Sist søndag kom jeg gående ned ei fjellside jeg aldri har vært i før. Ikke mange andre eller tror jeg, kanskje bare en og annen jeger år om annet. Nede i skogbrynet satte jeg kursen ned gjennom ei åpen glenne i skogen. Brått oppdaget jeg at jeg skrævet over hele tuer som bugnet av blåbær og bjørnebær, hist og her også en og annen tyttebær. Jeg plukket et par never fulle og slafset i meg med grådig appetitt, og bestemte meg for at dette stedet…
Alle mennesker burde ha gleden av å betrakte et naturområde som «sitt eget». Å føle tilhørighet til en skogteig, eller et tjern, en liten fjelltopp, ei elvestrekning, eller kanskje bare et spesielt tre, gir en form for glede som man ikke får ved å dra på et hastig besøk til fremmede skoger og fjell langt borte. Vi lever i ei tid der de fjerneste blåner er bare en skarve flyreise unna. For mange er det like naturlig å dra på en organisert trekkingekspedisjon til Himalaya…
De som har fulgt denne bloggen en stund har neppe unngått å legge merke til at jeg har en fascinasjon for små bygninger i skog og fjell. Jeg har satt opp et par små krypinn sjøl, og har snoket opp en hel haug buer av ymse slag i den nærmeste villmarka rundt stedet der jeg bor i Folldal, noen av dem på bortgjemte steder der det går år og dag mellom hver gang en jeger eller sauegjeter vandrer forbi. Jeg vet ikke om Folldal er…
Jeg har en forkjærlighet for små buer og koier – og en tilsvarende manglende forståelse for at andre velger å bygge gigantomane hyttepalasser når de skal skape seg et fristed utafor urbaniteten. Jeg forelsker meg fort i et vindskeivt og primitivt krypinn som går helt i ett med omgivelsene, og kanskje aller mest når jeg tilfeldigvis snubler over et jeg ikke visste om – eller motsatt; når jeg omsider finner fram til det bortgjemte skjulet etter å gått langt og lett lenge. Et godt eksempel…
De siste dagene har jeg traska og gått i skogene rundt omkring, oppsøkt avkroker og vegløse lier der jeg aldri har vært, og der det knapt nok har vært mennesker før i det hele tatt, kanskje bortsett fra en og annen elgjeger med års mellomrom. Det er god sjelebot å vandre slik i ånden til Thoreau, mer eller mindre på lykke og fromme, uten annen målsetting enn å være ute noen timer under den vidåpne vårhimmelen: But the walking of which I speak has nothing…
For lenge siden … gjorde jeg et nokså halvhjertet forsøk på å bli billedkunstner. Lenge etter at jeg slutta å male lot jeg farger og pensler stå framme på et bord, mest for å plage meg sjøl med vissheten om at noe viktig var ugjort. Men til slutt pakka jeg bort verktøy og drømmer og gjemte dem på loftet. Men det hender fortsatt at jeg ser for meg penselstrøk som dras utover lerretet. Gult, blått, grønt, rødt, svart, hvitt. Bildet øverst er et manipulert fotografi.…
Det vesle krapylet spurter febrilsk mot et lite søkk ved foten av den gamle furua. Men hulrommet er ikke noe gjemmested, og det stakkars dyret snur snuten mot meg og piper og klynker og ber om nåde. Jeg bøyer meg ned og tar noen bilder, rygger et par steg bakover – og så tar lemenet sats og sprinter avgårde med hjertet i halsen. Etter noen meter kommer det i seg ly inni et kjerr av lyng og småbjørk. Døden er avverget for denne gang. Livet…
Jeg har konkludert med at det må ha vært en huggorm som angrep stakkars Bror her om dagen. Dette er første gang jeg har opplevd ormebitt, og opplevelsen bidrar ikke akkurat til å redusere min egen skrekkblandede fasinasjon for det krypende uhyret. Jeg er sant og si forferdelig pysete når det gjelder slanger og krypdyr. Det er ikke mange levende slanger jeg har observert, men jeg får uvilkårlig en fornemmelse av betrakte den rene skjære ondskap når jeg ser en huggorm på nært hold. Men…
Neida, jeg har ikke kryssavlet husky og pitbull, det ser bare sånn ut. Det er stakkars Bror som har fått ny look i anledning våren. Forklaringen er litt usikker, men antakelig ble han stukket eller bitt av et insekt eller muligens en våryr hoggorm i skogen i dag. Forandring fryder heter det, men Bror satte ikke særlig pris på forvandlingen, i hvert fall ikke smertene som fulgte med. Det startet med en lite utposning under kjeven og utviklet seg snart til en hevelse som omfattet…
Et trist syn åpenbarer seg halvt nedsnødd i skogbunnen innimellom ei klynge av småfuruer. Ei prektig elgku ligger med sprikende bein og utstrakt hals og hode og geiper mot evigheten. Her møtte hun døden med noe som ligner et smertegrin for noen dager siden. Det er ikke godt å vite hva det var som tok fra henne livet. Kanskje forspiste hun seg på rundballene som ligger stablet ved gardsbruket et steinkast unna. Slukte hun en flik av plasten? Var det tarmslyng? Hun svarer ikke på…