Et forargelig kvinnfolk

Det vakte stor oppstandelse da det ble kjent at kjøpmann Hansen hadde gått i kompaniskap med frøken Syversen.
Det vakte stor oppstandelse da det ble kjent at kjøpmann Hansen hadde gått i kompaniskap med frøken Syversen.

Denne fortellingen ble skrevet for mange år siden, inspirert av en tildragelse i virkeligheten… Men enhver likhet mellom fortellingens personligheter og faktisk eksisterende personer bør ansees som tilfeldig og er ikke tilsiktet fra forfatterens side.

•••

Fru Karlsen ble naturlig nok svært overrasket da hun under sitt årlige romjulsselskap kom under vær med at en av bygdens menn, kjøpmann Hansen, hadde fått seg ny kjæreste. Fru Karlsen hadde alltid levd i den tro at hun var allminnelig godt orientert om de små og store begivenheter rundt om i bygdens stuer, men denne gang måtte hun innrømme at en aldri så liten skandale hadde gått henne alldeles hus forbi.

Svært kort fortalt forholdt det slik at den nevnte kjøpmann Hansen hadde vært rimelig godt gift inntil for ganske få år siden. Men, alldeles plutselig, uten det minste forvarsel, flyttet han fra sin kone. Allerede denne uventede begivenheten vakte selvfølgelig allminnelig og oppstand og forbauselse i hele bygden. Men, enda verre skulle det bli da han altfor kort tid etterpå nokså frekt og freidig slo seg sammen med frøken Andersen. Hva bygdens folk mente om frøken Andersen og hennes livsførsel skal vi ikke hefte oss mye med her, men vi kan ikke helt utelate å bemerke at de fleste fant henne som et lite egnet koneemne for kjøpmann Hansen.

Om Hansen er det bare å bemerke, at han inntil da hadde vært oppfattet som et dannet menneske. Men hans nærmest skandaløse forhold til dette … ja, til dette rett ut sagt tvilsomme fruentimmer kunne få det til å gå helt i surr for selv den mest velmenende og godtroende.

Fru Karlsen kjente naturligvis godt til at kjøpmann Hansen hadde vært involvert i denne ulykksalige kjærlighetshistorien i flere år, etter at han var blitt skilt, men hun hadde altså ikke hørt et kny om at den sammen kjøpmann Hansen nå plutselig hadde funnet det for godt å kvitte seg med denne tøyten av en kjæreste, og i stedet hadde engasjert seg med brask og bram i et nytt, skandaløst forhold. Da hun nå omsider fikk denne nyheten servert under sitt juleselskap holdt hun på falle ned fra stolen ved det bugnende middagsbordet, hvor hun tronte så elskverdig beskjedent ved det ene hjørnet.

– Hva er det du sier? utbrøt fru Karlsen vantro etter at herr Svendsen lavmælt hadde spurt henne om «hva hun trodde om den nye kjæresten til kjøpmann Hansen».

Herr Svendsen og fru Karlsen satt rett overfor hverandre ved bordet hjemme hos ekteparet Karlsen. Foruten de to nevnte befant selvfølgelig deres respektive ektefeller seg rundt samme bord, og dessuten også ekteparet Gregersen. Det hadde så langt vært et alldeles fortreffelig hyggelig selskap, hvor fru Karlsen hadde servert sin nydelige lutefisk, og hvor samtalen hele tiden hadde løpt elegant og utvungent mellom gjester og vertskap. Men da herr Svendson i et nokså ubetenksomt øyeblikk ymtet frampå om dette med kjøpmann Hansen og hans nye kjæreste ble det brått ganske tyst rundt bordet. Særlig fru Gregersen fant det hensiktsmessig å spisse sine bleke ører enda et knepp. Nå lot hun for sikkerhets skyld også vente med sin ellers så vedvarende tygging slik at hun skulle være helt sikker på at ikke et eneste ord i samtalen mellom herr Svendsen og fru Karlsen gikk tapt for henne.

– Ja, har du virkelig ikke hørt det? Jeg hørte så sent som i går ettermiddag at kjøpmann Hansen nå har gått i kompaniskap med en viss frøken Syversen, sa herr Svendsen.

– Nei, det må jeg virkelig si! Det har jeg da virkelig ikke hørt et knyst om før nå! Ja, du store min … nå må jeg si som fru Kaspersen sa her om dagen: Den gode kjøpmann Hansen kan ikke lenger overraske en gråsten! svarte fru Karlsen.

Hun så seg megetsigende rundt, og mottok momentant et samtykkende nikk fra fru Gregersen, som først nå fant det betimelig å foreta enda et tygg på den munnfullen som hun i evighet hadde oppbevart i sin lukkede munn.

Herr Svendsen betraktet et øyeblikk først fru Karlsen, og så fru Gregersen, og deretter fru Karlsen igjen.

– Men, si meg … er det slik å forstå at det er noe galt med frøken Syversen? spurte herr Svendsen..

Fru Karlsen lot et øyeblikk til å være fratatt stemmens bruk. Hun senket blikket ned mot restene av lutefisk på sin tallerken mens hun fomlet usikkert med en velbrukt og tilsmusset serviett. Men så trakk hun pusten fort og dypt før hun resolutt rettet blikket mot herr Svendsen igjen. Først sa hun ingenting. Hun kastet et nytt blikk over mot fru Gergersen, som for å søke trøst eller bistand, og antakelig fant fru Karlsen en slags oppmuntring til å si sannheten rett ut ved synet av det nokså slørete og fiskeaktige blikket til fru Gregersen. I hvert fall trakk hun pusten dypt enda en gang, før hun nærmest på innoverpust stønnet ut sin hjertens mening om dette kvinnemennesket frøken Syversen.

– Frøken Syversen! Tja, hva skal man si om et menneske som frøken Syversen? For å være helt ærlig … så vil jeg si at hun er et nokså forargelig kvinnfolk. Ja, et forargelig kvinnfolk, jeg finner ikke et bedre ord. Rett og slett!

Det hadde så langt vært et alldeles fortreffelig hyggelig selskap, hvor fru Karlsen hadde servert sin nydelige lutefisk, og hvor samtalen hele tiden hadde løpt elegant og utvungent mellom gjester og vertskap.
Det hadde så langt vært et alldeles fortreffelig hyggelig selskap, hvor fru Karlsen hadde servert sin nydelige lutefisk, og hvor samtalen hele tiden hadde løpt elegant og utvungent mellom gjester og vertskap.

Fru Karlsen hadde nå fått et nokså dystert anstrøk over sine ellers så milde øyne. Men ved synet av fru Gregersen, som nå hadde bøyd seg langt framover bordet med sine viftende ører, tinte hun imidlertid raskt opp igjen, og nå smilte hun sitt vennligste smil til hele selskapet.

– Men, naturligvis, det er ikke min oppgave å sette meg til doms over andre mennesker. Jeg sier bare hva jeg har forstått at mange andre mener om frøken Syversen.

Fru Gregersen nikket ivrig, og tygget tappert videre på lutefisken.

Dermed var tilløpet til ubehageligheter ved bordet definitivt ryddet unna. Herr og fru Svendsen og alle andre hadde fått vite det de trengte om tilfellet Hansen og Syversen. Mer var det ikke å si, og dermed gikk man straks over til andre og langt hyggeligere samtaleemner for resten av kvelden.

 

Herr Svendsen tenkte ikke mer over tilfellet Hansen-Syversen før noen dager senere. Da hendte det seg imidlertid slik at han traff på en gammel kjenning, nemlig herr Pedersen, og i løpet av samtalen dem i mellom kom han til å streife innpå dette med at kjøpmann Hansen hadde fått seg ny kjæreste. Herr Svensen nevnte da, sånn en passant, at frøken Syversen visstnok skulle være et nokså forargelig kvinnfolk, og at han hadde hørt dette i et juleselskap hjemme hos ekteparet Karlsen. Dette ganske utbredte synet på frøken Syversen var blitt bekreftet av både fru Karlsen og fru Gregersen, kunne herr Svendsen fortelle.

Som rimelig kan være tok herr Pedersen disse opplysningene om frøken Syversen for god fisk. Men det herr Svendsen ikke visste, eller ikke tenkte over, var at denne Pedersen nå og da pleide en viss omgang med kjøpmann Hansen. Og herr Svendsen tenkte i hvert fall ikke over muligheten av at herr Pedersen skulle finne det for godt å viderebringe direkte til herr Hansen hva han hadde fått høre fra herr Svendsen om juleselskapet hos ekteparet Karlsen.

Nå skal vi ikke påstå at herr Pedersens aller første tanke var å løpe videre med hva han hadde hørt, altså Svendsens omtale av frøken Syversen. Men det falt seg nå en gang slik, at herr Pedersen og hans frue noen dager senere avholdt et selskap der de blant andre fikk besøk av kjøpmann Hansen. Frøken Syversen var ikke tilstede, men på et tidspunkt kom herr Hansen til å nevne sin nye kjæreste, da vel og merke ved hennes fornavn. Herr Pedersen klarte imdlertid ikke å skjule at han misbilliget at frøken Syversen ble bragt inn i samtalen, og den samme uvilje lot også til å plage fru Pedersen.

Kjøpmann Hansen stusset over dette, at både herr Pedersen og hans frue syntes å mislike at frøken Syversens navn ble nevnt. Som det enfoldige menneske Hansen er, så bestemte han seg til slutt for å bringe klarhet i hvorfor hans kjæreste tilsynelatende var et slags tabuemne for ekteparet Pedersen. Og han gikk rett på sak, til stor forskrekkelse for alle som var tilstede:

…særlig fru Pedersen syntes at dette var alt annet enn hyggelig. Hun strammet leppene og kjente at hun fikk vondt i både hodet og magen samtidig.
…særlig fru Pedersen syntes at dette var alt annet enn hyggelig. Hun strammet leppene og kjente at hun fikk vondt i både hodet og magen samtidig.

– Jeg ville ha satt pris på om dere fortalte meg rett ut hvorfor dere har så mye i mot min kjære? spurte han.

Samtalen var nå kommet til et slags ubehagelig sannhetens øyeblikk på grunn av herr Hansens nådeløse framstøt, og særlig fru Pedersen syntes at dette var alt annet enn hyggelig. Hun strammet leppene og kjente at hun fikk vondt i både hodet og magen samtidig av den uutholdelige situasjonen som var blitt framkalt.

Men herr Pedersen forsto at han måtte gi sin gjest et ærlig svar på det plagsomt direkte spørsmålet. Han trakk pusten og banket pipen nervøst mot kanten på askebegeret.

– Jeg må vel tilstå at jeg ikke setter noe særlig pris på frøken Syversen, stotret den stakkars herr Pedersen, som ganske uforskyldt hadde havnet i en situasjon han slett ikke følte seg komfortabel med. At han mislikte frøken Syversen etter det han hadde hørt fra herr Svendsen var da ikke noe han kunne klandres for.

Men svaret til herr Pedersen bidro til at kjøpmann Hansen tydeligvis ble enda mer oppsatt på å forsterke den allerede anstrengte situasjonen. I neste øyeblikk ville han vite om det forholdt seg slik at herr Pedersen kjente frøken Syversen personlig. Da måtte stakkars Pedersen innrømme at han aldri hadde truffet frøken Syversen, ja, han tilsto rett ut at han ikke eide det minste begrep om hvem hun var.

– Så du misliker et mennesker du ikke vet hvem er? spurte kjøpmann Hansen.

Både herr og fru Pedersen var nå åpenbart ille berørt av kjøpmann Hansens hensynsløse konfrontasjon. Særlig fru Pedersen følte seg dårlig, hun vandret nå hvileløst frem og tilbake på gulvet og tenkte mest på magesåret og migrenen, to onder hun fryktet mer enn noe annet.

– Jeg baserer meg på det jeg hører, klynket herr Pedersen.

Etter diverse viderverdigheter gikk det så langt at kjøpmann Hansen fikk referert nokså ordrett hva herr Pedersen hadde fått høre fra herr Svendsen om hva som var blitt sagt om frøken Syversen og ham selv under juleselskapet hjemme hos ekteparet Karlsen noen dager tidligere. Etter hvert som samtalen utviklet seg og alt kom for dagen, så oppsto det en stadig mer trykket stemning mellom kjøpmann Hansen og ekteparet Pedersen. Selskapet utviklet seg kort sagt til en ikke særlig gemyttelig affære.

 

Etter dette ubehaglige møtet var kjøpmann Hansen rimeligvis en smule nedfor ved tanken på at ekteparet Pedersen, og tydeligvis flere andre, ikke satte pris på hans nære relasjon til frøken Syversen. Han gikk rundt i to hele dager og følte seg plaget av denne hviskingen som lot til å foregå bak ryggen til både ham selv og hans kjære. Og det var noe i frøken Syversens øyne som oppfordret ham til å betro henne hva som plaget ham. En sen kveldstime klarte han ikke lenger å holde på hemmeligheten, og for å lette sitt eget hjerte fortalte han frøken Syversen rett ut hva han hadde hørt.

Heldigvis for kjøpmann Hansen lot det til at hans kjære tok beretningen med fatning. Det viste seg faktisk at frøken Syversen allerede var vel informert om at forholdet mellom henne selv og fruene Karlsen og Gregersen var temmelig anstrengt. Men frøken Syversen lot ikke til å ta det så tungt, hun nærmest smilte av hele saken. Kjøpmann Hansen trakk dermed et lettelsens sukk, og enda mer lettet ble han etterhvert som frøken Syversen lot ham forstå at verken fru Karlsen eller fru Gregersen i ett og alt var så plettfrie og uklanderlige som de selv kanskje prøvde å gi inntrykk av. Det kom også fram at frøken Syversen var medlem i samme syklubb som fru Karlsen og fru Gregersen, og i følge frøken Syversen kjente hun til flere eksempler som kunne bevise at det var mangt og meget som kunne sies om de to angjeldende damenes vandel og moral.

 

Ekteparet Pedersen mottok et brev fra herr og fru Svendsen.
Ekteparet Pedersen mottok et brev fra herr og fru Svendsen.

Noen dager etter denne åpenhjertige samtalen mellom kjøpmann Hansen og frøken Syversen mottok ekteparet Pedersen et brev fra herr og fru Svendsen. Fru Pedersen, som leste brevet først, følte at et anfall av magesmerter og hodepine nærmet seg med ekspressfart etter hvert som øynene hennes gled nedover de tettskrevne linjene. Og da herr Pedersen overtok brevet etter henne, og med bange anelser begynte lesingen, da hadde fru Pedersen allerede begynt sin rastløse vandring over stuegulvet, slik hun hadde for vane hver gang hun ble plaget av tunge tanker.

I brevet kunne ekteparet Svendsen fortelle at de på sin side hadde mottatt et brev fra fru Karlsen. I dette brevet hadde fru Karlsen blant annet beklaget seg over at hun nå ikke lenger var medlem av syklubben «Nål og tråd», noe hun visstnok klandret frøken Syversen for. Årsakene til dette var noe uklare, men i følge fru Karlsen hadde det oppstått et forferdelig rabalder på det siste møtet i syklubben. Der hadde det nemlig blitt klart at frøken Syversen kjente til alt som hadde blitt sagt i juleselskapet hjemme hos ekteparet Karlsen. Og i det samme syklubbmøtet hadde frøken Syversen skandalisert både fru Karlsen og fru Gregersen på det aller groveste med de mest urimelige og usanne beskyldninger.

Men hovedpoenget i brevet fra ekteparet Svendsen til ekteparet Pedersen var at fru Karlsen nå var «potte sur» på herr Svendsen, fordi han hadde brakt videre til til Pedersens hva fru Karlsen hadde sagt om frøken Syversen til herr Svendsen og alle andre i juleselskapet hjemme hos ekteparet Karlsen.

Av brevet forøvrig kunne både herr og fru Pedersen uten tvil slutte at ekteparet Svendsen nå var minst like «potte sure» på særlig herr Pedersen.

Hvorfor var ekteparet Svendsens nå sure på ekteparet Pedersen?

Selvfølgelig fordi dumme herr Pedersen var hovedårsaken til at frøken Syversen omsider hadde fått vite nesten ordrett alt om hva fru Karlsen og fru Gregersen mente om henne.

 

Fru Pedersen var den første som maktet å trekke en slags lærdom ut av disse hendelsene, der hun vandret omkring på stuegulvet med sine magesmerter og sin hodepine:

– Hadde nå enda fru Karlsen holdt sine meninger om frøken Syversen for seg selv … eller i det minste gått rett til frøken Syversen, i stedet for å plage oss andre på denne uutholdelige måten! mumlet fru Svendsen med gråtkvalt stemme.

Hun forsøkte å holde seg for både magen og hodet samtidig.

Herr Pedersen hadde nå nettopp lest siste linje i brevet fra ekteparet Svendsen og skottet spørrende opp på sin kone.

– Hva sa du, kjære? spurte han.

– Å … jeg skulle bare ønske at ingenting hadde blitt sagt helt fra begynnelsen!, jamret fru Pedersen.

– Ja, du har helt rett kjære, fru Karlsen skulle ikke ha sagt et ord! Hun må være et fryktelig menneske! samtykket herr Pedersen.

– Ja, et fryktelig menneske! stønnet fru Pedersen.

Nesten forundret merket hun at både hodepinen og magesmertene allerede hadde begynt å gi seg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.