Skrik fra de dype skoger

"Jeg gik bortover veien med to venner - så gik solen ned - himmelen ble pludselig blodrød - jeg stanset, lænet mig til gjærdet træt til døden - over den blåsvarte fjord og by lå blod og ildtunger - mine vænner gik videre og jeg stod igjen skjælvende av angst - og jeg følte at det gik et stort uendelig skrig gjennem naturen." (Edvard Munch)
«Jeg gik bortover veien med to venner – så gik solen ned – himmelen ble pludselig blodrød – jeg stanset, lænet mig til gjærdet træt til døden – over den blåsvarte fjord og by lå blod og ildtunger – mine vænner gik videre og jeg stod igjen skjælvende av angst – og jeg følte at det gik et stort uendelig skrig gjennem naturen.» (Edvard Munch)

De siste dagers relativt ivrige skriblerier her på bloggen om kommende tiders økonomisk og sosialt kollaps har gitt meg noen tilbakemeldinger som kan tyde på at enkelte bekymrer seg for undertegnedes mentale helbred. Det har ikke blitt sagt rett ut (slikt snakker man jo ikke om) – men jeg har mer lest mellom linjene og tolket tonefall i retning av at noen anser det som mer sannsynlig at det rabler for observatøren og skribenten enn for verden.

Det kan jeg jo forstå, men det gir meg også anledning til å avkrefte mulige misforståeler: Jeg føler meg egentlig ganske vel!

Folk som har kjent meg noen år vil også vite at dette er meninger jeg har hatt lenge, kanskje alltid. Det eneste «nye» er altså at jeg har bestemt meg for å skrive om det. Sant å si, så oppleves det som en sann befrielse å utvide horisonten. I lengden blir det litt dumt å bare gå rundt i sin egen skog og rope til trærne.

Forskjellen er forsåvidt ikke så stor. Man får ikke svar, verken i skogen eller blant leserne. Men det kan jeg ikke klandre verken trærne eller menneskene for. Trærne har stått i skogen i århundrer uten å si et eneste ord, og folk flest vil helst slippe å prate om alt som er vondt. Så da får jeg fortsette å ture fram og i hvert fall late som at jeg har et publikum. Det byr som kjent ikke på problemer å skrive og snakke så lenge leserne og lytterne tier eller samtykker. Alvorlige vanskeligheter får man først hvis noen sier en i mot, slik at en må begynne å tenke over sine egne uttalelser.

Når dette er sagt, så er jeg også fristet til å si som Munch, at jeg føler oppriktig at det går «et uendelig skrig gjennem naturen». Naturen og kloden roper på oss mennesker og ber oss ta til vettet. Så kanskje har jeg en oppgave, eller plikt, til å bidra til at dette skriket blir enda mer hørbart og forståelig. Jeg har nemlig en seriøs og ektefølte oppfatning om at det er noe alvorlig på gang, og at jeg ikke bør holde kjeft om det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.