Jag tror, jag tror…

Jeg hørte melodien da jeg satt og forspiste meg på en Skagenbaguette søkklastet med reker på en kafe ved kaikanten i Grebbestad: «Jag tror, jag tror på sommaren«.

Sola var i ferd med å sige ned bak berget på nordsiden av havna. Baguetten var fersk og rekene saftige og pilsen kald og frisk.

Kaféverten kunne ikke ha valgt en mer passende bakgrunnsmusikk enn den svenske schlägeren. Jeg grep meg i å nynne ganske lydløst med, men jeg kunne gjerne ha sunget høyt ettersom jeg var helt alene på utekafeen. Sommergjestene har ikke rykket inn enda i den vestsvenske skjærgårdsidyllen.

Jag tror, jag tror på sommaren!

Jeg har vært undervegs sørover to dager, og så langt har jeg opplevd bare sol og sommer. Blå himmel og glitrende hav. En kjølig bris  strømmer inn fra vest, men ikke verre enn at den lager bare passende store krusninger på sjøen.

Den første natta ble båten fortøyd til Edholmen. Her hadde jeg bare meg sjøl som selskap.

Jeg føler meg priviligert. Svineheldig. Så fornøyd. Det er mange tanker som rører seg når jeg tenker på den lange turen jeg har foran meg … spenning, sitrende forventning, undring, litt nerver og usikkerhet, spørsmålene står i kø – men først av alt forsøker jeg å minne meg sjøl om at jeg er en heldlig utvalgt som får oppleve et eventyr som folk flest bare kan drømme om.

Sommeren kan bli lang. Ennå er det bare april, reisen har såvidt begynt, og jeg aner ikke hva morgendagen vil bringe. Men jeg tror på sommeren. Jeg tror, jeg tror!

Jeg har et håp og en målsetting om å gjøre minst ett strandhogg hver dag. Ferden går tvers gjennom Europa, fra nord til sør, fra vest til øst, og jeg håper å bli litt bedre kjent med kulturen og folket som bor langs vannvegene gjennom det mangslungne kontinentet.

I går gikk jeg i land i Alaska på østsiden av Nord-Langøen et par nautiske mil nord for innseilingen til Strømstad. Ja, stedsnavnet er underlig og malplassert, men navnet gir en antydning om historien til kvinnen som bygde stedet. Hilma Svedahl må ha hatt et brennende ønske om å reise et monument, et varig minnesmerke – kanskje over seg sjøl, og det uvanlige livet hun hadde levd.

Interiørbilde fra Alaska på Nord Långø.
Hilma Svedals bygde sitt livsverk av bohuslänsk granitt på øye Nord Långøen like utenfor Strømstad.

Hilma Svedahl, fiskerdatter fra Syd- Hällsø utenfor Strømstad, reiste til Amerika i 1896, 26 år gammel. I de fire første årene livnærte hun seg som hushjelp i New York, men da ryktene gikk om gullrushet i Klondyke dro hun også vestover i likhet med så mange andre.

I 15 år levde hun et barskt liv sammen med gullgravere og lykkejegere av alle slag. I perioder skal hun også ha levd sammen med indianere i Alaska. Så møtte hun nordmannen John Svedal fra Trondheim, og de to fant tonen og giftet seg. Men da Hilma etterhvert begynte å lengte hjem til gamlelandet ville ikke John følge henne lenger. Så endte det med at hun dro mens John ble igjen.

Paviljong bygd av betong, stein og smykket med skjell.

Hjemme i Bohuslän arvet den hjemvendte gullgraversken en eiendom på den langstrakte Nord-Långö utenfor Strømstad. Her startet hun på slutten av 1920-tallet et byggeprosjekt av et nokså uvanlig slag.

Med god hjelp av lokale murere og stenhuggere bygde hun i løpet av noen få år opp de underlige og eventyraktige arkitektoniske konstruksjonene som står der den dag i dag. En paviljong, en bungalow, et tempel, murer, porter, tårn, gangveger, alt sammen bestående av bohuslänske granittblokker og runde steiner hun samlet rundt om på de nærmeste øyene.

Bungalov og paviljong.

Sementen til den håndblandede betongen som føyer sammen de enorme mengdene av stein lastet hun ombord i båten i Strömstad, og derfra rodde hun den lange vegen ut til sitt kjære Alaska ute i havgapet.

I 1934 åpnet  hun vertshuset «Golden Inn», og i årene som fulgte var Hilmas Alaska et av Strömstads mest populære turistattraksjoner med flere tusentalls besøkende hver sommer. Fortsatt settes grupper av turister i land på Alaska-kaia, og stedet blir stelt og vedlikeholdt i noenlunde samme stil som grunnleggeren reiste det.

Portal av stein med utsikt nordover mot Norge.

Hilma Svedal døde i 1965 og på hennes gravstein på Skee kirkegård ble hennes livsmotto inngravert: «Don’t worry!»

Jeg misunner henne det mottoet. Jeg bestemmer meg for å gjøre noe morsomt, en avveksling fra båtreisen. Fra kaikanten i Grebbestad klatrer jeg trappene opp til fjellknausen ovenfor den vesle byen og tar noen bilder av kystlandskapet. Ser på sola som kryper stadig nærmere havet ute i horisonten.

Utsikt over Grebbestad, en typisk svensk vestkystsmåby med halvannet tusen innbyggere.

Don’t worry, be happy! Jeg sier til meg sjøl at jeg er heldig. Jeg tror på sommeren, jeg tror, jeg tror.

Nede i byen igjen bestemmer jeg meg for å kjøpe en is. Det står en ung fyr innenfor den åpne glugga i glas-kiosken. Han ser sydlandsk ut og snakker en litt uvanlig svensk dialekt.

– Kan jeg få en kuleis med rom-rosin, sier jeg, og peker på en av de avbildede iskulene.

– Javisst! Vil du ha en Cola?

– Nei takk, bare en kuleis.

– Men vil du ha én Cola eller to? Du kan velge hvor mange Cola du vil ha.

– Takk, men jeg vil bare ha kuleis.

– Altså bare én Cola?

Plutselig går det opp et lys for meg. Vi snakker om det samme, men vi misforstår hverandre. Eller rettere sagt, jeg misforstår isselgeren. Jeg er i utlandet nå, jeg må prøve å forstå hva utlendingene tenker og mener.

– Ah, du mener en kule? Ikke en Cola, men en kule?

– Javisst, det är presist hvad jag menar!

– Ja, nettopp, da vil jeg ha en Cola.

– Javisst, en Cola skal bli!

Jeg får isen og vi smiler sommersmil til hverandre. Så går jeg hjemover, vestover langs kaikanten, hjem til båten.

Don’t worry, jag tror på sommaren.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *