Finn Alnæs – en dypt savnet forfatter

En sommerdag i 1980 sto det en middelaldrende, tynn, litt hengslete mann og en litt yngre kvinne utenfor huset til foreldrene mine på Åndalsnes.

– God dag, mitt navn er Finn Alnæs. Stemmer det at du er du fjellklatrer? Jeg lurer på om du kan ta på deg et oppdrag med å føre oss til topps på Romsdalshorn?

Jeg kjente igjen ansiktet og navnet, og spørsmålet gjorde meg yr og opprømt. Finn Alnæs ville ha meg med på klatretur! Den berømte forfatteren!

Dette møtet ble starten på et underlig vennskap, som varte noen få år. I ettertid har jeg mange ganger tenkt, at møtet med Finn Alnæs kanskje mer enn noen andre møter eller erfaringer har vært bestemmende og retningsgivende for mitt eget liv. Det er i hvert fall vanskelig å peke på et annet enkeltmenneske som i større grad har bidratt til å forme meg som intellektuelt, tenkende vesen.

Jeg var ung den gangen, 21 år, en nokså grublende fyr med ustø kurs inn i framtida, vaklende mellom både det ene og det andre. Så dukket Finn Alnæs opp, kanskje i en kritisk fase, der jeg ikke ante hvor jeg ville hen med livet mitt. Finn Alnæs var en intellektuell koloss, et sprenglest, intelligent og begavet menneske, med voldsom karisma, og på sitt aller beste som forfatter en gudsbenådet fortellerstemme.

Sjøl hadde jeg en liten dikterspire i magen, jeg ville skrive, dikte – men hvor skulle jeg begynne, hva slags fortelling var det jeg ville framføre?

Finn Alnæs dukket opp fra intet, og traff meg som en komét i mellomgolvet. Han var selve personifiseringen av alle svarene og spørsmålene jeg bar på, men som jeg ikke klarte å formulere sjøl.

Kvelden etter turen til topps på Romsdalshorn inviterte jeg Finn og kjæresten hjem til foreldrene mine. Vi ble sittende utover kvelden å prate og drikke pappas heimbrent og mammas vin. Seinere fortsatte vi samtalen til langt på natt fra hver vår seng i andreetasjen. Jeg tror begge følte at dette var begynnelsen på et eller annet – et vennskap mellom den eldre, søkende dikteren og den unge, uferdige mannen, den litt ballstyrige fyren som «klatret fjellvegger den ene dagen og gikk på fylla i Oslo den andre» [Titan og Sisyfos].

Finn fortalte meg flere ganger at han hadde nettopp en slik type i tankene til en av sine kommende romaner. En litt sammensatt ung mann, en blanding av naturfrelst fjellfant og en opprørsk, trassig fan. Jeg er faktisk så ublyg at jeg tror jeg ga ham noen litterære idéer – men jeg følte samtidig at han var milevis fra å skjønne hvem jeg var, og hvor jeg kom fra. Sjøl hadde han vokst opp i et besteborgerlig hjem på Oslo vestkant, mens jeg var sønn til ei kontordame og en trykkeriarbeider på nordvestlandet. Han var gammal, jeg var ung. Han ville være den modne og kloke, jeg var ung og sint og opprørsk. Jeg var aktiv fjellklatrer, han var temmelig hjelpesløs med tau og klatresele på. Vi var som to kloder med ulike ladninger som støtte hverandre bort, men samtidig ble vi begge sugd inn mot et slags felles intellektuelt midtpunkt.

Etter det første møtet på Åndalsnes besøkte jeg Finn flere ganger på det vesle småbruket Vangen i Brøttum sørøst for Lillehammer. Det ble et bekjentskap på både godt og vondt. Lange kvelder med endeløse diskusjoner og samtaler om samfunn, politikk, filosofi og diktning. Og et utall oppgjør og krangler om alt fra små filleting til ideologiske bataljer der Finn Alnæs satte hele sitt veldige, intellektuelle register inn på å filleriste den bråkjekke guttungen fra topp til bunn.

Finn Alnæs privat kunne være en arrogant, belærende, sjølhøytidelig, oppblåst jævel. Men han kunne også være sart og stille og ettertenksom. Han kunne være nesten naivt tillitsfull og åpen i det ene øyeblikket, og sykelig mistenksom og krigersk i det neste.

I Truls Gjefsens biografi over Finn Alnæs, «Titan og Sisyfos», fra 1995, fortelles historien om da Finn lot meg sove i senga på arbeidsrommet, uten tvil det mest hellige av alle steder for dikteren. Historien forteller både om vanviddet som var under utvikling, og om forfatterens gigantomane forestillinger om egen originalitet og betydning:

«Da Stein Mehren som knapt hadde sett Alnæs på et kvart århundre, i 1986 ga ut Corona – formørkelsen og dens lys, kunne Alnæs knapt tenke seg noen annen mulighet enn at kollegaen hadde tatt seg inn på arbeidsrommet hans og funnet tittelen der. [F.A. hadde planer om å utgi en roman med tittelen Corona]. På den annen side kunne utvalgte gjester av og til oppleve den tillitserklæringen at de fikk overnatte på arbeidsrommet. Nåde da den som røpet at han hadde gløttet litt, om så ubevisst, på notatene som lå overalt. Kjetil Svanemyr var korsfestelsen nær etter en slik natt i det aller helligste. Kvelden etter kom Alnæs inn på at han ville lansere et nytt ord for «universet», et ord som han mente ville slå ned som en bombe såvel i astronomi- som i filosofi- og litteraturkretser og umiddelbart bli tatt i bruk av alle. Kunne Svanemyr tenke seg hva det var? Denne tok en råsjanse: «Astronomia», tippet han. Alnæs hvitnet, hadde vennen snoket i papirene? «Astromia», som det mer korrekt het, var nemlig hans eget, helt ut originale begrep og måtte ikke røpes for noen før han selv var klar for det!

Vennskapet mellom den unge mannen og den stadig sykere forfatteren kjølnet av etter noen år. I likhet med alle andre som hadde hatt med ham å gjøre, orket jeg ikke mer av de uungåelige oppgjørene og vanskelighetene. Han ble verre og verre for hvert møte, mer paranoid og krakilsk. Flere ganger ringte han og tryglet og ba om at jeg måtte komme og hjelpe til med å forsvare huset mot nynazistene som lå på lur i buskene rundt eiendommen. Børsa hang ferdig ladet på kjøkkenet, klar til å fyres av, når inntrengerne kom. Men han kunne ikke holde vakt hele døgnet rundt alene, jeg måtte komme og gi ham avløsning så han fikk tid til å sove og dikte…

Til slutt hørte jeg ikke noe mer fra ham. Og jeg gjorde ingenting sjøl heller for å gjenoppta kontakten. Seinere fikk jeg rede på at han en periode hadde lagt seg inn til behandling, og at han deretter i flere år levde et stille og ubemerket liv i en leilighet i Lillehammer.

Så en dag var det helt slutt.

13. november 1991 oppdaget jeg nærmest tilfeldig en liten NTB-notis i Klassekampen: «Finn Alnæs er død». To spalter og et knøttlite bilde. En ordknapp melding om at «Alnæs er betegnet som en av Norges mest betydelige etterkrigsforfattere, ikke minst for sin debutroman «Koloss» som kom i 1963». Ellers bare en kort oppramsing av noen utvalgte boktitler. Og til slutt: «Alnæs hadde en frodig og temperamentsfull stil, med et sterkt og polemisk samtidsengasjement, særlig innen naturvern. NTB».

Det var alt. NTB-meldingen ble gjengitt også i de fleste andre riksavisene. Ellers en øredøvende taushet.

Var dette alt kultur-Norge hadde å si om et av de mest ambisiøse dikterprosjektene i landets moderne tid?

Året etterpå kom det ut en murstein av en roman, signert Finn Alnæs: «Restdjevelens karneval». Et monumentalt anlagt litterært og intellektuelt testamente, men nesten uleselig, og boka ble nokså fortjent forbigått nærmest i taushet. Forlaget utga boka slik manuskriptet forelå da Finn Alnæs sovnet inn, helt uten redigering og kutt. Et nokså stusselig punktum for en dikter som ville noe veldig stort.

I 1995 kom biografien «Titan og Sisyfos» ut, skrevet av biografen Truls Gjefsen. Biografen gjør et helhjertet og godt forsøk på å reise en verdig bauta over Finn Alnæs, og boka gir mange interessante perspektiver på kultur- og litteraturlivet, og det norske samfunnet forøvrig, i siste halvdel av forrige århundre.

Biografien gir en levende skildring av Finn Alnæs komplekse og motsetningsfyllte natur, hans talent, hans gigantiske visjoner – og hans tragiske svakheter, både som menneske og forfatter.

Finn Alnæs slukket på mange måter sitt eget lys, med god hjelp av alle han havnet i konflikt med, eller ble jaget av. Fra debutromanen og braksuksessen «Koloss» i 1963, og «Gemini» i 1968, pekte pila nokså stødig bare én veg; nedover – med noen spredte unntak, fram til den siste dagen på Lillehammer. Romanene «Musica» og «Dynamis» fra 1970-tallet, de to første bindene i en påtenkt åttebinds romansyklus med navnet «Ildfesten», fortjener fortsatt å bli lest. Her er han i hvert fall stundesvis på rett spor, og ikke minst: her forstår vi at dikteren har ambisjoner utover de rammene som forfattere flest setter for seg sjøl og sine verker. Finn Alnæs ville gripe livet som en norsk Dostojevskij, persongalleriet i romanene skulle være heltene og ofrene i den store, altomfattende kampen om verdier, idéer, miljø og framtid. Ingen spørsmål var for store for Finn Alnæs, han ville favne om hele universet, astromia – og han skulle nedfelle visjonene i romankunsten, skrive fantasiene og analysene ned på papiret.

Daværende litteraturkritiker i Dagbladet, Øystein Rottem, skrev i sin anmeldelse av «Titan og Sisyfos»:

 Alnæs ville gjerne skape en ny visjonær diktning. Isteden kom han til å bearbeide sine egne indre demoner. Hans forfatterskap kan således leses som en eneste lang beretning om den jobskamp han førte mot seg selv, og mot de mange mentale og ikke minst fysiske plager som satte kjepper i hjulene for ham. Så merkelig det enn kan høres, kan altså forfatterskapet leses som en historie om et nederlag. Denne historien inneholder imidlertid kapitler av en slik litterær kraft at de kan måle seg med det ypperste i norsk etterkrigsprosa. […] Historien om Alnæs’ liv og diktning er en historie om en person som hadde mye mer inne, men som gikk seg vill i sine høytflygende planer.

I mitt hode er historien om Finn Alnæs et eksempel på at selve idéen og prosjektet på et vis kan være større og viktigere enn det faktisk foreliggende forfatterskapet. I hvert fall har Finn Alnæs for meg personlig bidratt til å angi et utopisk mål på hva diktekunsten burde være: Nesten like stor og viktig som livet sjøl.

Og her er vi selvfølgelig ved kjernen i Finn Alnæs’ tragedie. Når ambisjonene blir så hinsides, så er sjansen for å lykkes tilsvarende. Finn ville være Titanen, men så endte han opp som den arme Sisyfos, i et evigvarende strev der målet altid befinner seg bortenfor den fjerneste blåne. Ikke en gang Dostojevskij var stor nok til å overvinne livet – hvordan skulle Finn Alnæs kunne klare det da?

I tillegg til at Finn gjorde sitt eget livsverk for stort til at han kunne mestre det, så ble han også offer for en nådeløs kulturkamp i sin egen samtid. Tausheten i årene etter hans død har av mange blitt tolket som et uttrykk for at sentrale skikkelser på det litterære kulturparnasset utover på 60- og 70-tallet rett og slett ikke ville, eller orket, å stå fram og tilkjenne dikteren den plass han hadde fortjent mens han ennå levde.

Eller for å sitere Øystein Rottem igjen:

En av Gjefsens hovedanliggender er å gjøre godt igjen den «synd» som ble begått mot Alnæs den gangen.

Den som, foruten biograf Truls Gjefsen, har kommet nærmest å gjenreise Finn Alnæs, er Sverre Mørkhagen. I en kronikk i Dagbladet i 1992 under tittelen «Tausheten rundt Finn Alnæs» beskriver han det strenge og konfliktfyllte politiske klimaet Finn arbeidet i, og hvordan dette påvirket diktergjerningen.

Mørkhagen tar særlig for seg hvordan Finn Alnæs ble rubrisert som reaksjonær og nærmest ekskomunisert av sterke krefter i datidas rådende m-l bevegelse. Samtidig strittet forfatteren sjøl i mot å bli omfavnet av kulturkoryféer blant de konservative og liberalistiske kreftene.

«Finn Alnæs sto igjen med en dyrt kjøpt kunstnerisk integritet, uten allianser blant alliansene som oppsto rundt ham. Og han forble halstarrig tro mot denne integriteten livet ut – i motsetning til kameratenes faneflukt. Og han døde som en einstøing langt fra sentrum av meningsdannende makt. Denne ensomheten var en villet situasjon og en konsekvens av hans engasjement – en distanse som menneske til et samfunn han med alle krefter engasjerte seg i som dikter.»

I dag er det neppe for drøyt å si at Finn Alnæs er en glemt forfatterstemme. Det er dypt tragisk, særlig fordi vi nå i dag burde kjenne et desperat ønske om å lese en norsk forfatter som vil noe stort, som har visjoner og drømmer om hva skrivekunsten kan bety. I en situasjon der hele vår sivilisasjon antakelig står foran store prøvelser av historiske dimensjoner, burde forfatterne mer enn noen andre kjenne sitt ansvar for å være med på å lyse opp vegen videre.

Eller, for å avrunde med enda et Mørkhagen-sitat:

Ungdom i dag vil komme til å spørre hvordan i all verden vi, på 80- og 90-tallet, kunne se utviklingen løpe løpsk uten å reagere. Av norske forfattere vil de finne Alnæs blant de få der ord og krefter ble konsentrert om bekymring for de virkelige fremtidsproblemene, de faktiske livsvilkårene for de neste generasjonene – i helt bokstavelig forstand.