Enda en glemt polarhelt

Tittelbladet fra en nesten ødelagt utgave av "Den gang jeg drog av sted" av John Giæver.
John Giæver (1901-1970)

Da jeg kjøpte huset jeg bor i nå kom jeg over flere kasser med gamle bøker i et av uthusene. Ei lita skattekiste for en bokorm. Bøkene var temmelig vasstrukne og illeluktende etter å vært utsatt for vannlekkasje gjennom et utett tak, men etter en tidkrevende tørke- og utluftingsprossess gikk det an å åpne bøkene. Et av verkene var «Den gang jeg dro av sted», skrevet av John Giæver, en av de største ordkunstnerne blant de mange norske polar-eventyrerne.

Boka er ei samling historier om livet som fangstmann i Eirik Raudes Land på Nordøst Grønland omkring 1930. Historiene er humoristiske og spennende skildringer av den umåtelige villmarka og den vesle flokken av hardbarkede og ofte litt snodige skikkelser som bokstavelig talt måtte slåss for livet i kampen mot naturkreftene.

Jeg leste ei bok av Giæver en eller annen gang i ungdomstida, muligens «Dyretråkk og fulgetrekk på 74 grader nord», og det ble en stor leseopplevelse for en søkende guttunge med dragning mot villmarkseventyret. Magiske skildringer av et fjernt og ukjent polarland med eksotisk dyreliv og barske mannfolk som levde av å jakte og fangste i et av verdens mest storslagne og avsidesliggende ødemarksområder.

John Giæver har mye av det samme talentet som Helge Ingstad og Eivind Astrup (omtalt her tidligere) til å mane fram opplevelsen av små menneskers møte med den umåtelige villmarka. Han skriver medrivende, suggerende, vekslende mellom poetisk og brutalt, ordknapt og blomstrende, alt etter omstendighetene, tidvis overgår han nesten Ingstad med sine skildringer av natur og mennesker.

Les utdrag fra boka nederst.

Norske pionerer i Eirik Raudes Land (Foto: Sunnmøre Museum)

John Schjelderup Giæver (født i 1901 i Tromsø, død 1970) startet sitt liv som polarfarer med å dra på selfangst som gast i Kvitsjøen, Vestisen ved Jan Mayen og Newfoundland og var fangstmann i Eirik Raudes Land på Nordøst-Grønland 1929-31. 1932-34 var han leder av fangstekspedisjon i det samme området, samt at han deltok i den norske okkupasjonen av Erik Raudes Land 1931-33.

Etter de første årene som fangstmann på Nordøst Grønland fikk Giæver en lang karriere på ulike fronter i arbeidet med å utvikle Norges engasjement som en polarnasjon. Han deltok i ekspedisjonen Svalbard rundt i 1936. Han ledet den norske stats avløsningsekspedisjoner til de norske fangst- og radiostasjoner på Nordøst-Grønland fra 1937 til 1940, videre i periodene 1945-47 og 1953-57. Fra 1949 til 1952 var han leder for den Norsk-britisk-svenske vitenskapelige ekspedisjonen til Antarktis, også kjent som Maudheimekspedisjonen etter navnet på ekspedisjonens base. Ekspedisjonen er blitt regnet som en milepel for norsk antarktisforskning etter krigen.

Under andre verdenskrig tjenestegjorde Giæver under norsk kommando i England, USA og Canada. Fra november 1942 var han sjef for leieren «Vesle Skaugum» i Canada, Little Norway. Ved frigjøringen var han områdesjef i Finnmark.

Giæver debuterte som forfatter i 1921, men kom med sin første anerkjente bok i 1930: «Fangsthyttene – jegerliv på Øst-Grønland». I 1931 utkom «To mann i Moskusoksefjorden – da vi bebygget og okkuperte Erik Raudes Land». Giæver ble kjent på verdensbasis med boka «Maudheim», som kom i 1952 og er utgitt på 12 språk. Senere har han utgitt en rekke muntre minner og dokumentarbøker fra barndomsdager, fangst, fiske og polarliv utgitt 1955-1970. Han skrev tilsammen 20 bøker og et ukjent antall reportasjer og innlegg i aviser og magasiner. Flere bilder og dagbøker fra ekspedisjonene er å finne ved Riksarkivet i Oslo.

For sine tjenester og bragder ble Giæver hedret med den svenske Andree-plaketten og British Geographic Society’s Gold Medal, St. Olavsmedaljen med ekegren, Deltagermedaljen, Haakon VIIs 70-årsmedalje, Kongens fortjenstmedalje i gull, samt ridder av første klasse av den svenske Vasaordenen. Han var medlem av Explorer’s Club i New York. (Kilde: Wikipedia)


Vis større kart

Eirik Raudes Land er et enormt landområde på Nordøst Grønland (det delvis snø- og isfrie området på kysten rett nord for Island på kartet ovenfor) uten fast bosetting, gjennomskjært av dype og kronglete fjorder mellom høge fjell.

Her er et utdrag fra et av kapitlene i boka «Dengang jeg drog avsted». Giæver skildrer den danske bygutten og geologen Richard Bøgvad, som «gikk i land og overvintret» uten det ringeste begrep om hvilket vågestykke han ga seg i kast med.

Kapitlet har tittelen «Et mannfolk»:

Richard Bøgvad, han gikk i land og overvintret. Han ville til Danmarkshavn, om han så skulle gå dit på beina – fire-fem hundre kilometer på vinterføre. Ikke hadde han hatt ski på føttene, og ikke var det hus på de siste tre hundre kilometerne. Men nordpå skulle han. Enskjønt han ikke hadde begrep om teltliv i snø eller noe slags ekspedisjonsteknikk.

(…)

Bøgvad hadde ikke sett et par ski før, og han var konstant øm i baken. Ikke bare der forresten. Utstyret hans var fantastisk uhensiktsmessig. Elendige, korte furuski. Gammeldagse bindinger med strammere. Kosteskaft til staver. Fottøyet hadde han sjøl sydd av seilduk med bløte såler av selskinn. Følgelig hadde han alltid gnagsår på hæla og på tærne. Jeg foreholdt ham at han ødela beina på det viset, men han mente at en måtte bli vant til slikt også med tiden. Ellers trente han jo til den lange turen nordover. Men sjølsagt ble beina bare verre etterhvert. Noenganger forfrøs han dem også, og så ville ikke sårene gro.

Og her vil jeg komme inn på det kanskje mest karakteristiske trekket ved denne rolige by-dansken: Han var så absolutt fryktløs som et vesen i to buksebein kan bli. En mer brå omplanting enn fra et vitenskapelig kontor i storbyen København til Nordøstgrønlands ødsligste kyststrøk kan vel knapt tenkes. Men han fant seg straks tilrette.

(…)

Men neste dag drog jeg hjem, men Bøgvad skulle videre nordover til Germaniahavn. Sjøisen var brukket opp, og han måtte gi seg i vei over de bratte bergene fram til Kapp Wynn. Med såre føtter var det i allfall en pinefull marsj. Men ukjent som han var, hadde han minst to sjanser mot 50 for å gå seg utfor stupene i mørket. Fram kom han.

Ja, han var et unikum av en danske: Han kom alltid fram. Om det enn hendte at at han kom krypende på alle fire opp til hytta på Kapp Berlin med frosne bein og never og kvit-flosset ansikt. Helt ferdig. Men smilende i all sin elendighet da Herdahl og Johnsen drog ham inn og tok til å tine ham opp.

– Den spænding jeg følede da jai kom krypende – om der muligens var folk i hytten til at hjælpe mai – den vilde jai nu ikke undvære.

Sa han mens gutta gned ham med snø. Da har en de mest bitende smerter som tenkes kan.

Hele den vinteren var han i aktivitet, – omkring Sandodden og opp og ned langs Wollaston Forlands kyst. Før sola kom att i februar, var han en både brukbar og uholdende skiløper – sjøl etter norske forhold. Oftest fór han alene på disse turene. Gjennom verste bjørnedistriktet. Men aldri hadde han våpen med seg. Rifle eide han ikke, og kameratene hans hadde ingen å låne bort.

– Jennow tilbød mai at låne sin store revolver, men efter at ha skudt til måls med den, fant jai ud at jai var lige farlig for bjørnen uden den. Dessuden så liger jai ikke at skyde på et væsen som er under mai i forstand.

Den mannen som tramper langs den kysten uten våpen, han er enten idiot eller tapper. Sjøl er jeg ikke så mye av noen av delene, at jeg ville gjøre det.

Slede eide han heller ikke. Og ingen bikkjer, naturligvis. Bøgvad måtte derfor bære oppakningen sin. Han hadde et steintungt monstrum av en sovepose, – sydd av geitskinn. Våt var den sjølsagt alltid, og den var ikke til å ha på ryggen. Han bandt den imidlertid midt på en lang staur, og denne drog han etter seg. Ene enden slepte på isen og den andre hadde han på skulderen.

Det var en gang i mars at Bøgvad og direktør Jennow drog nordover. De trakk sleden sjøl, og lasset var tyngre enn det burde være. Det sier seg imidlertid sjøl at direktører egner seg bedre enn foran en slede. Så vidt jeg forstod, var Jennow ingen unntakelse fra denne regelen. Jeg har ham mistenkt for å skofte i draget. Men dette hadde Bøgvad ordnet med den stauren sin. Han bandt dragstjerten midt på stauren, og så gikk de to og skauv den mellom seg. Hvis en av dem lurte, måtte han straks sakke etter.

Slik trampet de så den lange veien nord til Danmarkshavn. Ikke hadde nå jeg ventet å se noen av dem att. Men de kom nå både opp og ned igjen. En fæl tur var det nok. Bikkjene ødela beina, og en av dem forfrøs føttene. Den måtte de ta på sleden. Uten en mann som Bøgvad hadde det nok gått verre.

(…)

Men en sporty mann kar gjør alltid det beste ut av en situasjon. Kryolitt fant Richard Bøgvad ikke, men i hver en norsk stasjon han besøkte vant han vennskap. Og det var få dansker gitt på Nordøstgrønland. Vi sa oss i mellom at han var like god som noen av oss. Og vi mente det.

6 thoughts on “Enda en glemt polarhelt”

  1. Hei Gudmund,

    Det er noen år siden du skrev dette, men jeg har noe eksemplar av Lys og Skygger liggende. Er du fremdeles interessert, så sender jeg deg et gratis. Tar kontakt via Gule Sider om jeg ikke hører noe.

    Mvh Marianne Giæver sønnedatter av
    John Scheldrup Giæver

  2. Jeg har nokså lenge vært på jakt etter å få kjøpt 1 eks.
    av «Lys og skygger i Sjøgata» – uten å lykkes.
    Hos bokhandlere i Tromsø finnes ikke boka.
    Er det noen som kan tipse meg, ville jeg være svært
    takknemlig.

    Hilsen Gudmund Andreassen

    1. Hei, nå er dette noen år siden, men jeg har noen eksemplarer av «Lys og Skygger i Sjøgata» på loftet. Jeg kan sende et til deg gratis om du ikke har fått tak i. Jeg tar kontakt via Gule Sider, da jeg ser du fremdeles bor på samme adressen. Mvh Marianne Giæver sønnedatter av John Scheldrup Giæver

  3. Hei. Det var hyggelig å lese dine kommentarer om min far. Begrepet «den glemte polarhelt» er mer treffende enn du d kanskje vet. Polarmuseet i Tromsø vet ikke hvem han er og har etter flere forsøk fra hans familie ikke vist noen interesse for mannen. Vi sitter på en mengde dokumentasjon, men har nå mer og mer overlatt dette til Riksarkivet og Ishavsmuseet på Brandal utenfor Ålesund. Jeg er nå i gang med det siste forsøk å vekke Polarmuseet av dvalen etter at Maudheimsekspedisjonen er rangert som en av de 10 viktigste polarekspedisjoner.

  4. Du har helt rett, John Giæver var en ordkunstner. Jeg har 14 av hans ca 15 bøker, de er lest mange ganger.
    Jeg rangerer Giæver som nr. 1 og Lars Hansen som nr. 2 av nordnorske forfattere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.