Havlandet
Torsdag 26. mai 2016. Jeg har ligget to netter i gjestehavna i Bud og ventet på at vinden skal løye. Det har blåst kuling, på grensen til stiv kuling, utpå Hustadvika, en av de mest beryktede og kanskje den aller farligste kyststrekningen langs hele norskekysten.
Det er funnet 20 skipsvrak strødd utover havbunnen ute her. 50 kjente skipsforlis har blitt registrert mellom de farlige skjærene og holmene som kjennetegner Hustadvika. Ingen kjenner det nøyaktige antall båter som har blitt sugd til bunns av brottsjøer og bølger opp gjennom århundrene.
Jeg kom hit tirsdag ettermiddag, fast bestemt på at jeg ikke skulle videre før jeg hadde satt meg grundig inn i forholdene som venter. Nå har jeg brukt et par dager på å granske papirkart og to uavhengige GPS-kart, og føler at jeg begynner å få en slags forståelse for farvannet.
I går formiddag ruslet jeg en tur langs turstien som går langs land på innsiden av skjærgården. Der iakttok jeg en arbeidsbåt som dundret for full maskin fram mellom skjærene, og tenkte at jeg sikkert er en pyse som tar det så alvorlig.
Men så kom jeg tilbake til gjestehavna og pratet med han som kom inn til Bud et par timer etter meg onsdag kveld. Åpenbart en erfaren kystseiler som har gått leia opp og ned flere ganger tidligere. Til min store lettelse hadde også han bestemt seg for å se an utviklingen og vente på bedre vindforhold.
Seint onsdag kveld kom også enda en båt, et ektepar som har seilt fra Oslofjorden og har kjempet seg oppover Vestlandet i stri motvind hele vegen. Også her var melodien den samme – de ville legge seg til og se an.
Og i dag kom en fjerde båt. Fire svensker som har vært undervegs fra Gøteborg, og som var strålende fornøyde med å finne den lune kroken før Hustadvika.
I kveld har vi vært en hel liten gjeng av seilbåtskippere som har vandret att og fram langs kaikanten og diskutert situasjonen, fortalt historier, kommentert værmeldingene. Alle venter på det samme. At vinden skal løye.
Nå har vi blitt enige om å dra ut sammen grytidlig i morgen. Vinden skal legge seg, og vi kommer til å danne en fin liten konvoi med fire seilbåter som skal snirkle seg pent og pyntelig fram.
Svenskene kom nettopp forbi. Kvartetten har plenty seilererfaring, men vet ikke stort mer om Hustadvika enn at det er et problem som må løses. De har ikke kostet på seg de dyre papirkartene og har bare GPS-plotter i båten. Nå lurte de på hva jeg hadde å tilby av informasjon.
Heldigvis hadde jeg gjort en grundig hjemmelekse, og la ut alt jeg visste om skjær og grunner langs leden videre nordover. Mellom de fire vante seilerne var jeg plutselig den lokalkjente eksperten, han som hadde de gode rådene å gi. Og svenskene tok alt jeg serverte for å være god fisk, udiskutable sannheter. For en stakket stund er det fint å være den som har noe å bidra med.
Det er det fine med seilermiljøet. Det har ingen avgjørende betydning om man er millionær ombord på verdens fineste skute, eller om man er en fattig stakkar som seiler på lavbudsjett i en tilårskommen Albin Ballad. Mang en gang har jeg møtt seilere som jeg har mistenkt for å være stinne av gryn – men på kaikanten har de tatt i mot meg og båten med velvillige hender og hjulpet meg på plass og slått gode knuter på fortøyningstauene mine.
Er man seiler, så er man seiler. Har du båt, så har man alltids noe felles å prate om.
I dag klatret jeg til topps på Gullberget, den vesle fjelltoppen rett innafor husklynga i Bud. Der fikk jeg en betagende utsikt utover hele den fasinerende Hustadvika. Den er så storslått og vill og vakker at den kan måle seg med de største fjellvidder og de bratteste fjell. Oppe fra toppen kunne jeg kjenne igjen mange av holmene jeg hadde studert på kartene.
Og på vegen ned igjen gikk jeg med en god følelse i magen. Varselet sier at vinden i morgen blir svak, knapt nok til å fylle seilene med luft. Det skal bli fint å krysse Hustadvika i vindstille vær. Jeg har hørt at det skal være vakkert utpå der, og skjønnheten gjør seg like godt uten at den er livsfarlig.
