Blåmandag for miljøet

9. september ble en blåmandag for alle som hadde et ørlite håp om en historisk kursendring i miljøpolitikken. I stedet fikk vi bekreftet at alt blir som før, kanskje en anelse mer konservativt, med enda større fokus på at samfunnet skal styres etter prinsippene for det frie marked. De som vil og kan betale skal få større frihet til å velge tjenester og varer slik de ønsker seg – mens de ressurssvake må skjerpe seg og kvesse neglene i den daglige kampen for seg og sine.

De fleste politiske kommentatorene synes å være enige om at forandringene ikke blir veldig merkbare, i hvert fall ikke sånn i første omgang. Når VG beskriver hvordan den blå hverdagen blir, så får vi presentert en liste over administrative justeringer som primært vil bidra til å sikre at veksten og forbruksnivået skal fortsette.

For en miljøfundamentalist som meg gir valgresultatet lite håp. Jeg er fundamentalist i den forstand at jeg mener miljøsaken, i aller bredeste mening, er den mest fundamentale og viktigste politiske saken av alle. Det holder ikke å arbeide for økonomisk trygghet og sosial rettferdighet dersom vi ikke finner politiske løsninger på alle de viktigste klima- og miljøspørsmålene.

Miljøpartiet De Grønne kommer inn på Stortinget med ett mandat, og det er interessant. Men samtidig er SV redusert til et marginalt opposisjonsparti, og «miljøpartiet» Venstre sier antakelig ja til å sitte i regjering med miljøverstingene i Fremskrittspartiet.

I forkant av valget skrev jeg et blogginnlegg om hvorfor jeg valgte å stemme Miljøpartiet De Grønne. Det var et forsøk på å være forandringsoptimist. MDGs inntreden i rikspolitikken er interessant fordi partiet står for et ønske om å starte forandringer nå – ikke fordi partiet har noen god plan for hvordan framtidssamfunnet skal se ut.

Men, som jeg har skrevet i ulike sammenhenger tidligere: den naive optimismen kan også være den største hindringen mot å få gjennomslag for nødvendige og dramatiske endringer. Hvis man tror at det er mulig å lage omelett uten å knuse noen egg, så er man naiv optimist.

Jeg er en skuffet miljøvelger i dag. Men jeg er ikke overrasket. Alt blir nesten som før, bortsett fra at jeg personlig er enda litt mer resignert.