Meuse, Mosel og Rhinen

Tre elver har jeg seilt i løpet av den siste måneden, Maas/Meuse, Mosel og Rhinen. Sammen utgjør de en mellomeuropeisk familie av vannveger, med noen fellestrekk og mange særegenheter.

Grovt regnet har jeg beveget meg 70 mil opp Maas/Meuse, 35 mil ned Mosel og 20 mil ned Rhinen siden midten av mai. De mange dagene bak båtrattet har gitt meg god anledning til å få et inntrykk av både geografien og kulturen langs de tre elvene.

Maas (Nederland), eller Meuse (Belgia og Frankrike), og Mosel er som to tvillingelver. Begge elvene slynger seg relativt bedagelig i utallige meandersvinger gjennom kulturlandskaper som er preget av århundrers menneskelig påvirkning.

Men en gang for lenge, lenge siden var dette den opprinnelige, uberørte europeiske villmarka, med uendelige skoger og store, åpne vidder.

Jeg kom inn på Maas i Nederland noen mil innenfor utløpet ved Nordsjøkysten. De første milene sørover i Nederland var elva bred, men strømmen knapt merkbar. Litt av en overgang etter at jeg hadde seilt noen kilometer nedover den heftig trafikkerte og strømstrie Rhinen til Nijmegen noen dager i forvegen.

Også på Meuse var det skipstrafikk, store lasteprammer som gled langsomt oppover og nedover, men aldri så mange at det ga noen bekymringer eller problemer.

Et litt pussig fenomen er den ustanselige strømmen av båter som frakter sand og grus opp og ned elva. Jeg tenkte flere ganger at nederlenderne må være helt hekta på å flytte sand fra den ene landsdelen til den andre. Hvorfor skulle man ellers i løpet av en dag møte 10 båter som frakter sand oppover elva – og like mange båter som frakter sand nedover?

Nederland er i det hele tatt et land hvor menneskene til de grader har formet sitt eget landskap. Her er alle landskapsformer på et eller annet vis formet og designet for å tilfredsstille menneskelige behov – fra de store dikene ute ved kysten til de kantede og forbygde breddene oppover Maas.

Elva er nesten hele vegen kranset av svære industriområder med lange kaier og innimellom noen byer av varierende størrelse. Det meste virker velholdt og moderne, de svære slusene er av nyere dato og på alle måter dimensjonert for å tilfredsstille kravene til de kommersielle nyttefartøyene.

Straks man passerer over grensen til Belgia skifter elva navn fra Maas til Meuse, og nesten momentant får man en fornemmelse av at ting virker mer gammelt og slitent. Slusene er fra en annen tid og umoderne, og industriområdene langs elvebredden står ofte som monumentale, rustne minnesmerker over en svunnen æra.

Enda mer påtakelig blir forfallet og fraværet av modernisering etter at man har forlatt Givet, grensebyen mellom Belgia og Frankrike. Til en viss grad skyldes det at her er det slutt på den kommersielle nyttetrafikken. Elva er for smal og svingete for de store båtene, slusene er for små, og naturen kryper på et vis tettere innpå vannvegen.

Utenfor de litt større byene virker det som tida har stått stille veldig lenge – det er sjelden folk å se ute i gatene i de kronglete og middelalderske landsbygatene, og de grå murklossene som huser folk og nedlagte forretninger har åpenbart ikke vært oppgradert og holdt ved like på årtier. Det kan være sjarmerende å se på eller ta bilder av, men det er nærliggende å tenke at det alderdommelige og litt slitne preget må skyldes manglende økonomisk utvikling. Pengene har funnet vegen inn til de større regionsentrene, og ungdommene har reist ut i verden for å finne lykken. Akkurat som i Norge … eller kanskje har utviklingen skamfert den franske landsbygda enda verre enn det vi er vant til i Norge.

Meuse forvandles i tiltakende grad fra elv til kanal jo lenger opp man kommer. Det opprinnelige elveløpet er svingete og grunt, og det meste av vannet ledes gjennom den utgravde eller oppbygde kanalen, som løper mer eller mindre parallelt med elveløpet.

Men det stillestående vannet mellom slusene er et ypperlig oppblomstringsområde for alger og ymse vannplanter. Det blir bare verre og verre jo lenger sørover langs vannvegen man kommer, og til slutt blir det plent umulig å komme seg framover uten å brøyte veg gjennom svære flak og øyer av flytende materie.

Så er man til slutt ferdig med Meuse og beveger seg inn på Canal Marne au Rhin, kanalen som gjør det mulig å ferdes med båt fra Marne over til Rhinen. Det er ikke lange strekket, bare 25 kilometer, før man kommer til Toul, og der må man velge: enten videre østover i retning Strasbourg og Øvre Rhinen, eller sørover til Middelhavet – eller snarvegen ned Mosel og Rhinen og nordover til Norge.

Jeg valgte snarvegen ned Moseldalen, kjent for sine drueplantasjer og fargerike småbyer langs den svingete elva.

Moseldalen ville ha lignet veldig mye på Meusedalen, hvis det ikke var for de enorme vindruemarkene oppetter alle lier. Du tror det ikke før du ser det, men prøv å forestille deg en 350 kilometer lang dal, nesten dobbelt så lang som Gudbrandsdalen, og med forferdelig mange flere svinger, der alt du ser dagen lang er vindrueranker. Du ser dem absolutt over alt, på de mest utenkelige steder, på de smaleste og mest utilgjengelige fjellhyllene, høyt oppe over dalbunnen.

Den første dagen var jeg oppriktig fascinert, den andre dagen sånn passe forsynt, den tredje dagen begynte jeg å bli lei, og den fjerde dagen hadde jeg bare lyst til å få noe annet å se på enn de de stupbratte bakkene med irrgrønne drueplanter.

Den femte eller sjette dagen noterte jeg i dagboka:

«Det er helt ufattelig hvilke kvanta med druer som blir produsert i denne dalen. Det er fristende å tenke at det kanskje er noe typisk tysk ved druedyrkingen. En landbrukskultur som klarer å framelske slike mengder av planter på snorrette, oppmarsjerte geledd i skråningene ovenfor elva må være tuftet på en særegen holdning til tilværelsen – jeg får i hvert fall en fornemmelse av noe monomant og gigantomant … alt jeg ser er stelt og behandlet med en så ytterst pedantisk flid og presisjon og planmessighet at det føles ubehagelig å observere. Men, det er kanskje likedan også i andre områder hvor det drives storskala drueproduksjon.»

Vindruene i Moseldalen er ikke det eneste som markerer ulikhetene mellom Meuse og Mosel. Mens Meusedalen virker overdådig frodig, overgrodd, tungt grønn, nesten dyster, og i stor grad fraløpt av samtida og moderniteten, så er Moseldalens landsbyer tilsynelatende moderne, fargerike, velholdte. Her har den tyske mentaliteten sørget for at ting ikke forfaller og gror ned.

De eneste bygningene som ikke har holdt tritt med utviklingen er de gamle borgene og slottene på toppen av åsryggene som løper langs elva – de historiske byggverkene har opp gjennom tidene delvis blitt revet ned i krigerske feider, eller falt sammen av mer naturlige årsaker.

Moselelva er kanalisert i sin fulle lengde – det vil si at vannstrømmen er kontrollert ved hjelp av dammer som dukker opp omtrent med en norsk mils avstand i mellom, og ved hver dam er det bygd moderne sluser, en stor sluse på 180 x 12 meter, og en liten lystbåtsluse på 18 x 3,5 meter. Hver sluse løfter eller senker båtene 7-8 meter opp eller ned, og fra Toul i Frankrike senkes man totalt 200 meter ned, til 50 meter over havet ved Koblenz i Tyskland, der Mosel møter Rhinen.

Moseldalen er utvilsomt en betydelig turistattraksjon. Det ser man ikke minst på det overveldende tilbudet av steder som tilbyr overnatting, fra prektige, gamle hoteller til enorme, kilometerlange campingplasser langs elvebredden.

Og så er det selvfølgelig de allestedsnærværende tilbudende på vinsmaking – faller man for fristelsen til å besøke mange nok av vingårdene og vinhusene nedover dalen fra Toul til Koblenz, så risikerer man å bli alkoholiker lenge før man får sett Rhinen.

Muligheten for å kjøpe seg en sightseeingtur på elva er også nesten ubegrenset. Jeg vet ikke hvor mange flytende hoteller og dagsturbåter jeg møtte på turen nedover elva, men de går i en evig skytteltrafikk opp og ned.

Jeg synes likevel at mengden av turister var vesentlig mindre enn jeg hadde forventet. Mange av passasjerbåtene hadde ikke flere gjester enn at jeg fint kunne tatt dem med i min egen båt, helt gratis, sånn for mitt eget selskaps skyld. Og gatene i flere av byene jeg gjorde strandhogg var påfallende folketomme. Lukkede restaurantdører og tilsynelatende stengte hoteller syntes å være mer normen enn unntaket. Og det i begynnelsen av juli – hvordan arter restaurantvertenes og hotelleiernes hverdag seg utenom sesongen?

Omsider kom jeg til Deutsches Eck, Det Tyske Hjørne, ved samløpet mellom Mosel og Rhinen. Der kneiser den mektige statuen av keiser Wilhelm I på sin høye hest – et sted som oser av historisk betydning helt fra romerrikets dager.

Møtet med Rhinen er et aldri så lite sjokk på flere måter. Strømmen i den strie elva tar tak i baugen på båten umiddelbart og truer med å frata skipperen kontrollen hvis man ikke er oppmerksom og snur høyt nok opp mot strømmen tidsnok. Så bærer det utforbakke i det som først oppleves som en halsbrekkende fart, etter at man i ukesvis har seilt bedagelig avgårde i stillestående vatn.

Farten blir man likevel fort vant til, men det tar litt tid å blir fortrolig med den enorme skipstrafikken. De svære lasteskipene, noen av dem godt over 100 meter lange, kommer fykende nedover elva i skremmende stor fart, og bare dyktig sjømannskap og lang erfaring hindrer kollisjon med skipene som kommer sneglende oppover mot strømmen.

Et litt forvirrende tilleggsmoment i starten er at mange av skipene kommer oppover eller nedover elva på «feil» side. I utgangspunktet skal alle båter holde mot styrbord, eller høyre, i møtesituasjoner, akkurat som på bilvegen. Men i de krappeste elvesvingene, eller der hvor strømmen krever det, må båtene gå på motsatt side, noe som krever at de markerer den ønskede kursen med å vise et blått signalflagg på styrbord side. Det viser at de vil ha motgående trafikk på motsatt side av normalen.

Jeg fant fort ut at jeg ikke ønsket å krysse fram og tilbake over elven rett foran snuten på de store båtene, så jeg setter i stedet kursen konsekvent mellom elvas høyre bredd og motgående skip. Kanskje ikke helt etter reglementet, men det fortoner seg som en tryggere praksis enn å gjøre dristige manøvrer på tvers av storbåtenes kurs.

Nå er jeg kommet til Køln, Tysklands fjerde største by med 1,2 millioner innbyggere. I går passerte jeg Bonn uten å stanse. Jeg sitter i båten og skriver mens ryggen blir svidd av sola som står inn fra sørvest. Det er enda en varm dag, like skånselløst het som de fleste andre dagene har vært den siste måneden.

I ettermiddag, eller i morgen, fortsetter jeg videre nedover Rhinen, gjennom Ruhrområdet og Dusseldorf, ned til Duisburg. Etter et par dagers elvefart svinger jeg av elva for å følge Mittelandkanal, som går vest-øst på tvers av hele Tyskland. Om et par ukers tid eller så svinger jeg nordover mot Lübeck og Østersjøen. Da gjenstår bare kryssingen over til Danmark, rundingen av Sjælland og ferden oppover den svenske vestkysten.

Da er jeg tilbake i Norge om en måneds tid, sånn cirka.