Ei elv for langt

Den røde streken viser Europaturen med båt slik den antakelig kommer til å se ut når jeg er tilbake til Norge. Den hvite streken viser den planglagte ruta via Donau til Svartehavet og Istanbul. Den varianten blir det ikke noe av.

Jeg må bare å si det som det er – vannvegen gjennom Europa til Svartehvet og Istanbul blir for lang. Jeg gidder ikke mer og drar hjem.

Det er godt muig at andre er mindre overrasket enn det jeg sjøl er når jeg nå har tatt avgjørelsen om å avbryte langturen til Svartehavet. Jeg er i hvert fall litt forbauset over at jeg ikke holdt ut lenger.

Sant å si så er jeg litt irritert også, på meg sjøl, for at jeg ikke innså på forhånd, at en halvårig båttur langs ingeniørkonstruerte kanaler gjennom et landskap som så til de grader er formet og denaturisert av mennesker ville bli for … ja, jeg må bare si det – for kjedelig. Jeg misliker å skrive det ordet, men denne gang finner jeg ikke noe bedre alternativ.

Omtrent slik vil jeg huske Meuse fra en helt gjennomsnittlig dag. Tunge, skogkledde lier, her og der ispedd noen husklynger og små landsbyer.

Det har selvfølgelig mye med meg sjøl å gjøre, mitt lynne og temperament, og enda mer med mine preferanser når det gjelder forholdet til kulturlandskaper kontra «ekte natur». Etter å ha levd en stor del av mitt voksne liv som en halvsivilisert fjellbohem langt utafor allfarveg i Norge, så blir elvene og kanalene gjennom Europa nokså stusselige greier – som naturopplevelse å regne.

Jeg vet at mange nå vil beskylde meg for å være for negativ. Jeg har lest hva andre har fortalt om lignende kanalturer på kontinentet, og jeg forstår at folk opplever ting ulikt. Og bevares, det har vært mange fine stunder, gode og glade dager, overraskende landskaper, fine og spennende byer, og ikke minst mange hyggelige, imøtekommende mennesker. Jeg har heller ikke hatt noen tekniske problemer med båten, med unntak av et dynamofeste som måtte sveises.

Avgjørelsen om å ta snarvegen hjem igjen har kommet langsomt og snikende, men jeg har likevel ikke et eneste sekund angret på at jeg dro ut på turen. Tvert i mot, jeg vet at jeg ville angret resten av livet hvis jeg ikke grep muligheten da den kom. Og turen har gitt meg rikelig med erfaringer og tanker, som jeg kommer til å spinne videre på i åra som kommer.

Sånn sett kan jeg heller ikke anvende den velkjente klisjéen om at det er bedre å angre det man har gjort, enn å angre det som aldri ble gjort. Jeg angrer ikke – jeg sier bare at jeg kom hit og ikke lenger.

Hver eneste dag har jeg passert fiskere som håper på den store fangsten.

Disse linjene skrives ved ei ventekai på oversiden av den første slusa jeg skal gjennom på vegen nedover og nordover Moseldalen. Det er seint på kvelden, mørket har senket seg. Kanalen er blankstille, men i skogbrynet på østsida av kanalen er det et sabla liv med kakling og skvaldring fra et myldrende samfunn av småfugler. Før mørket kom vaket det livlig i vannskorpa – jeg har i hvert fall fått bekreftet at det er bra med fisk i de kontinentale vannsystemene. Egentlig nesten merkelig med så møkkete og grumsete og stillestående vatn. Men det finnes åpenbart fiskeslag som har klart å spesialisere seg på et liv der sikten sjelden er lenger enn avstanden fra kjeften til halefinnen på fisken.

Sånn er det vel med folket som lever sine liv langs kanalene og elvene også, tenker jeg. Det som for meg framstår som et nokså ensformig og kjedelig landskap er helt sikkert det vakreste og mest kjære som finnes for de som bor i byene og landsbyene jeg har passert gjennom eller forbi.

Noe av det som har gjort sterkest inntrykk er i hvilken grad menneskene har formet det europeiske landskapet. Jeg har jo på et vis vært klar over det før også, men når man beveger seg gjennom et helt kontinent med en sånn langsomhet som jeg har gjort nå, så har i hvert fall jeg fått en helt ny og annerledes forståelse av begrepet kulturlandskap.

Det er vakkert og innbydende på mange måter, så mettet av historie, myter og mening. Her ligger sivilisasjonens strev og kamp for å overleve bokstavelig talt lag på lag. Millioner av mennesker har trælet og slitt for å for å gjøre livet enklere, for å skaffe mat og husly. Maktkåte fyrster og statsledere har opp gjennom århundrene latt soldater og sivile mette jorda med ufattelige mengder blod, svette og tårer i kampen om herredømme og makt.

Vannet i kanalene er grumsete og uklart. Avrenningen fra landbruket er en viktig årsak til for høyt nitratnivå i vannet. Lange strekninger av Meuse er så tilgrodd av alger og plantevekster at det er direkte utrivelig å ta seg fram med båt.

Historien om det enorme slitet som har blitt lagt ned i byggingen av det enorme kanalnettverket er i seg sjøl en gripende beretning om menneskets evne og kraft til å forme verden. Man skjønner neppe omfanget av dette gigantiske arbeidet uten å snegle seg langsomt fram langs de endeløse vannvegene. Praktisk talt hver eneste meter av begge sidene av kanalene er steinsatt av menneskehender, og kanalene strekker seg på kryss og tvers av hele kontinentet, tusener på tusener av kilometer. Slusene, bruene, kaiene, alt er bygd av tålmodige, sterke hender – og mye av arbeidet ble gjort på 1800 tallet og tidlig på 1900 tallet, lenge før gravemaskinene, bulldoserne og lastebilenes tid. Det er ikke til å begripe.

Jeg har vært undervegs i ganske nøyaktig to måneder og likevel har jeg sett bare en liten flik av hva kanal-Europa har å by på. Jeg skulle gjerne opplevd Donau, den nest lengste elva i vår verdensdel. Men ettersom dagene har gått har jeg gradvis fått en bedre forståelse for hvor forferdelig lang den elva er. Når jeg kommer tilbake til Norge en gang utpå seinsommeren, så vil turen fra her jeg er nå i øvre Moseldalen og nordover til Ytre Oslofjord tilsvare en distanse som ville ha brakt meg litt over halve Donau nedover til Svartehavet.

Jeg orker knapt prøve å tenke gjennom hvilken tålmodighetsprøve det hadde blitt.

Jeg har rett og slett innsett at den planlagte turen ble akkurat ei elv for lang.