Et realistisk alternativ

For et par dager siden så jeg en dokumentar på NRK2 nett-TV, «I tolvte time«. Filmen tar oss med tilbake til utgivelsen av boka «The Limits to Growth» i 1972, med nordmannen Jørgen Randers som en av forfatterne. Boka var en sensasjon og skapte furore og hissige diskusjoner over hele verden – men som filmen forteller; mye av budskapet druknet i banalt sensasjonshysteri, og langsomt la det oppvirvlede støvet seg over det politiske landskapet. I dag huskes utgivelsen bare av de mest nerdete og historiebevisste miljøforkjempere.

Bokas kjernebudskap er at planeten Tellus er et lukket økosystem med et begrenset potensiale for økonomisk vekst og forbruk, og hvis den eksponentielle veksten fortsetter vil man før eller siden overskride klodens bæreevne. Og dersom veksten (produksjonen, forbruket, forurensningene) ikke kommer under politisk kontroll vil det med nødvendighet inntreffe et økologisk kollaps.

I filmen på NRK2 møter vi forfatterne av boka, 40 år etter. Her ser vi Jørgen Randers mens han blar i gamle bildealbum og minnes optimismen som preget gruppen av forskere som sto bak bokutgivelsen. Men optimismen ble ganske fort snudd til realisme, og deretter til resignasjon og skuffelse.

– Vi trodde at det ville holde å fortelle verden hvordan ting henger sammen, at politikerne ville ta til seg kunnskapen og skape en ny politikk. Men slik ble det ikke, kommenterer Jørgen Randers med et melankolsk smil.

Eller som Olof Palme sa det:

– Jeg er absolutt helt enig med dere. Men dersom jeg skulle gjennomføre en slik politikk ville jeg aldri bli gjenvalgt.

Jeg sjøl var bare 13 år da «Limts to Growth» ble utgitt. Jeg har et vagt minne om at boka ble nevnt i en samfunnsfagtime på videregående skole, og jeg har også noen uklare minner om at jeg på samme tid fikk kjennskap til andre dommedagsprofetier knyttet til miljø, forbruk, økonomisk vekst og befolkningsutvikling. Dette var på 70-tallet, en epoke preget av en gryende miljøbevegelse, kamp mot EF, kvinnefrigjøring – mange mennesker hadde en tro på at det nyttet å protestere mot etablerte politiske autoriteter og sannheter.

Som umoden tenåring hadde jeg ikke noe dypt filosofisk forhold til de nye tankene, jeg engasjerte meg aldri tungt og langvarig i organisatorisk arbeid verken på den ene eller andre fronten. Jeg hadde bare en veldig sterk intuitiv opplevelse av at det var noe helt grunnleggende sant i alle advarslene jeg hørte og leste om, mot den eksplosjonsartede befolkningsveksten, den kapitalistiske samfunnsøkonomien, den vettløse forbrukskulturen.

– Dette kan ikke fortsette evig! Det må bryte sammen før eller siden. Hvis vi ikke stanser og snur i tide vil toget stupe utfor kanten!

Denne enkle, barnlige innsikten har jeg hatt med meg i alle år, helt siden tenårene og fram til i dag. Jeg synes fortsatt at det er en banalt enkel innsikt, så elementær og lettforståelig, og samtidig helt umulig å ikke ha i bakhodet i en hver sammenheng der det snakkes om økonomi, politikk og framtidsutsikter.

Jo eldre jeg har blitt, for hvert år som har gått, jo tydeligere har jeg fått bekreftet at den unge og umodne magefølelsen fra ungdomstida var helt riktig. Og jeg har aldri sluttet å forundre meg over at ikke all verdens eksperter og politikere skjønte det samme. De dresskledde økonomene som med brede glis lovte og preket at veksten ville og måtte fortsette. Politikerne som i hver eneste valgkamp overgikk hverandre i å love økt kjøpekraft, bredere bilveger, større materiell rikdom, mer forbruk, mer sløseri.

Hvordan kunne det ha seg at de tok så feil – og jeg hadde rett?

For en meningsløs galskap! Å ture fram og late som at man ikke hører varselklokkene kime dag og natt, stadig høyere og villere!

Det hender jeg stanser opp og tenker at jeg må være født på feil klode. Men, så ser jeg rundt meg og innser at forklaringen er mer brutal enn som så. Det er ikke feil klode. Planeten er bare overbefolket av blinde og gale mennesker, av dumskap og grådighet, kortsiktige tanker og angst for å innse sannheten: Vi i den industrialiserte, «utviklede» del av verden er de siste mennesker som vil bade i materiell overflod, politisk vedtatt rettferdighet og sosial trygghet. De som kommer etter oss vil lese våre historier og annaler og riste oppgitt på hodet.

Hvordan kunne de vite så mye – og gjøre så lite?

Tidligere i sommer meldte jeg meg inn i et politisk parti, nærmere bestemt Miljøpartiet De Grønne (MDG). Jeg har stemt ved samtlige valg siden jeg ble myndig, men jeg har aldri tidligere følt noe behov for å være partimedlem. Partipolitikk er noe jeg alltid har vegret meg mot, på tross av at jeg har følt en ganske klar tilhørighet på den politiske venstresida. Jeg har alltid stemt SV, med ett unntak; da jeg stemte Rød Valgalianse i Oslo for å få inn Erling Folkvord på Stortinget. Men som regel slapp jeg stemmeseddelen ned i valgurnen med ene handa mens jeg holdt meg for den politiske nesen med den andre. SV har alltid fortonet seg som et litt halvlunkent alternativ til et brautende Arbeiderparti som turet brutalt fram med sin skruppelløse vekstoptimisme.

Jeg har betraktet meg sjøl som sosialist, fordi jeg likte tanken på et samfunn som deler på godene og pliktene. Solidaritet, rettferdighet, likhet, brorskap – alle de stolte ordene og tankene om at vi må holde sammen og hjelpe hverandre, og sørge for at ingen faller av lasset.

Men kommunist? Nei! Jeg har prøvd å tenke meg inn i et samfunn styrt etter kommunistiske prinsipper, noen ganger med et ekte ønske om å se meg sjøl som et nesten sjølutslettende enkeltindivid, med kun ett ønske: å bidra til det store fellesskapet, uten hensyn til hva som kunne tjene meg sjøl best. Men tanken har virket dypt avskrekkende. Helt til bunns i min sjel har jeg forstått at jeg ikke har legning for å lengte etter det kommunistiske idealsamfunnet. Jeg er for sjølopptatt, for glad i min egen frihet, uavhengighet – og jeg har en forferdelig sterk aversjon mot å bli fortalt eller diktert av andre hva jeg skal tenke og gjøre. I et kommunistisk samfunn, slik vi kjenner kommunistiske eksperimenter fra historien, ville jeg bli den første til å gjøre opprør mot Partiet og partikadrene. Og om protestene ikke førte fram ville jeg til slutt rømme til skogs – og bli der til en ny revolusjon kastet hele partiapparatet på sjøen.

Jeg snakker om et helt grunnleggende syn på hva det vil si å være menneske. På tross av våre sosiale tilbøyeligheter, vår avhengighet av flokken, vår kjærlighet til våre nære medmennesker, så er vi på et helt fundamentalt vis enkeltindivider, med behov for autonomi, sjølråderett, frihet, uavhengighet. Vi er genetisk kodet for å være jegere og veidemenn, frie og ubundne omstreifere og vandrere. Når flokken blir for stor og boplassen overbefolket, når beitegrunnlaget og jaktmarkene i nabolaget er uttømt, så vandrer vi videre og setter opp tipien vår på et nytt og ubrukt sted i villmarka. Der kan vi atter bruke våre evner og kreativitet uten å spørre naboen eller høvdingen om lov og løyve, og stille vår sult ved å felle det viltet vi trenger til dagens måltid.

Men, vi er også genetisk og kulturelt kodet for å samle i lader. Vi liker å se store vedstabler før vinteren setter inn, og fryseren full av næringsrik føde. Og de samme kodene har gjort at vi aldri blir helt mette, aldri helt fornøyde. Når ladene blir fulle bygger vi nye og drar enda mer i hus.

I tidligere tider ble samlerinstinktet så å si holdt i tømme av praktiske begrensninger. Det var grenser for hva menneskene klarte å samle i hop gjennom det daglige slit og knog, uten andre hjelpemidler enn egne hender. Når dagen var omme var matlageret bare akkurat stort nok til at familien kunne berge liv noen dager eller uker inn i framtida.

Men så kom den industrielle revolusjonen. Fabrikkene. Masseproduksjonen av billige redskaper som forenklet hverdagen for allminnelige småfolk. Fabrikkeierne ble kapitaleiere, som forvaltet sine formuer på stadig snedigere måter – og dannet forbilder også for småfolkets dagdrømmer om velstand og rikdom. Alle ville smake på det søte og lette livet.

Plutselig forandret utviklingen karakter. Fra å være lineær eller flat, eller sirkulær (!) uten de store endringene og forbedringene i produksjonsmetoder og forbruk fra år til år, startet en helt ny og alldeles uprøvd type utvikling: Den eksponentielle utviklingen.

Folk flest har ikke noe følelsesmessig forhold til begrepet eksponentiell forandring eller utvikling. Men begrepet har en helt avgjørende betydning i forståelsen av vår tids utvikling på sentrale samfunnsområder som produksjon, energiforbruk, befolkningsvekst, vareforbruk, forsøpling. Den eksponentielle utviklingen på mange av disse områdene begynte tidlig på 1800-tallet, men konsekvensene har ikke helt gått opp for oss før i våre dager.

Kommunisten og forfatteren Pål Steigan, sier det slik:

Hvis vi har en vekst på 4 prosent i året, vil en mengde på 100 ha økt til 122 etter fem år. Hvis vi hadde gjort om det til en lineær vekst (økning på 4 enheter hvert år) hadde vi hatt 120 etter fem år. Forskjellen er helt ubetydelig og får svært lite å si i så kort tidsspenn. Etter tjue år vil den lineære veksten ha brakt oss opp i 180, mens den prosentvise veksten har fått oss opp i 219. Forskjellen begynner å bli tydelig, men det er ikke noe dramatisk. Med en årlig vekst på 4% begynner det først å ta av etter 40–50 år. Etter 50 år har den lineære veksten nådd 300, mens den prosentvise har nådd 711. Og derfra blir det fart på sakene. Legg på femti år til, så vil den lineære ha nådd 500, mens den prosentvise har nådd 5050. En økonomi som vokser lineært vil i vårt eksempel ha blitt fem ganger så stor på 100 år, vokser den derimot med 4% i året, vil den ha blitt femti ganger så stor.

Steigan siterer også astrofysikeren og matematikeren Tom Murphy, som har regnet ut at dersom vi på jorda skulle ha en vekst i energiforbruket på 2,3% i året i fjorten hundre år, ville vi måtte produsere mer energi enn sola, og jordoverflaten måtte ha en overflatetemperatur som er høyere enn overflatetemperaturen på sola.

Einstein skal ha sagt at eksponentiell vekst er en av de største kreftene i universet. Skal vi diskutere ulike framtidscenarioer er det ikke mulig å omgå temaet eksponentiell vekst. Hvis vår tids vekstkurve fortsetter vil den uungåelig føre til et økonomisk og økologisk kollaps. Jordkloden er rund og avgrenset. Vi lever i et lukket økosystem der en forbrukskurve som peker rett til værs før eller siden må «knekke», og plutselig stupe dramatisk nedover.

Så hva er alternativene?

Jeg ser for meg tre teoretiske muligheter. Å fortsette som vi har gjort til nå; lukke øynene og la det stå til, og overlate konsekvensene til våre barn og barnebarn. Eller, å gå for en kommunistisk verdensrevolusjon (slik Steigan gjør), og stole på at Partiet vil ta ansvaret fra oss og sørge for å rette opp alle skjevheter, og har makt og vilje til å disiplinere massene slik at alle går samme veg i riktig takt.

Den tredje vegen er mer komplisert, og tilsynelatende ikke veldig realistisk. Men den tilbyr i det minste et håp for alle som tror at mennesket har evner til å løse sine egne floker. Den er grønn, som våren, uprøvd og frisk. Den tredje veg handler om å utvikle en ny, bærekraftig økonomi, om å forvalte naturressursene på en måte som gjør at våre etterkommere også kan gjøre seg nytte av dem, om å begrense befolkningsveksten, om å utvikle nye teknologier, kutte helt ut bruken av fossile energikilder, og ikke minst: redusere forbruket og forsøplingen av jordkloden dramatisk.

Å gjennomføre disse revolusjonene på nesten alle de viktigste samfunnsområdene vil kreve de største, planlagte og ønskede samfunnsendringene i menneskehetens historie. Konsekvensene vil være så altomfattende og dyptgripende at intet enkeltmenneske vil bli uberørt, og for de fleste av oss vil endringene bli opplevd som dramatiske og, i mange tilfeller, ubehagelige. Vi vil stritte i mot med alle våre egoistiske, umiddelbare reflekser, vi vil ønske oss tilbake til forbruket og samlemanien, og vi vil hate den materielle «fattigdommen» og forbanne hver eneste dag uten lettkjøpte gleder. Og butikkeierne vil synke hen i fantasifulle dagdrømmer om tidene da de sopte inn penger fra evigsultne kunder som aldri fikk nok av pølsene og asiatiske t-skjorter og elektroniske duppeditter de solgte for en slikk og en ingenting fra de bugnende varehyllene sine.

Jeg synes oppriktig talt at den tredje veg høres totalt urealistisk ut. Men i anstendighetens navn: Jeg kan ikke la være å drømme om at det umulige kan bli mulig. Og jeg kan ikke la være foreta mine egne politiske valg som noenlunde samsvarer med mitt grunnleggende menneskesyn.

Miljøpartiet De Grønne er det eneste partiet som kompromissløst slår fast at vi må starte kursendringen nå. MDG har ingen universalløsning på de globale utfordringene, og partiet kritiseres helt korrekt for å mangle en helhetlig plan for hvordan de formidable endringene skal gjennomføres. Partiet beskyldes for å være bakstreversk og ønske seg tilbake til tidligere tider, for å mangle teknologisk optimisme.

Jeg har ingen problemer med å se manglene og hullene i det grønne prosjektet. Men mangelen på en komplett alternativ systemteori er ingen unnskyldning for å vente med å gjøre forandringer som burde ha startet for mange tiår siden. Vi har rett og slett ikke tid til å vente på nye teknologiske løsninger på gamle problemer. Vi har ikke tid til å avskaffe fattigdommen før vi starter vår egen slankekur. Vi kan ikke fortsette å tømme oljereservoarene i påvente av at alle land skal slutte seg til bindende og effektive internasjonale avtaler om reduserte CO² utslipp.

Vi har kort og godt ikke tid til å utsette kursendringen. Den må begynne nå.

Miljøpartiet De Grønne nekter å la seg plassere på den tradisjonelle, velkjente høyre-venstre aksen. Dette oppleves som problematisk for mange, nettopp fordi vi har så lett for å foretrekke de tankemønstrene som vi kjenner igjen fra tidligere. Men problemene vi står overfor er så altomfattende og djuptgripende at vi må være åpne for helt nye ideer, en ny politikk. Og alternativet til en blå eller rød politikk er grønn.

Grønt er den dominerende fargen i planteriket, og fotosyntesen er kanskje den aller mest fundamentale kjemiske prosessen for alt liv på jordkloden. Uten de grønne plantene som omdanner solenergien til organisk, spiselig materiale og karbondioksid til oksygen ville verken mennesket eller andre levende skapninger kunnet eksistere.

En grunnpillar for en ny, grønn politisk kurs, som verken er kaptitalistisk blå eller sosialistisk/kommunistisk rød, må nødvendigvis være en bærekraftig, grønn økonomi. En slik økonomi må få utvikle seg som en organisk plante, naturlig gjødslet av overskuddet i planetens biosfære. Den må løsrive seg fra de sementerte forestillingene om at markedet må være fritt og uhemmet. Det frie markedet har vist seg å åpne for livstruende konsekvenser for det økologiske samspillet på jordkloden, og derfor må politikken vinne tilbake kontrollen over det frie markedet. Vi overlever ikke dersom det frie markedet får bestemme kursen videre.

Samtidig må den nye økonomien ha som basis at menneskene er frie individer. En ny grønn politikk må utvikle en økonomi som tillater menneskelig kreativitet og skapertrang. Å tro at enkeltmennesker er viljeløse mursteiner man kan bruke til å bygge strukturer og systemer av er et livsfarlig blindspor.

Miljøpartiet De Grønne, med sin blokkuavhengige posisjon, representerer en slik «mellomting» mellom den blinde tiltroen til det frie marked og den naive forestillingen om at mennesket lar seg ensrette innenfor en kommunistisk verdensorden. Det sier seg sjøl at en slik «mellomting» – den tredje veg – ikke lar seg stake ut på forhånd. Vegen må bli til mens man går den. Men vi må starte vandringen ved å velge politikere som våger å ta de første stegene.

Det interessante med MDGs inntreden i norsk politikk er ikke løsningene som presenteres. Det interessante er forandringsviljen, den kompromissløse viljen til å starte omstillingene nå, i dag. Jeg velger å gi min stemme til Miljøpartiet De Grønne fordi jeg ikke ser andre muligheter. MDG er det eneste realistiske alternativet til en blå, markedsstyrt utvikling som fører fram mot et ukontrollerbart sammenbrudd. En fortsatt eksponentiell utvikling må med nødvendighet ende i et forferdelig havari.

Jeg vil avslutte denne epistelen med et nytt sitat fra Pål Steigans blogg. Steigan og jeg skiller lag i synet på det han kaller en «relansering av kommunismen i 5.0 versjon». Men hans analyse av krisene vi står overfor er forbilledlig, og han har en klar og tydelig stemme til forsvar for framtidas generasjoner. I motsetning til politikere som ikke har andre ideologier enn blind økonomisk vekst og høyere score på neste meningsmåling og neste valg.

I min levetid (64 år) har Norges BNP vokst ca. 9 ganger. I gjennomsnitt er det en vekst på 3,5% i året. Hvis denne veksten skulle fortsette, la oss si til 2100, ville norsk økonomi være 21 ganger så stor som den er i dag. I hele sin eksistens, la oss si 200.000 år, brukte ikke det moderne mennesket noe særlig karbon inntil for 150 år siden. Siden da har vi brukt om lag halvparten. La oss omgjøre denne tidsskalaen til ett døgn.  I et døgn er det 1440 minutter. I de første 1439 minuttene brukte menneskene nesten ikke noe av karbonlagrene. Det siste minuttet er halvparten av lagrene brent opp. Og langt over halvparten av dette igjen er brukt opp de siste 30 sekundene.

Et barn kan fortelle deg at slik kan det ikke fortsette. Men politikerne vil ha oss til å tro at det kan det. Den energien, de mineralene og den maten som skulle til for at norsk økonomi skulle kunne fortsette å vokse slik den har gjort i min generasjon finnes ikke. Veksten må ta slutt, og den vil ta slutt. Dette er ikke bare et politisk spørsmål. Det er et fysisk og matematisk faktum. Eksponentiell vekst i et lukket system tar slutt – som oftest med et smell eller ved at systemet bryter sammen.