Kanalene forfaller

Kraftig regnvær og flom 11. og 12. juni forårsaket at sluse nummer 21 i Ardennes-kanalen kollapset. Vedlikeholdet av de romantiske, franske kanalene er ikke helt som de burde være.

De innenlandske franske vannvegene har en helt egen status blant kanalseilere. Mange av dem er smale og grunne og lite egnet for kommersiell nyttetrafikk. Ofte slynger de seg gjennom idylliske og landlige områder. Nå og da passerer de små, middelalderske landsbyer, og har i det hele tatt en aura av ro og fred som lett kan gi noen naturromantiske vibrasjoner.

Men bildet av den sammenraste slusa i Ardenneskanalen er kanskje litt symptomatisk for hva som er i ferd med å skje med noen av de sagnomsuste vannveiene som går på kryss og tvers gjennom landet.

Det jeg har sett langs den franske og øvre delen av elva Meuse, som er mer en kanal med nesten stillestående vann enn ei elv, er vannveger og sluser som mangler vedlikehold og oppgradering. Hvis standarden ikke er vesentlig bedre langs de mange tusen kilometerne med vannveger i resten av landet, så er det nokså illevarslende for framtidas kanalturisme.

Gamle sluseporter som knirker og knaker og lekker som siler, kanaler som gror til langs kantene, jordskred som sperrer deler av vannvegen – det er mange tegn som tyder på at vedlikeholdet er nedprioritert i budsjettene til myndighetene.
Men forfallet gir kanalene samtidig et mer naturlig preg når lauvskogen henger tungt utover bredden og helt ned i vannskorpa. Over lange strekninger har det grodd til så mye at den opprinnelige og oppmurte kanalkanten har forsvunnet flere meter inn i et aldeles ugjennomtrengelig villniss.

Andre steder vokser det opp en type vannplanter som minner om saltvannstang – svære klaser med flytende planter som gjør det vanskelig å finne rene passasjer gjennom vannet. Særlig en strekning, mellom Pont a Bar og Sedan, var ganske ille. Der vaset jeg meg inn i et tett undervannskratt som nesten fikk båten til å stanse. Etterpå måtte jeg renske roret og hekken for mengder av grønt kliner som hindret framdrifta.

Med litt velvilje kan man også betrakte forfallet av slusene som et litt sjarmerende bidrag til å gjøre anleggene mer fotogene og rustikke. Men samtidig er det trist hvis det som er interessante tekniske kulturminner fra en svunnen tid får lov til å ramle sammen og gro til en grad som til slutt gjør dem ubrukelige og farlige.

Kontrasten til de tyske og nederlandske kanalene og de franske, delvis også de belgiske, er slående. I det jeg så av sluser og kanaler i Tyskland og Nederland er alt på stell. Sluseportene virker velholdte og relativt moderne, og tilgroing langs kanalkantene er nesten ikke-eksisterende.

Men fra den dagen jeg passerte over grensen mellom Nederland og Belgia fikk jeg en fornemmelse av at kanaldriften er bare sånn passe høyt prioritert.
Og fra grensebyen Givet mellom Belgia og Frankrike gjør forfallet et enda tydeligere inntrykk. Fortsatt er det ingen store problemer, men i hvert fall på ett sted fikk jeg rett og slett ikke stengt sluseporten etter at jeg hadde gått inn i slusa, og måtte vente nærmere en time før det kom en funksjonær og fikk satt igang mekanikken manuelt.

Etter det jeg sjøl hadde sett kan jeg ikke si at jeg ble veldig overrasket over rapporten om den stengte slusa i Ardennes-kanalen. Heldigvis ble verken mennesker eller båter skadet da sluseveggen ga etter, men all båttrafikk langs kanalen er stengt inntil videre.

Årsaken til at slusen kollapset var det sterke vannpresset, som først utløste et jordskred, og i neste omgang ga murveggen langs slusa etter. VNF arbeider nå med å kartlegge hva som må gjøres for å reparere skaden, men de ansvarlige myndighetene har foreløpig ikke oppgitt noen dato for når Ardenneskanalen kan gjenåpnes.

– Vi gjør alt som er mulig for å reparere ødeleggelsen så snart som mulig, sa det nordøstlige regionskontorer for Voies Navigables de France (VNF) til nettstedet union.fr

Jeg fikk beskjed om at Ardenneskanalen var stengt da jeg forlot Namur, men stengningen har ikke hatt noen betydning for mine reiseplaner. Jeg var såvidt innom Pont a Bar noen hundre meter inne i Ardenneskanalen for å fylle diesel, og der lå det flere titalls forlatte fritidsbåter. Jeg antar at mange av eierne hadde planlagt å følge Ardenneskanalen sørover, men har nå blitt tvunget til utsette turen.

Den eneste bekymringen jeg har er at det skal oppstå noen hindringer sørøstover langs Canal Meuse, eller Canal de’l Est, branche Nord som den het tidligere. Vannet i det som er elva Meuse er nå nærmest helt stillestående og ligner stadig mer en kanal enn ei elv. Skulle jeg bli stanset nå så finnes det ingen omveg – da er eneste mulighet å følge elva tilbake igjen, nedover den endeløse Meusedalen. Elva er totalt over 90 mil lang, og den returen fortoner seg som en relativt meningsløs og lite motiverende alternativ.