I hele mitt bevisste liv har jeg vært et skrivende menneske. Jeg har alltid hatt et ønske om å fortelle historier – og forklare hvordan verden er skrudd sammen. Men når jeg ser tilbake har jeg en følelse av at det er svært lite av det jeg har skrevet som har vært viktig. Det meste kunne vært usagt. Dersom jeg skulle peke på én tekst, som burde bli lest – fordi jeg mener den sier noe klokt – så må det være epistelen med tittelen…
I fysikkens verden er «teorien om alt» (Theory Of Everything – TEO) utpekt som en av naturvitenskapens aller høyeste målsettinger. Det er en uforklarlig gåte at atomer og stjernegalakser ikke kan forklares innenfor én og samme teoretiske ramme . Kvantemekanikken og relativitetsteorien lar seg ikke forene – verden kan ikke betraktes både i mikroskop og kikkert samtidig. På samme måte mangler vi en «politikkens teori om alt». Hvorfor er det så umulig å finne den endelig politiske kursen, som hele nasjonen, hele verdenssamfunnet, kan styres etter?…
Jeg klarer ikke helt å legge fra meg politikken og stortingsvalget. Skuffelsen over høyredreiningen tvinger meg til å gjøre noen refleksjoner rundt både valget og min egen skuffelse. Jeg har blitt spurt om jeg hater Fremskrittspartiet. Jeg kan forstå at spørsmålet blir stilt, både ut fra innlegg jeg har skrevet her på bloggen, og kommentarer og ytringer jeg har publisert på sosiale medier og i andre sammenhenger, skriftlig og muntlig. Nei, jeg hater ikke Fremskrittspartiet. Jeg har ikke så lett for å føle hat og…
9. september ble en blåmandag for alle som hadde et ørlite håp om en historisk kursendring i miljøpolitikken. I stedet fikk vi bekreftet at alt blir som før, kanskje en anelse mer konservativt, med enda større fokus på at samfunnet skal styres etter prinsippene for det frie marked. De som vil og kan betale skal få større frihet til å velge tjenester og varer slik de ønsker seg – mens de ressurssvake må skjerpe seg og kvesse neglene i den daglige kampen for seg og…
For et par dager siden så jeg en dokumentar på NRK2 nett-TV, «I tolvte time«. Filmen tar oss med tilbake til utgivelsen av boka «The Limits to Growth» i 1972, med nordmannen Jørgen Randers som en av forfatterne. Boka var en sensasjon og skapte furore og hissige diskusjoner over hele verden – men som filmen forteller; mye av budskapet druknet i banalt sensasjonshysteri, og langsomt la det oppvirvlede støvet seg over det politiske landskapet. I dag huskes utgivelsen bare av de mest nerdete og historiebevisste…
Hver eneste dag passerer jeg flere ganger over elva Folla, som renner gjennom Folldalen. Den 8 mil lange elva har sine kilder på Dovrefjell og munner ut i Glomma på Alvdal. Folla ser ut som ei helt vanlig småelv der den kroker seg ned gjennom dalføret, vannet ser klart og fint ut, og burde innby til både ørretfiske og friske svømmeturer. Men noe er riv ruskende galt. Elva er alldeles livløs. All bunnflora er utryddet, og det finnes ikke fisk i vatnet. Folla er ei…
De siste to-tre åra har jeg gang på gang plukket Henry D. Thoreaus «Walden – livet i skogene» ut av bokhylla, både for å la meg inspirere, og for å få et bedre grep om hva han sto for, som tenker – og menneske. Mange av innleggene på denne bloggen er direkte inspirert av originalen og friluftsmennesket, som levde i småbyen Concord, Massachusetts i hele sitt liv fra 1817 til 1872. Flere av epistlene mine kan betraktes som de reneste fotnoter til Thoreau. Selvfølgelig er…
De siste dagers relativt ivrige skriblerier her på bloggen om kommende tiders økonomisk og sosialt kollaps har gitt meg noen tilbakemeldinger som kan tyde på at enkelte bekymrer seg for undertegnedes mentale helbred. Det har ikke blitt sagt rett ut (slikt snakker man jo ikke om) – men jeg har mer lest mellom linjene og tolket tonefall i retning av at noen anser det som mer sannsynlig at det rabler for observatøren og skribenten enn for verden. Det kan jeg jo forstå, men det gir…
Nettstedet Kulturverk.com har en filmomtale som jeg gjerne vil bringe videre. Men først må jeg si noen ord som forklarer hvorfor jeg mener filmen er viktig: Folk som har fulgt denne bloggen en stund vil ha fått med seg at jeg ikke er veldig optimistisk i forhold til framtidsutsiktene for den sivilisasjonen vi alle er en del av. Enkelte vil muligens titulere meg som «dommedagsprofet». Jeg liker ikke den betegnelsen – jeg tror ikke på verdens undergang. Det blir ingen apokalypse, intet ragnarok. Men jeg…
Apokalypsen som filmkunst: I filmen»The Road» møter vi en far og hans sønn som vandrer ensomme gjennom et øde og forkullet landskap. Alt levende synes å være utdødd. Himmelen er mørk. Kulden er bitende, og snøen som faller er grå. Målet deres er kysten, men de vet ikke hva som venter dem der. De har ingenting annet enn klærne de går i, en handlevogn med noe mat og hverandre. Bare en pistol til å forsvare seg med mot de få lovløse sjelene som fortsatt lever.…