Fra egotrip til økotrip

Skisse til en meningsfyllt reise rundt det europeiske kontinentet med seilbåt.

Jeg har fått en idé. En idé jeg på sett og vis har forventet ville komme, og da den først dukket opp ble jeg mest forundret over at jeg ikke hadde fått den før.

Det handler litt om seiling, men kanskje enda mer om noe mer og større enn å heise seilene på min egens skute. Det handler om å forvandle en personlig drøm til å bli noe som kan være meningsfylt og interessant også for andre. Noe som kan inspirere enkeltmennesker til å ville skape forandring. Endring og bedring.

For å komme til saken: Jeg har fått for meg at jeg skal ut på en ganske lang seiltur. Men jeg vil at turen skal ha en misjon utover det å være en personlig opplevelsesreise. Går det slik jeg håper vil turen gi meg anledning til å kombinere gleden av å utforske fjerne horisonter med interessen og bekymringen for natur og miljø.

Kort sagt – jeg vil forvandle drømmen om en sneversynt egotrip til en meningsfyllt økotrip.

Jeg prøvde på noe lignende tidligere i år da Julia og jeg kjørte bil gjennom Europa, fra Portugal i sørvest, gjennom Spania, Frankrike, Italia, Østerrike, Tyskland, Danmark og Sverige. Det ble en tre ukers interessant reise der vi besøkte en lang rekke spennende og vidt forskjellige miljøer, økolandsbyer og enkeltmennesker som på ulike vis har valgt å bryte ut av den vettløse forbrukskulturen for å leve mer i overensstemmelse med de verdiene de står for når det gjelder levemåte, økonomi, boformer, mat og kultur.

Julia i samtale med Pedro, en av hytteboerne vi møtte i Andalusia i Sør-Spania.

Julia inviterte meg med på turen fordi hun trengte en sjåfør som kunne dele på bilkjøringen nordover kontinentet. Hun hadde vært i Portugal for å få behandling mot allergiplager som gjerne går under betegnelsen «kjemisk miljøintoleranse».

For meg ble Julias vanskelige helsesituasjon en kraftig påminnelse om hvor risikabel vår moderne, lettvinte omgang med kjemikalier og usunne matvarer kan være. Vi risikerer alle å bli psykisk og fysisk syke som følge av den usunne måten vi lever på.

Jeg ble med på turen fordi jeg var nysgjerrig på å bli kjent med folk som har tatt på alvor sine egne ønsker om å leve annerledes. Undervegs møtte vi lutfattige hytteboere oppe i bortgjemte andalusiske fjelldaler, folk som lever av økologisk mat de dyrker sjøl på små åkerlapper i Pyreneene, beboere i økokollektiver i Italia, Tyskland og Danmark. Overalt møtte vi entusiastiske og gjestfrie folk som ønsket oss velkomne og gjerne ville dele sine erfaringer og kunnskaper.

I første omgang gjorde jeg ingen dramatiske endringer i min egen levemåte etter den lange Europaturen. Men turen bidro til å fyre opp under tanken om at det er mulig å kombinere personlige reiseopplevelser med å bli litt klokere.

Og nå vil jeg følge opp med å gjøre en ny tur. Denne gang langs Europeiske vannveger. Den foreløpige skissa til reiserute ser slik ut:

Norge > Skagerak > Kielkanalen > Amsterdam > Rhinen > Main > Rhinen-Donau kanalen > Donau > Svartehavet > Bospurosstredet/Istanbul > Middelhavet > Gibraltarstredet > Kanariøyene > Madeira > Azorene > Irskesjøen > Kaledoniakanalen > Nordsjøen > Norge.

Distanse: 10.000 nautiske mil (18.500 kilometer).
Avreise: mars/april 2018.
Varighet: 6-8 måneder

«An der schönen blauen Donau»: Donau er Europas nest lengste elv, etter Volga. Elva er 2.845 kilometer lang, og passerer gjennom 10 land og fire hovedsteder: Wien, Bratislava, Budapest og Beograd. Nedbørfeltet berører 20 ulike stater og omfatter seks millionbyer og en samlet befolkning på 81 millioner mennesker. Vassdraget er dermed utsatt for enorme påkjenninger fra det moderne industri- og forbrukssamfunnet.

Formålet med turen: I tillegg til det personlige ønsket om en opplevelsesrik reise langs og gjennom Europas mest spennende vannveger ønsker jeg å skaffe meg kunnskap om situasjonen og trusslene spesielt mot det marinbiologiske miljøet i området, og presentere inntrykkene i form av artikler og reportasjer med et personlig preg.

Hovedfokuset blir antakelig plastforurensingen av vassdrag og havområder i regionen. Jeg har skrevet om dette temaet tidligere her på bloggen: Søppelkysten. Jeg er av den overbevisning at forurensingen av verdenshavene og de mange trusslene mot ferskvannsreservoarene utgjør den aller største faren for livsmiljøet på kloden ved siden av klimaendringene.

Som båteier og seiler føler jeg en sterk forpliktelse til å bidra med det lille jeg kan for å rette fokuset på et problem som i siste instans kan bli ødeleggende for livet på jorda.

Og her må jeg forklare litt nærmere hvorfor jeg kjenner på denne personlige forpliktelsen.

Da jeg solgte huset og brøt opp fra livet i Folldal for to og et halvt år siden og kjøpte seilbåt hadde jeg bare vage forestillinger om hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde, og hva jeg ønsket å oppnå. Rent økonomisk fortonte det seg som det rene harakiri – jeg hadde ingen konkrete planer for hvordan jeg skulle løse de pekuniære problemene, som jeg visste måtte komme.

Men jeg hadde en magefølelse som sa meg at dette var noe jeg skulle og måtte gjøre. Og den magefølelsen har så langt ikke sviktet meg. Men fram til ganske nylig har jeg hele tida levd i uvisse om hvorfor jeg har endt opp som seiler og båtboer. Jeg har bare hatt en sterk følelse av at jeg er inne på rett spor, og at det før eller siden vil utkrystallisere seg en mening som gjør det riktig å fortsette.

I løpet av to siste årene har jeg arvet en god slump penger, noe som har gitt meg et økonomisk pusterom og tid til å tenke grundig gjennom hva jeg egentlig vil med livet mitt. Dette har vært en nesten mystisk og metafysisk erfaring – et pussig sammentreff mellom sjanse og vilje. Når tilfeldighetene og nødvendighetene spiller på lag kan alt skje.

I alle årene jeg var landfast slet jeg som en galeislave for å leve et tilnærmet normalt liv, der det meste av energien gikk med til å holde kreditorer og andre plageånder fra livet.

Men straks jeg slapp taket og ga fan og dro til sjøs, så dalte det penger og generøse muligheter ned fra himmelen, nesten bokstavelig talt.

Disse forunderlige tilskikkelsene ga meg en intuisjon om at alt kanskje hadde en dypere mening. Jeg hadde fått en praktfull anledning til å seile på det store verdenshavet. Men, enda viktigere: jeg følte et påtrengende behov for å rettferdiggjøre de tilsynelatende uansvarlige og egosentriske valgene jeg hadde tatt.

Det eneste som manglet var en god idé om hva jeg kunne gjøre og hvordan.

Middelhavet, 2,5 millioner kvadratkilometer azurblå vannflate, vakkert og myteomspunnet, omkranset av tre verdensdeler og 21 land, med flere hundre millioner mennesker som bor ved eller innen nedbørsfeltet som hører til det innelukkede havet.

Nå har jeg en idé, men stort lenger har jeg ikke kommet. Jeg innser at «planen» er full av usikkerhetsmomenter, og prosjektet vil garantert forandre seg. Kanskje blir det for tungt å gå motstrøms opp Rhinen, slik at jeg må gå inn gjennom de franske kanalene i stedet. Kanskje seiler jeg over Atlanteren til Karibien og Stillehavet i stedet for å vende hjem til Norge – eller kanskje går jeg på et skjær som ikke står avmerket på noe sjøkart lenge før jeg har kommet skikkelig i gang.

Å seile er som livet – plutselig blir man fanget og dirigert av vinder og strømmer som gjør reisen til noe helt annet enn man hadde tenkt.

Det er særlig to utfordringer jeg ønsker å arbeide med i tida som  kommer. Den ene er å  skape blest og oppmerksomhet rundt seilturen og artikkelpubliseringene. Jeg har tatt kontakt med en internasjonal mijøorganisasjon for å få til et samarbeid, og håper å få til noe noe der.

Det andre er å få med mannskap på turen. Jeg vil få behov for hjelp ombord undervegs, både opp og ned kanalene og elvene og på de åpne havkryssingene. Og da håper jeg å få med folk som kan bidra til å gi prosjektet innhold og dybde. Det kan gjerne være medlemmer av miljøorganisasjoner, aktivister og fagfolk, eller andre som på en eller annen måte har noe å bidra med.

Hvis du som leser disse linjene liker ideen, og mener at du har noe å tilføre, enten i form av konstruktive innspill, eller du vil være med som mannskap, så vil jeg gjerne høre fra deg.

Til slutt et utdrag fra nettsiden til World Wildlife Fund (WWF):

Oceans cover 71% of our planet’s surface and make up 95% of all the space available to life.

Life began in the oceans, and continues to thrive in its diverse habitats. With as many as 100 million species – from the largest animal that has ever lived on Earth, the blue whale, to the tiniest bacteria – marine biodiversity far outweighs that on land. And new species are being discovered all the time.

The oceans also have a huge influence on us landlubbers. They produce 70% of our oxygen, absorb heat and re-distribute it around the world, and dominate the world’s weather systems.

The oceans have also shaped human history, culture, and lives – and continue to do so. We eat their bounty, bask on their beaches, swim in their waves, dive around their wonders, send our goods and raw materials across their surface, and mine their mineral- and oil-rich floors. There are very few people who are not somehow influenced by the oceans, even if they never set sight on one during their life.

Og helt til slutt et par interessante filmer om Donau, Europas Amasonas:

2 thoughts on “Fra egotrip til økotrip”

  1. Hei, jeg snublet nettopp over bloggen din og må si at du virker som en bra type. Jeg driver selv med seiling og drømmen er selvsagt en lignende ego/økotrip.
    Jeg prøver som mange andre å få den økonomiske delen på plass før jeg begir meg ut på noe eventyr, men gleder meg på dine vegene at det begynner å gå I boks.
    Håper det kommer flere blogg innlegg framover, gleder meg til å følge turen.

    Mvh Lars fra Bergen

  2. Blir glad när jag läser detta- för din skull! Så roligt att du har hittat en väg som är din att följa och att saker och ting löser sig allt eftersom!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *