Dagens slutt for skogens dronning

Skogens dronning fikk antakelig en smertefull utgang fra livet.

Et trist syn åpenbarer seg halvt nedsnødd i skogbunnen innimellom ei klynge av småfuruer. Ei prektig elgku ligger med sprikende bein og utstrakt hals og hode og geiper mot evigheten. Her møtte hun døden med noe som ligner et smertegrin for noen dager siden.

Det er ikke godt å vite hva det var som tok fra henne livet. Kanskje forspiste hun seg på rundballene som ligger stablet ved gardsbruket et steinkast unna. Slukte hun en flik av plasten? Var det tarmslyng?

Skogens dronning stivnet til som et monument over sitt eget liv, akkurat slik hun lå da hu trakk sitt siste sukk og åndet ut en kald vintermorgenen.

Hun svarer ikke på spørsmålene der hun ligger. Familien hennes fortsetter å beite i nabolaget – hver dag går ungene og slektningene forbi det kalde, stive liket på veg til og fra de samme rundballene som kanskje tok livet av henne. Livet i skogen stanser ikke opp om ei elgku går over ende og aldri reiser seg igjen.

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage.
Døgnet har mange timer.
Året har mange dage.

Kanskje er det bare tobeinte på gjestevisitt i skogen som tar seg tid til å stanse opp et minutt for å gruble over liv og død ved synet av det sjelløse legemet.

Om noen dager er det ingenting igjen av den muskuløse kroppen. Mus, kråke, ravn, insekter og bakterier vil arbeide med tålmodig apetitt på å bryte ned og fortære liket. Når våren kommer vil det bare være hårtafser og beinknoker igjen av elgkua. Naturen tar, og naturen gir.