God, grønn jul

Inspirert av en nokså amper klimadiskusjon på Facebook har jeg lurt litt på hva jeg kunne gi til alle mine medmennesker i julegave, hvis jeg var litt rikere og mektigere.

Jeg har kommet fram til at jeg ville gi en økologisk og bærekraftig grønn jul til alle sammen. Særlig til alle klimaskeptikere som nekter å akseptere at vi er i ferd med å forpeste jordkloden med farlige overdoser CO2 og metan.

Derfor bildet av den søte, lille, grønne planten. Den symboliserer det grønne håpet, alt som spirer og gror, alt levende som trenger ren luft, rent vann og sunne næringsmidler.

Det hender jeg blir motløs når jeg møter folk som nekter å innse at planeten vår trues av miljøødeleggende, menneskeskapt påvirkning. Det er så mye vi gjør galt mot den naturen som vi egentlig skulle leve i pakt med. Det er for mange av oss, og de rikeste av oss bruker altfor mye av de begrensede ressursene som den vesle jordkloden har å by på.

Men advarslene preller av.

Artsmangfoldet er truet, jorda utpines av industrielt landbruk, villmarka skrumper inn, det graves hull i jordskorpa for å hente ut metaller og olje vi trenger for å opprettholde et stadig økende vareforbruk, enorme mengder plast slippes ut i verdenshavene…

Men uansett hvor stor innsats som settes inn for å dokumentere og informere om jordklodens tilstand, så stritter forbrukerne, konsumentene og politikerne i mot.

Vi må bare bli litt rikere først … så kan vi begynne å redusere, spare, knipe inn, tette igjen forurensende utløp, hugge ned færre skoger, bruke mindre olje, spy ut mindre eksos.

Det er lett å miste motet. Men så tenker jeg på noe Gandhi sa, eller kanskje det var en annen: «Du skal alltid handle som om det nytter». Det kan hende at det går galt, men du plikter å gjøre hva du kan.

Mest akutt av alle vanskelighetene er antakelig de menneskeskapte klimaendringene. I Facebook-diskusjonen jeg refererte til lenger opp haglet det med kommentarer fra folk som avviser at klimaendringene er menneskeskapte.

Det endte med at jeg resignerte og ga beskjed om at jeg ga opp. Men jeg klarer ikke helt å holde kjeft likevel.

Nøkkelen til å få bukt med de store menneskeskapte, klimaødeleggende utslippene, primært CO2 og i økende grad metan, må selvfølgelig finnes på et helt annet og høyere nivå enn blant hobbyekspertene som dominerer kommentarfeltene i sosiale medier.

Det internasjonalt mest tungtveiende dokumentet per i dag er Parisavtalen, den internasjonale klimaavtalen som ble vedtatt under klimatoppmøtet i Paris 12. desember 2015. Avtalen signaliserer noen viktige prinsipper for hvordan man skal redusere utslipp av drivhusgasser og ikke minst bidra til en klimavennlig omstilling i utviklingslandene. Avtalen er signert av alle Klimakonvensjonens medlemsland med unntak av Nicaragua og Syria, totalt 175 land (Wikipedia).

Den politiske ekstremisten Donald Trump har varslet at USA vil trekke seg fra avtalen, men i realiteten er det lite tyder på at han vil rekke å trekke landet ut av avtalen i løpet av den tida han har igjen som sittende president i verdens mektigste nasjon.

Rapportene forteller forøvig at det amerikanske embetsverket i imponerende grad klarer å delta konstruktivt i det gigantiske, globale klimaarbeidet som pågår. Problemet er altså ikke at forskere og politikere (med unntak av Trump) er uenige om at klimaendringene er menneskeskapte.

Problemet er heller ikke næringslivet, i hvert fall ikke på litt lenger sikt  – fasinerende mange av de store internasjonale konsernene har signalisert at de satser stort og kommersielt på viktige miljøtiltak i vareproduksjonen de kommende åra. I verstinglandet USA har mange av de største selskapene, samt flere av statene, gitt beskjed om at de støtter opp under Parisavtalen, altså helt på tvers av ønskene til nasjonens president.

Det virkelige problemet er dermed ikke manglende aksept for at klimaendringene er menneskeskapte – problemet er at politikerne sliter med å etterleve avtalens intensjoner – særlig av to grunner:

1) Det vil koste svimlende økonomiske utgifter å gjøre de nødvendige omstillingene.

2) De politikerne som markerer at de er villige til å gjennomføre en klimavennlig politikk får ikke den nødvendige oppslutningen blant velgerne. Det ser vi et godt eksempel på her i Norge, hvor et knapt flertall av befolkningen har valgt de to mest klimafiendtlige partiene til å ta regjeringsansvar.

Så jeg konkluderer med å si til alle reaksjonære klimaskeptikere: dere påtar dere et stort ansvar for å motarbede politiske løsninger som kunne gitt den nødvendige omstillinga.

Jeg er sannelig ingen miljøhelgen sjøl, men jeg prøver etter beste evne å støtte de politikere, fagpersoner, næringslivsledere og aktivister som sier at de vil ha forandring.

Stort mer klarer jeg ikke å gjøre. Så krysser jeg fingrene for at mange andre også sakte men sikkert velger å stå på den rette siden og bidra til de endringene som må til.

God, grønn jul!