Mitt liv som vagabond
Det er april 2016 og ganske nøyaktig ett år siden jeg tok avgjørelsen om å selge huset i Folldal. Det har vært et innholdsrikt år, for å si det mildt. Jeg har levd som en nomade, stadig på flyttefot, med klær og utstyr i bager og sekker, alltid på veg til et annet sted, til andre gjøremål.
I mai i fjor kjøpte jeg den første seilbåten, en 27 fots Granada med en gammal og velbrukt Volvo Penta 7 HK innenbordsmotor. Jeg hadde lånt akkurat nok penger til båten, og avgjørelsen om å bli seiler og båtboer var tatt, det var for seint å snu.
Jeg gjorde det første forsøket på å seile kysten rundt, fra Nøtterøy til Romsdalsfjorden og Åndalsnes, i juni. Før jeg startet turen hadde jeg så minimalt med seilererfaring at det knapt er verdt å nevne. Jeg visste knapt hvordan jeg skulle heise opp seilene, og enda mindre hvordan jeg skulle få dem ned igjen hvis det skulle blåse opp.
Møtet med de første halvannenmeters bølgene ute i havgapet på veg til Stavern fikk meg til å tenke at dette går aldri bra.
– Jeg får bare snu og vende tilbake og gi opp hele den ville idéen!
Jeg bannet og prata til meg sjøl mens jeg holdt meg fast i tauverk og stag mens jeg stirret nervøst mot de grågrønne dønningene som rullet rett i mot og fikk skuta til å danse som en barkbåt på vannet.
Men, så sa jeg til meg sjøl at båten tåler det – det er du, skipperen, som er problemet. Sånne båter har seilt jordkloden rundt og er bygd for krevende forhold.
Så jeg fortsatte, og det gikk bra. Helt til jeg skulle runde Norges sydspiss, det forbannede Lindesnes.
Vedvarende kuling over mange dager tvang meg til å gi opp. Jeg hadde til slutt verken tid eller mot til å fortsette seilasen. Et nokså halsbrekkende forsøk på å runde neset nattestider lærte meg en lekse om hvor grensa går, og jeg innså at lykken var bedre enn forstanden da jeg daffet nordover igjen, og til slutt fant ei god havn i Krokstadfjorden i Østfold der båten kunne ligge mens jeg omrokkerte på planene og tankene om hvor vegen videre skulle gå.
Utpå høsten fikk jeg en slump penger i lomma da yngstebror overtok familiehytta. Og ikke minst fikk jeg omsider solgt huset i Folldal. Plutselig var jeg gjeldfri og hadde redusert de månedlige faste utgiftene med atskillige tusener.
Granadaen ble byttet ut med en Albin Ballad 30 fot, en velholdt båt med nesten ny 20 HK innenbordsmotor, nesten ny rigg, gode seil, moderne navigasjons- og kommunikasjonsutstyr, vindror, redningsflåte – på alle måter en velutrustet båt som har rykte på seg for å være en robust havseiler.
Etter en høst med stadige reiser og forflytninger og halvannen måneds tilværelse som båtboer i Østfold kunne jeg omsider gjøre et nytt forsøk på å komme meg rundt kysten.
Målet om å ha båten i Romsdalsfjorden hadde sammenheng med ønsket om å bo nærmere min 83 år gamle mor som opplever skrantende helse. Men løse tanker om å seile videre nordover mot Helgeland og Lofoten sommeren 2016 gjorde også at det fristet å ha basen på Nordvestlandet.
Jeg var forberedt på at 500 nautiske mil rundt en av verdens mest værharde kyster i desember og januar kunne bli et tidkrevende prosjekt. Jeg var innstilt på å ta den tida det måtte ta, og aldri utfordre havet hvis det ble varslet uvær.
Heldigvis fikk jeg med kyndig mannskap på store deler av turen. Gunnar Pharo var med først fra Arendal til Tananger, og deretter fra Bergen til Molde. Det var slett ikke planlagt før turen startet, men i ettertid er det lett å innrømme at jeg neppe hadde fullført sjøreisen uten å ha med en erfaren seiler.
Som en venn av Gunnar sier: – Han har så mye erfaring som seiler at han burde vært fastmontert til rattet på enhver seilbåt.
Bortsett fra en real vinterstorm på den aller siste etappen fra Molde og innover Romsdalsfjorden til Åndalsnes gikk reisen oppsiktsvekkende greit. Rundingen av Lindesnes, Lista og Jæren ble en langdryg og slitsom opplevelse med vinden for det meste rett i mot, men uten de store problemene.
Beryktede Stadt hadde jeg gruet meg til helt siden første gang jeg tenkte tanken på seile kysten rundt. Men sjøen og vinden var av det godlynte slaget akkurat den dagen vi passerte den utsatte odden helt ut mot storhavet. Synet av de blåsvarte fjellveggene som stuper loddrett ned i brenningene ga bare et hint om at her kan det gå vilt for seg når det blåser opp fra vest.
Jeg tenker tilbake på den lange seilturen, og er både glad og ikke så rent lite kry over at jeg fikk gjort den lange turen på svarteste, kaldeste vinteren. Nybegynnere gjør vanligvis ikke sånt.
Jeg var heldig og fikk en god opplevelse, og vil veldig gjerne oppleve nye eventyr på fjord og hav. Det eneste jeg beklager er at vinterdagene var så sørgelig korte. Når seilene heises med det føste dagslyset først i nitida om morgenen, og mørket senker seg allerede i tre-fire tida, handler alt om å rekke neste havn tidsnok. Dermed ble det fint lite tid til å slå av motoren og la vinden bestemme farta på båten.
Men jeg ser fortsatt for meg mange av de sjarmerende uthavnene og fjordkrokene der jeg gjerne skulle gjort strandhogg. Neste gang skal jeg ha tid nok, både til å seile uten å bruke motoren, og til å gå i land for å utforske mange av de vakre naturperlene langs kysten.
Hvis jeg skulle si med få ord hvordan jeg har opplevd året, så er det noen ord som kommer fort: Rastløst og hvileløst. Spennende og utfordrende.
De mange dagene jeg ikke har vært i seilbåten så har det gjerne vært andre utfordringer å hanskes med. For å unngå å gå økonomisk bankerott har jeg vært nødt til å arbeide som journalist i perioder, men ikke mer enn at jeg har tjent omtrent akkurat like mange kroner som jeg har brukt.
Jeg har prøvd meg både som ambulerende «vaktmester», skogsarbeider, landbruksavløser og hundekennelbestyrer. Så langt har det fungert noenlunde greit å ikke ha fast jobb, og heller ikke fast bosted.
Sant å si har jeg blitt så bortskjemt med fridager at jeg knapt klarer å se for meg den dagen jeg tvinges til å si ja til en ordinær 7,5 timers lønnet arbeidsdag. For ikke å snakke om å bosette seg i et rekkehus eller i en blokkleilighet med stue, kjøkken, bad og soverom.
Jeg har hørt noen si at de misunner friheten min. Men sånne uttalelser får meg til å undres litt over hvor dypt misunnelsen stikker. Jeg forstår i hvert fall at mange vegrer seg mot usikkerheten som følger med.
Jeg liker å titulere meg sjøl som bohem og vagabond. Litt jålete og fjasete, men jeg synes oppriktig talt at det beskrivelsen er nokså dekkende for hvordan jeg lever og tenker nå for tida.
Nå har jeg i halvannen uke vært avløser på Kvebergsøya gård i Folldal mens eierne Eris David og Martin Kjønsberg har vært bortreist på en sjelden ferie. Her har jeg foret og holdt oppsyn med seks hester, et femtitalls sauer, tre katter og to elgbikkjer – og ellers brukt dagene slik det har falt meg inn.
Jeg kan ikke si annet enn at jeg er heldig og priviligert som kan leve så lettvint og ubekymret. Jeg har prøvd det vanlige livet jeg også, og jeg vet hva det krever å stå opp hver morgen og vite at man er lenket til jobb, gjeld, hus og daglige plikter.
Jeg savner ikke noe av det jeg ikke har akkurat nå. Jeg er fornøyd, og trenger ikke ha det noe bedre.
Kroppen er fortsatt ikke helt som den burde være etter at jeg gikk på en real smell for noen år siden. Det hender jeg blir motløs og lei av å hangle avgårde for halv maskin.
Men så ser jeg for meg båten, og lange sjøreiser jeg har foran meg. Og så innser jeg at jeg bare såvidt har begynt.
Her er noen videoglimt fra dagene på Kvebergsøya:
