The Ghost Coast

Grundsund er en typisk sjarmerende småby på den svenske vestkysten. Men tilsynelatende nesten helt fraflyttet.

Mine lesere får ha meg unnskyldt det fremmedlandske ordspillet – men jeg må skrive noen ord om den fraflyttede svenske skjærgårdsidyllen.

De ligger som perler på en rad nedover västkusten – idylliske, små byer med velholdte, søte, hvitmalte hus med røde tak. En gang for ikke så mange tiår siden var de helt sikkert livskraftige samfunn med innbyggere som livnærte seg av kystfiske og hogging av den etterspurte bohuslänske granitten.

Men i dag, utenfor feriesesongen, framstår de som folketomme, fraflyttede og nesten sjelløse husklynger som har blitt fragått av utviklingen. Jeg kan ikke unngå å merke at det hviler en tristesse og melankoli over de små byene.

Så mye vakker kystnatur, og så mange bevaringsverdige og severdige hus, sjøboder, smug og vegstubber. Men knapt et menneske å se.

I skrivende stund befinner jeg meg i Grundsund mens jeg venter på bedre forhold ute på sjøen. Været er behagelig varmt, sola skinner fra en nesten skyfri himmel. Jeg har nettopp gått meg en runde rundt i den vesle byen, og fått bekreftet at det er svært få mennesker som bor året rundt i de vestsvenske kystbyene.

På brua over sundet hilste jeg på en gruppe sortkledde mennesker som kom fra kirka, de hadde tydeligvis vært i en begravelse, og møtet ga meg en dårlig fornemmelse – enda en grundsunder hadde altså sovnet inn og bidratt til å forsterke byens spøkelsesaktige atmosfære.

Jeg spurte to av de jeg hilste på om det fantes en åpen kafé i byen, men de ristet på hodet og henviste meg til matbutikken – der skulle det visstnok være mulig å kjøpe kaffe og boller.

I et smug så jeg to østeuropeiske håndverkere som arbeidet med å restaurere en husmur. De som eier husene nedover i Bohuslän har åpenbart penger nok på kontoen til å holde eiendommene vedlike. Men de bor tydeligvis andre steder og bruker eiendommene ut mot havet som ferieresidenser.

Jeg tror jeg kan telle på ei hand de husene jeg har sett som har vært vanstelt i løpet av båtferden min nedover kysten. Så mye økonomisk velstand og omtanke for det pittoreske og bevaringsverdige – men så sjelløst og stusselig i all sin hvitmalte yndighet og prakt!

På en oppslagstavle ved havna på Malmön noen nautiske mil lenger nord leste jeg en invitasjon til et åpent møte der det skulle settes fokus på framtida for de svenske utkantene. En lang rekke foredragsholdere var invitert til å si noen kloke ord om framtida, og til slutt skulle publiken få anledning til å stille spørsmål.

Jeg kan bare håpe at de kommer opp med noen gode løsninger som gjør at det vil være liv laga langs den vakre kysten også i framtida.

Nå er det bare et par måneder igjen før sommergjestene rykker inn hopetall. I noen uker vil det være trengsel i gatene og havnene, salget av øl og is vil gå strykende, og folkelivet vil være nesten som i gamle dager.

Men når gjestene vender hjem til byen utpå seinsommeren vil spøkelset igjen innta den svenske skjærgårdsidyllen.

En tilsynelatende litt sliten restaurant på Västra kaien venter med lengsel på at sommergjestene skal ankomme.

 

2 thoughts on “The Ghost Coast”

  1. Hei Kjetil.
    Fantastisk interessant å følge deg på din tur , og alt det du finner underveis.
    Flotte bilder, og godt skrevet.
    Jeg følger deg videre og gleder meg til neste gang du har en ny opplevelse å dele med oss. Lykke til videre!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *