Drømmen om midnattsola

Tenk, nå har jeg sett midnattsola! Jeg har hørt om den, sett bilder og film – men nå har jeg sett den sjøl. Og ikke en hvilken som helst midnattsol!

Skjønt, kanskje var det ikke midnattsola sånn helt etter definisjonen. Den duppet såvidt sin nedre fjerdedel litt ned i bølgene helt ute i horisonten noen minutter en drøy time etter midnatt natt til i dag. Vi er ennå noen breddegradsminutter sør for polarsirkelen, og derfor klarer ikke sola å holde seg helt klar av horisontlinja. Den blir litt fuktig nederst.

Men du verden for en opplevelse. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. Ord blir så fattige, som man sier. Og bildene gir bare et gjenskinn, de er liksom ikke helt ekte. Men å være der, oppleve det, kjenne med hele sanseapparatet … det var så magisk og sterkt, så rørende vakkert.

Det skjedde på veg utover til fiskeværet Lovund natt til i dag. Solskiva sank og sank på himmelen utover kvelden, den ble rødere og mer gylden for hvert minutt som gikk.

Men så, akkurat da jeg trodde den var i ferd med å synke helt ned i havdypet og bli borte, så stanset den liksom opp, klorte seg fast på firmamentet, ville ikke lenger ned, den ville flyte, sveve videre.

Og så startet solskiva klatringen langsomt oppover himmelvelvingen igjen, i en sømløs bevegelse østover, den ble lysere, hvitere, renere, og til slutt var den helt klar av vannet. Sola var oppe igjen. En ny dag var i emning. En ny og ubrukt dag. Den gamle sola, på en ny måte.

Jeg tror knapt jeg har opplevd et vakrere og mer betagende syn på himmelen noen gang. Og så på et slikt sted. Med Lovundfjellet kneisende stupbratt opp i forgrunnen, og den fantasieggende haikjeften av noen fjellformasjoner på Træna enda lenger ute i havet.

Disse linjene skrives på Lovund. Øya ser ut som et postkort sendt fra Helgeland og Nordland. Så eksotisk og idyllisk. Det bor ikke mer enn 400 sjeler her, driftige nordlendinger som må ha funnet en nøkkel for hvordan de skal klare å leve sammen uten å skape mer ufred og gnisninger enn at det er til å holde ut.

Mange av dem har sitt daglige utkomme fra lakseslakteriet, og på kaikanten står en rekke østeuropeiske trailere klar til å lastes opp med rødt norsk laksekjøtt som skal distribueres utover hele det europeiske kontinentet, og kanskje enda lenger ut.

Det går handelsveger og skipsleder i alle himmelretninger ut fra lille Lovund. Dette er midt i verden, nærmere sentrum kommer man ikke.

Det skjønner man når man ser på bevegelsen til midnattsola, når den senker seg helt ned til det skvulpende verdenshavet akkurat her, stanser opp et øyeblikk, nikker og smiler, før den fyker videre på sin evige kosmiske seilas.