En katt er en katt - det har aldri vært meningen at vi mennesker skal forstå kattesjelens mysterier.

Et vandrende mysterium

En katt er en katt - det har aldri vært meningen at vi mennesker skal forstå kattesjelens mysterier.

Han har ikke noe navn, men jeg tror ikke han opplever det som noe savn heller. Til daglig går han under økenavnet «Pus», men han kunne like gjerne hete hva som helst annet. Jeg har hatt atskillige katter opp gjennom årene, og  flere av dem ble forsøksvis døpt «Vidvandre» etter en av heltene i eventyrfortellingen «Ringenes Herre» av J.R. Tolkien. Men navnebruken har aldri vært holdt i hevd, og den navnløse tilværelsen gjenspeiler på sett og vis pusens uransakelige sjel. Han er ånden som kommer og går etter eget forgodtbefinnende; dyrets sovesteder kjenner bare han sjøl, og det vesle rovdyrets gjerninger under himmelvelvingen er ikke tilgjengelig for nærmere undersøkelser.

Han kom ikke frivillig inn i mitt liv. Vi møtte hverandre første gang etter at jeg fikk en forespørsel fra en familie som fortalte at de hadde en herreløs katt ståene på trappa hver eneste kveld. På det tidspunktet hadde jeg vært uten katt i flere måneder etter at den forrige pusen forsvant under mystiske omstendigheter. Jeg sa derfor ja til å overta forsørgeransvaret for den sultne og hjemløse katten, som etter størrelsen å dømme neppe kunne være et fullt menneskeår av alder.

Det første stevnemøtet ble dramatisk. Jeg fikk ham opp i armene og begynte å gå mot bilen. Ulykkeligvis hadde jeg latt motoren stå på tomgang, og da Pus forsto at han skulle inn i det brummende monsteret protesterte han med alle tilgjengelige midler, det vil si alt han eide av tenner og klør. Men jeg ga meg ikke og fikk kastet ham inn i bilen mens blodet rant av hendene.

Pus er ikke sur eller sint, han er bare litt fjern.

Men raseriet fortapte seg ikke det minste på kjøreturen til kattens nye hjem, snarere tvert i mot. På veg ut av bilen hogg han til med sine brutalt sterke kjever flere ganger, enda mer desperat enn første gang, og klørne gravde seg helt til bunns overalt hvor de kom til. Jeg ga opp kampen mot den fresende sinte vesle kjempen og ga ham friheten tilbake. Jeg så bare en grå skygge forsvinne inn i vinternatta og bli borte. Farvel! Og lykke til på livets utrygge landeveg!

Neste dag våknet jeg med smerter i venstrehanda. Ei blå stripe strakk seg hele vegen fra håndleddet og opp til skuldra. Blodforgiftning. Jeg gikk til legen og fikk medisiner. Smertene ga seg og forsvant.

To dager seinere fikk jeg en telefon fra den samme familien som ikke ville eller kunne ha den hjemløse katten i hus:

– Katten er tilbake. Vil du gjøre et nytt forsøk?

Selvfølgelig. I godt voksen alder har jeg lært meg å stole på magefølelsen, og jeg visste at Pus og jeg skulle bli samboere. Hvordan det skulle skje var meg en gåte, men det var helt uaktuelt å ikke gjøre et nytt forsøk.

Denne gang lånte jeg et kattebur før jeg dro av sted. Jeg overrakte buret til eierne av huset der katten ville inn, men ikke fikk komme over dørstokken. At jeg sjøl, som faktisk ønsket den som husvenn, skulle klare å lokke den til meg var utenkelig – men av en eller annen grunn var det tydelig at Pus hadde tillit til menneskene som ikke ønsket den. Så forunderlig kan verden være.

Etter en times lokking og godsnakking hadde Pus blitt overtalt til å ta plass i det fluktsikre buret. Jeg ankom åstedet og tok med meg arrestanten ombord i kjøretøyet som han uten tvil fryktet mer enn noe annet i hele verden. Så kjørte vi hjem.

Inne på stuegolvet åpnet jeg luka til fangeburet og ga beskjed til tigeren at han kunne gjøre som han ville; tilbringe resten av sitt katteliv i den trange cella, eller vandre ut i en foreløpig begrenset frihet. Jeg var forberedt på et nytt attakk og trakk meg derfor unna, inn på kjøkkenet. Derfra kunne jeg bivåne fangens første utforskning av sitt nye univers uten å være umiddelbart objekt for et nytt angrep.

Det tok sin tid, for å si det forsiktig. Det første som skjedde var at han forsvant under sofaen. Og der ble han den første kvelden og natta. Jeg forsøkte hele mitt repertoar av milde overtalelseskunster og sleipe smiskeknep, men til ingen nytte. Leverpostei, melkeskål, tørrfôr og andre spesialvarianter var totalt uinteressant. Jeg så kattens oppsperrede øyne under sofaen glo mot meg med et uugrunnelig uttrykk. Hvis jeg noen gang i hele mitt syndige liv har vært ønsket død og tilintetgjort av et annet vesen, så må det ha vært i dette øyeblikket. Det hatefulle kreket under sofaen eide ikke spor av forståelse eller sympati for noe av det jeg sto for som menneske og humanist. Jeg følte meg totalt uverdig dens nærvær. Alt jeg eide av tanker om dyrs likeverd med menneskeslekten, alle mine forestillinger om broderlig kjærlighet mellom alt og alle i naturen … ikke noe av dette var verdt så mye som et eneste lite smil i det tause og dype katteblikket.

Jeg gikk til sengs, naget av tvil om mitt eksperiment med å forene kattesjel og menneskesjel noensinne ville lykkes.

Neste morgen var det ikke en minste antydning til at forbrødringen var kommet en millimeter nærmere. Katten oppholdt seg fortsatt under sofaen og ikke noe tydet på at den hadde smakt vått eller tørt i løpet av natta. Jeg dro på jobb, og kom hjem igjen. Mistilliten lot til å være uutryddelig, på tross av at jeg prøvde alle metoder jeg klarte å tenke ut for å bygge bru over den umulige kløften mellom oss.

Men langt bak i hodet hadde jeg denne underlige intuisjonen om at jeg ikke skulle gi opp. Og det var noe ved kattens blikk som bar bud om at en forandring ville inntreffe, bare jeg var tålmodig og ikke la det minste press på den varetektsfengslede. Som alle fangevoktere vet, så vil fangen før eller siden komme frivillig til vokteren så sant vokteren overlater denne beslutningen helt og holdent til fangens egen frie vilje.

Jeg husker ikke nøyaktig når og hvordan det skjedde, men en morgen, eller kveld, oppdaget jeg at den hadde spist og drukket. Den avviste fortsatt alle forsøk på fysiske tilnærmelser, men det stirrende blikket hadde liksom mistet noe av sitt demoniske glimt. Og den ble stadig litt mindre skrekkinngytende hver gang den hveste og flerret tenner.

Pus og jeg. Ikke brødre i ånden, men samboere tross alt.

Så en dag kunne jeg berøre den med ei hand. Bare et forsiktig stryk, før den smøg seg unna og forsvant under sofaen igjen. Men dette gjentok seg stadig hyppigere; den tillot meg å legge ei rolig hand på ryggen uten at den fant det nødvendig å bite eller klore. Dagene gikk og ble til uker. Med en underlig følelse av å oppleve tillit vokse fram av det store intet fikk jeg se at Pus kom mot meg mens jeg satt i gyngestolen foran ovnen. bautet langsomt og nesten krypende rundt meg, og satte seg til rette i sandkassa der den allerede hadde vendt seg til å gjøre sitt fornødne. En dag ga den seg også til å spiste maten mens den sto med ryggen mot meg, tilsynelatende uten bekymring for å bli overfalt.

Ettersom dagene gikk og det forhenværende skremte rovdyret gradvis aksepterte sitt nye hjem innså jeg at dagen for det første spranget ut i den store friheten nærmet seg. Jeg både gruet og gledet meg. Jeg visste jeg at vi hadde oppnådd en slags gjensidig og stilltiende fredsavtale innomhus. Men hva når døren ut til den store verden åpnet seg? Enten ville Pus forsvinne ut av syne og ut av mitt liv for godt – eller så ville den bli. Avgjørelsen om dagen var opp til meg, men det eksistensielle valget om å bli eller gå lå utelukkende i hodet til Pus. Ingen smarte triks ville bringe den tilbake om den først bestemte seg for å gå.

Jeg åpnet døren.

Ingenting skjedde.

Pus virket rett og slett nokså uinteressert. Han gikk ut på dørstokken og satte seg ned, speidet rolig rundt. Hva den tenkte er er jeg avskåret fra å kunne si noe om. Jeg tror det var en tidlig vårdag, muligens en mild aprildag, og Pus gikk ut i verden, under en blå himmel, en dag badet i sollys. Jeg lot døra stå åpen hele dagen. Pus gikk inn igjen, og ut igjen, flere ganger. Jeg kan ikke huske annet enn at han holdt seg rundt husveggene, og da dagen ble til kveld sovnet han inne, ikke under sofaen, men i en haug av puter og klær i ei ledig seng.

Slik ble vi samboere, Pus og jeg.

Han kommer og går. Jeg har riktignok inntrykk av at han går oftere enn han kommer, men det kan jo umulig være tilfelle. Han kan være borte i dagevis, opp mot en uke i slengen, og noen ganger har jeg tenkt at nå er han borte for alltid. Ørnen har tatt ham. En større hannkatt. Jeg ser for meg restene av et kattelik ligge under en busk. Og så dukker han opp igjen, som troll av eske, uskadet og tilsynelatende uanfektet av de hemmelige eventyr han har gjennomlevd på sine ukjente stier.

- Mjau! lyder det yndige klynket når han kommer. Jeg innbiller meg at han prøver å etterape mitt «hei». Så spiser han tom matskåla og drikker opp melkesupen. Er det sommer, så går han helst ut igjen straks. Er det vinter, så kryper han opp i sengebrisken på kjøkkenet og blir der inntil videre.

Jeg vet ikke om han har sønner og døtre der ute i den store verden. Han har ganske sikkert sin manndom fullt intakt, og de lange fraværsperiodene skyldes formodentlig at han kurtiserer jomfruer og skjøger han møter på sine vandringer. En dag vil jeg kanskje frarøve ham forplantningsevnen, men enn så lenge får han lov til å være katt fullt og het. Uten navn, men et rikt utrustet vesen på alle måter. En katt blant tusener, men samtidig bare min katt.

***

Om kattedyrenes opprinnelse

Slik er katten uten hud og pels. Men kattesjelen er fortsatt usynlig, også på dette bildet.

DNA-analyser antyder at kattedyrene hadde sin opprinnelse i Asia for omkring 11 millioner år siden. Katteforskerne mener å kunne bevise at de moderne kattenes forløpere utvandret fra Asia til Afrika for omkring 8 millioner år siden. De første kattene krysset Beringstredet til Nord-Amerika på omtrent samme tid, og beveget seg gradvis sørover mot Sør-Amerika. I juni 2007 slo Cat Genome Project fast at vår tids tamkatt har felles aner med afrikansk villkatt, som dateres 131.000 år tilbake i tid.

Katter er naturlig solitære dyr. Hunnkattene har vanligvis et mindre leveområde (ofte på 0,3-0,4 km²) enn hannkattene (ofte 2 km²). Med unntak av løpetid er det sjelden hannkattene forsvarer sitt revir, og da er det stort sett for å markere sosial rang. I områder med mange katter, som oftest i byer, hender det ofte at katter aksepterer hverandres nærvær innen samme leveområde.

Gaupa er en større og villere slektning av tamkatten. Lite egnet for domestisering.

Man har regnet med at villkatten ble domestisert for omkring 3.500-10.000 år siden. De eldste arkeologiske bevis man har hatt for tamme katter har vært omkring 4 000 år gamle og stammer fra Egypt. I 2001 oppdaget man imidlertid ei 9.500 år gammel menneskegrav på Kypros, som inneholdt et nær komplett skjelett av en katt som åpenbart hadde vært tam.

Domestiseringen av villkatten fant trolig sted i området mellom Egypt og Svartehavet. Etter at katten ble temmet og domestisert har så tamkatten spredt seg til alle deler av verden. De første tamkattene kom til Norden for mer enn 1.000 år siden.

De første tamkattene valgte frivillig å bo sammen med mennesker, men beholdt sin uavhengighet. Det har vært et gjensidig nytteforhold hvor katten har fått mat og beskyttelse i bosetningene, mens den har holdt mus, rotter og andre smådyr borte fra korn- og matlagre. Tamkatten kan derfor settes i sammenheng med at menneskene ble bofaste og begynte å dyrke korn. I motsetning til hunden er ikke katten et flokkdyr, og den har ikke blitt sosialisert inn i «menneskeflokken» på samme måte som hunden. Katten blir sett på som uavhengig og mystisk, noe som også preger menneskenes behandling av den.

Egyptisk steinkatt.

For de gamle egypterne var katten et hellig dyr. De trodde at katten kunne beskytte dem i mørket og mot døden. Straffen for å drepe en katt var døden, og katter som døde ble noen ganger mumifisert. Senere kulturer har også hatt et religiøst forhold til katter, og i kristenheten ble katter tidligere gjerne forbundet med hekseri. Mange mennesker er fremdeles redd for å krysse sporet til en svart katt.

De fleste frittgående tamkatter er infisert med den encellede parasitten Toxoplasma gondii, som forårsaker toksoplasmose hos mennesker og dyr. Katt er hovedvert for parasitten og derfor den som sprer eggene. Folkehelseinstituttets statistikk angir at minimum 29 barn dør eller får hjerneskade hvert år på grunn av smitte med denne parasitten mens moren er gravid. Tamkatt er dermed det dyr som forårsaker flest dødsfall og alvorlige skader på mennesker i Norge. Det er på grunn av denne parasitten sterkt frarådet å la katt slippe inn i sauefjøs og grisehus, en svært vanlig årsak til kasting (abort) hos sau.

(Kilde: Wikipedia)

3 thoughts on “Et vandrende mysterium”

  1. For en søt og, faktisk, rørende liten fortelling, Kjetil. Oppsto en aldri så liten klump i halsen på slutten:) Ønsker deg og pus en vakker aften i Folldal!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>