Resultatløs romanse
En halvstor landsby et sted i Nord-Frankrike. Jeg slentrer gatelangs og ser etter en matbutikk, men vet ikke hvilken retning jeg skal lete. Så snur jeg meg. Der står hun.
Det slår meg umiddelbart hvor vakker hun er. Velskapt. Ikke sånn helt perfekt fotomodellvakker, men hun har utstråling, karisma, en flotthet og en holdning som gjør at jeg momentant blir mjuk i knærne. Hun er noen år yngre enn meg, men ingen ungjente lenger. Mørkt hår, mørke øyne. Svart kjole og en lett, åpen jakke.
Akkurat i det jeg stanser og snur meg stanser hun også. Hun kaster et fort blikk på meg før hun retter øynene over gata, som om hun vurderer muligheten for å komme seg unna. Men biltrafikken er stor og hun ser ingen utveg, så hun blir stående.
Jeg er redd for at hun skal tro jeg har ubehagelige hensikter og bestemmer meg for å løse opp den lille knuten mellom oss.
– Unnskyld, jeg ser etter en matbutikk, stotrer jeg fort på et kaudervelsk av engelsk og fransk.
Plutselig glir det et lett smil over leppene hennes. Øynene glitrer. Så leverer hun et komplett uforståelig foredrag som jeg antar handler om hvor jeg kan finne matbutikken min. Hvis jeg går bortover i den retningen, og så til høyre og videre bortover, så vil jeg finne det jeg leter etter. Eller, hvis jeg går motsatt retning, bortover gata sånn og over brua til den andre siden av elva, og videre sånn og sånn, så er det også en butikk der.
Jeg mer gjetter enn forstår hva hun prøver å si. Vi blir stående noen minutter i en underlig samtale som ingen får noe ut av, men jeg får et bestemt inntrykk av at hun gjerne vil hjelpe meg. Jeg er bare så innmari dårlig til å forstå. Hun skjønner at jeg sliter og ser på meg med et varmt og muntert og medlidende blikk.
Til slutt skjønner jeg at vi kommer ikke videre. Jeg takker for hjelpen og peker i retning av den andre butikken hun pekte på og prøver å si noe om at det kanskje er den korteste vegen. Så går jeg den vegen, mens hun fortsetter i motsatt retning.
Jeg rekker ikke å gå mer enn hundreogfemti meter før jeg hører en bil tute ved siden av meg. Der er hun igjen. Hun har rullet ned vinduet og vinker på meg, peker på passasjersetet. Oj, hun vil gi meg skyss! Så snilt gjort!
Jeg løper over vegen, rundt bilen, åpner passasjerdøra og glir inn i på setet ved siden av henne.
Jeg finner ingen franske ord som uttrykker det jeg vil si, men jeg tror hun skjønner at jeg prøver å takke for den uventede hjelpsomheten.
Hun kjører fort og nesten aggressivt langs gata, tråkler seg forbi folk og feilparkerte biler, svinger ut på brua og over elva, og stanser ved den stengte restauranten rett ved kaia der båten ligger.
– Å, den er visst stengt sier hun.
Jeg får dårlig samvittighet når jeg på et vis får forklart henne at det var ikke en restaurant jeg lette etter, men en matbutikk. Et grocery, en shop, et supermarché. Men hun blir ikke det minste irritert, smiler litt oppgitt bare.
Jeg tar tak i døråpneren og gir tegn til å ville forlate bilen. Men så legger hun handa si på låret mitt og sier nei-nei. Ikke gå, vi skal kjøre videre. Hun setter bilen i gir igjen og gasser avgårde, over brua, bortover gata, forbi der vi møttes, og videre ut av sentrum.
Det blir en fin liten sightseeing gjennom landsbyen. Underveis får hun en telefonoppringning. En mannsstemme høres på den åpne høyttaleren, og jeg tenker at samtalen høres ganske familiær ut. Jeg skjønner fortsatt ingenting, bortsett fra noe med un norvegien, en nordmann. Hun forklarer mannsstemmen at hun kjører bil med en nordmann sittende i passasjersetet. Mannen stiller henne et eller annet spørsmål, og hun må forklare dette med nordmannen en gang til. Mannen ler en litt usikker latter, og jeg sier hallo-hallo så han ikke skal tvile på at hun snakker sant. Han svarer hallo tilbake. Hallo-hallo. Kanskje er han litt sjalu, fan vet, og jeg kan ikke nekte for at jeg liker situasjonen litt. Kanskje liker hun også å erte ham.
To minutter seinere vrenger hun bilen over på motsatt side og inn i et parkeringsfelt. Så peker hun.
– Der!
Der ligger matbutikken. Supermarkedet.
Jeg stiger ut av bilen. Så går det noen sekunder før jeg får lukket døra. Vi ser på hverandre, smiler, sier noen rare, unødvendige ord. Jeg innbiller meg at vi gjerne skulle ha fortsatt samtalen begge to. Men det har ingen hensikt. Vi kan ha mye å prate om, men det nytter ikke når mangelen på ord gjør det så umulig. Jeg blir litt lei meg, og hun ser det og smiler et siste oppmuntrende smil. Så lukker jeg døra, hun starter opp og kjører avgårde, tilbake dit vi kom fra.
En annen anledning, et annet sted, et felles språk, så kanskje. En femme fatale jeg møtte, men aldri rakk å bli kjent med.
