Blant de siste dagers heldige

Laifour er en knøttliten, søvnig landsby ved Meuses bredd. Det er lett å forestille seg at byen en gang yret av liv, men i dag er den tyst som en kirkegård.

Laifour er ikke en by man planlegger å reise til. Likevel har jeg havnet her. Hvordan gikk det til?

Det er tidlig på kvelden 18. juni. Sola har akkurat gått ned bak den skogkledde åsryggen høyt oppe over Meuses høyre bredd. Diotima ligger fortøyd til en bryggekant som nesten er for fin til den knøttlille landsbyen Laifour. Kanskje har bystyret søkt om og fått innvilget EU-midler til byggingen av brygga, med et håp om at noen flere båter skal legge til her.

Laifour må være den mest livløse og stille byen jeg har vært innom så langt på reisen. Hvis det bor to mennesker i hvert av husene oppover i bakkene ovenfor elva, så har byen kanskje to-tre hundre innbyggere. Hva de lever av er et mysterium.

Det gamle skiltet forkynner at byen har mye å by på. Men skiltet er gammelt og forteller ikke sannheten om dagens virkelighet.

Det som må ha vært her av forretninger og verkstedsvirksomheter en gang i gamle dager er lukket og forlatt. Skiltet ved båtkaia forkynner riktignok at byen har det meste; kafé, butikk, postkontor, jernbanestasjon – men skiltet med de nesten utviskede bokstavene må være flere årtier gammelt og forteller ikke sannheten om dagens Laifour.

Jeg føler meg hensatt til ei norsk utkantbygd som tida har reist fra. Det er det samme, kjente mønsteret – tomme hus, en og annen pensjonist som stavrer seg gjennom gatene. En enslig far er ute på rusletur langs kaikanten sammen med sine to barn, som ennå ikke er gamle nok til å kunne forlate barndommens grønne dal. To damer satt på en benk og nøt kveldssola her litt tidligere, men nå har de ruslet de bratte gatene oppover i byen.

– Fermé!, forklarte en fyr jeg praiet for å spørre om det finnes butikker eller kaféer i byen.

Stengt.

– Deville!, fortsetter samme mann når jeg med fingerspråket og noen franske gloser prøver å få svar på hvor jeg kan få kjøpt mat og røyk og vin. Han peker mot sørøst, bak husene og trærne som skjuler den neste elvesvingen.

Deville, den neste landsbyen, ligger fire, fem kilometer videre oppover elva. Men det er for seint, slusene har stengt for dagen og jeg kommer ingen veg fra Laifour i dag. Dessuten hadde det ikke vært noen hjelp i å fortsette til Deville uansett.

– Nei, det er ingen kai i Deville. Neste by med kai er Monthermé, forteller den kvinnelige havnesjefen i Laifour. Det er hun som bestyrer le Capitanerie, kontoret som driver inn havneavgiftene fra de få småbåtene som fortøyer til den femti meter lange brygga.

3,7 euro skal hun ha for å la meg knytte båten fast til Laifours gulmalte pullerter, og jeg ser ingen grunn til å klage på prisen. 37 kroner for ei natt er litt under en tiendepart av hva jeg måtte ha betalt i havneavgift ved en middels populær havn i Norge i høysesongen.

– Hvor langt er det til Monthermé?, spør jeg.

– Å, det er ikke så langt…

Havnesjefen teller på fingrene og nevner noen stedsnavn som ikke står på kartet, før hun kommer fram til at det må være sju-åtte kilometer oppover til Monthermé.
Men det spiller ingen rolle, jeg kommer meg ikke gjennom de stengte slusene før i morgen, og jeg har det jeg trenger i båten for å klare meg ei natt. En pose spaghetti, en boks tunfisk og litt pesto, og ei vinflaske som er nesten halvfull.

Og mens jeg spiser maten og super i meg vinskvetten tenker jeg at det egentlig var et lykketreff at jeg endte opp i Laifour. Jeg svingte innom gjestekaia i Revin noen kilometer lenger nede i elva, men der var alle plassene belagt, og tanken på å fortøye på utsiden av en annen båt fristet ikke. Så jeg fortsatte, og slik endte jeg i Lafour.

Jeg har i grunnen gledet meg til den dagen jeg kunne legge til kai ved en riktig søvnig og rolig fransk landsby. Da jeg kom hit tenkte jeg først at dette blir stusselig og kjedelig. Men så ble jeg sittende og lytte til fuglekvitteret, og oppdaget at jeg ble glad og lett til sinns av den intense roen. Det er ingen ting i Laifour som skaper stress og mas. Så jeg la fra meg kanalkartet og sa til meg sjøl, at nå er jeg her – det er ingen som venter på meg rundt neste sving, i neste by. Her i Laifour kan jeg nyte en stille kveld og bare være til. Dette er verdens navle nå i kveld.

Det er har vært mange nok byer tidligere på reisen, egentlig altfor mange – det har vært mer enn nok trafikk, folk, mas, bråk og leven. Laifour har alt jeg har savnet. Hvis jeg lukker øynene kan jeg forestille meg at jeg har havnet langt ute på den norske landsbygda, uten motordur og ingen jabbing og tjatting fra folk som egentlig ikke har noe viktig de skulle ha sagt.

Jeg har vært undervegs i snart to måneder siden jeg forlot Fredrikstad 28. april. Jeg har forlengst mistet tellingen på hvor mange kilometer og nautiske mil jeg har tilbakelagt, men timetelleren på Bukh-motoren forteller meg at den har sveivet rundt i 214 timer.

Jeg har med andre ord hatt god tid til å reflektere over ting og tang undervegs. Et av spørsmålene som kverner oftest rundt i hodet handler om hvorfor jeg dro ut på denne turen. Ble det slik jeg forestilte meg? Burde jeg brukt tida og pengene på noe annet?

De mange gamle småbyene langs kanalene gjennom Europa ber om å bli fotografert.

Jeg kroter ned noen ord i reisedagboka hver eneste dag, og den er snart halvfull av notater om landskap og folk og byer, om vær og vind – og ganske mye om all den tvilen og usikkerheten jeg har rundt hele langturen. Men, det er et påfallende misforhold mellom det jeg skriver i dagboka og det jeg har publisert i de daglige meldingene jeg legger ut på Facebook.

Så langt har jeg gjort mitt beste for å presentere meg sjøl som den frie vagabonden som glad og lett til sinns lar seg frakte fra havn til havn, uten bekymringer og forpliktelser. Men bildet stemmer ikke helt. Det er for godt til å være sant.

Det er en demon med på reisen også, en problematisk energi som jager meg avgårde, støter meg ut fra kai og haler meg ut mot bølgene. En litt uglad kraft, en djup utilfredshet og utålmodighet, som ikke lar meg finne ro og glede i noen havn.

Jeg sliter med å skrive dette. Det oppleves som noe skambelagt og flaut, noe jeg sliter med å vedkjenne meg. Men, det lar seg ikke benekte. Og jeg har hele tida visst at jeg på et eller annet tidspunkt skal skrive om det. Jeg holder ikke ut glansbildene av meg sjøl som den lettsindige eventyreren.

Jeg kunne hevde at jeg lider av et ubehag i forhold til den kulturen jeg er en del av, omtrent slik Sigmund Freud beskriver det. Som den invidualisten jeg er opplever jeg sameksistensen med mine medmennesker som vanskelig og konfliktfyllt. Rollen som ubekymret livsnyter er i hvert fall et stykke på veg et bedragerisk skuespill. Sannheten er at jeg stanger hodet mot en kultur og sivilisasjon som jeg på sett og vis forakter. Og reisen er både en flukt unna og et underlig forsøk på å oppsøke det samme ubehaget.

Jeg pleier gjerne å titulere meg sjøl som kulturpessimist. I det legger jeg at jeg anser det for udiskutabelt at sivilisasjonen vår står foran store problemer. Vi har i vente et økologisk, økonomisk og sosialt kollaps, og det vil komme sakte og snikende, eller fort og brutalt.

Det er for mange av oss, og vi spiser og driter for mye. Vi driver en hensynsløs og tankeløs utbytting av naturen, og vi utrydder andre skapninger i et tempo som får forskerne til å snakke om den sjette massedøden. Det vi har igjen av natur forurenses og forsøples i en slik skala at det gå galt.

Det er et faktum at moderne markedsøkonomi har et innebygd krav, et imperativ, om en forbruksvekst som er hinsides alt som kan kalles bærekraftig. Kapitalismen takler ikke stagnasjon og reduksjon i produksjon og forbruk. Det finnes ingen realistiske politiske løsninger, ingen troverdige alternative veger som kan tenkes å vinne politisk flertall ved demokratiske valg – toget ruller av gårde og lar seg ikke stanse.

Jeg har kort sagt mista trua på at de drastiske endringene som må til vil komme tidsnok. Vi trenger en grønn revolusjon av et format som er helt urealistisk. I stedet vil vi få se samfunn som går i oppløsning, økonomiske og sosiale strukturer som rakner, og økologiske miljøer som kollapser. Tida er ikke fem på tolv, den er fem over.

Det var med dét utgangspunktet jeg startet turen. Det var først og fremst kulturpessimisten, ikke livsnyteren, som dro ut på en lang reise – med et håp om å ransake seg sjøl i møtet med den kulturen han hevder at han forakter.

«Eros er drivkraften bak opprettelsen av det kulturelle fellesskapet, men eros møter motstand i aggresjonen, som er kulturens motstander. Menneskets aggressive instinkter er avledet av Thanatos (dødsdriften), og kulturen er en kamp mellom Eros og Thanatos, mellom kjærligheten og døden. Ubehaget i kulturen skyldes ikke bare de begrensningene som må legges på libido, men også kravet om å legge demper på aggresjonen.» (snl.no)

I løpet av den lange båtreisen har jeg så langt fått bekreftet det nære slektskapet mellom kjærlighet og forakt, mellom min egen kulturs Eros og Thanatos.

Jeg startet turen med en nokså romantisk og naiv forestilling om at det skulle være mulig å oppleve Europa på den gamle måten – som en velvillig og nysgjerrig turist, som en gammeldags reisende, som med frydefull glede lar seg begeistre av det komplekse og mangefasetterte kontinentet.

Men, verden er ikke så enkel som den var. Det har blitt vanskeligere å være naiv turist. Jeg er altfor bevisst skyggesidene, mijøproblemene, de dyptliggende politiske motsetningene, den sosiale uroen, den kulturelle og åndelige dekadensen.

Javisst lar jeg meg begeistre, av den frodige urskogen langs Meuses bredder, av de vennlige menneskene på gatehjørnene, de snille millionærene som hjelper meg med å fortøye båten, den slitne arbeideren som sykler hjem fra en lang arbeidsdag på en skranglete sykkel uten gir.  De fine parkene, skulpturene på torgene, den storslagne arkitekturen og de pittoreske gamle teglsteinshusene. Det gode, gamle, museale Europa er der også.

Men vissheten om at mye av det jeg ser er i ferd med å gå til grunne gjør meg usigelig trist. Jeg elsker det europeiske, vår storslagne sivilisasjon, historiene, mytene – og samtidig slipper jeg ikke unna det tærende ønsket om å flykte unna, snu ryggen til, gjemme meg bort og late som at jeg befinner meg et annet sted, i en annen tid.

Men så sitter jeg altså her på kaikanten i saktmodige og fredfulle, lille Laifour, jeg, en bortskjemt misantrop med lommene fulle av penger, og tvinger meg sjøl til å tenke over hvor heldig jeg er her. Jeg vet at jeg er jævlig heldig. Dritflaks at jeg får muligheten til å oppleve dette.

Jeg er blant de siste dagers heldige.

Gammel bru over Meuse.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.