Christys tre

Når store hendelser skjer får man gjerne et behov for å markere begivenheten. Man feirer de store gledesstundene med fest, og gjennomfører ritualer for å forsone seg med livets tunge stunder. I dagene etter at Christy døde i San Fransisco har jeg hatt et ønske om å gjøre noe, men har ikke helt visst hva.

Så fikk jeg en idé om å plante et ungt tre i hagen utenfor huset. Christys tre. Straks idéen var unnfanget føltes det både naturlig og riktig. Jeg så for meg ei lita bjørk, som med godt stell og gjødsling vil vokse opp til et ruvende tuntre med tid og stunder.

Borti skogkanten utafor hundegården fant jeg det jeg lette etter. Ikke ett tre, men tre små barnetrær samlet i en liten klynge, formodentlig med samme rotsystem og dermed egentlig en og samme organisme. De høstgule bladene hang ennå fast til de spinkle greinene såvidt det var. Hvor gammel den vesle buskfamilien er vet jeg ikke, men kanskje dukket den aller første spiren opp omtrent på den tida Christy og Vegar var på besøk her i 2007.

Tre trær i sin spede ungdom. Ett for Christy, ett for Vegar og et lite minitre for lille Isa.

Jeg husker en skogstur for mange år siden, den gang Marte og Vegar ennå var små, undrende barn. Vi begynte å prate om trærne rundt oss … og jeg sa et eller annet som fikk Marte til å spørre:

– Tror du trær kan tenke?

– Ja, det kan godt hende, svarte jeg.

Marte stirret på meg med trillrunde store øyne før hun brast ut i latter. Vegar, fire år eldre, nøyde seg med å smile litt undrende. Marte mente at jeg måtte være helt tullerusk som kunne tro at trær kan tenke. Men det var noe i blikket hennes som fortalte meg at hun egentlig ikke syntes tanken var så umulig.

Minuttene jeg brukte på å omplante bjørka ute i hagen føltes som en høytidsstund, litt inspirert av noe diffust budhistisk. Hvis jeg klarer å få det unge treet til å overleve og vokse, så vil jeg hver eneste dag bli minnet om Christy og hennes lille familie. Jeg lover i hvert fall å gjøre hva jeg kan for at Christys tre skal bli det tuntreet jeg ønsker meg.

Den underlige lille seansen minner meg om at jeg alltid har hatt noen religiøse fornemmelser som jeg aldri helt har klart å forklare. Kanskje begynner jeg å bli gammel med et tiltakende behov for å dvele ved de metafysiske dimensjonene av livet. Kanskje begynner jeg bare å bli litt bløt i toppen.

Mitt store litterære forbilde, Fjodor M. Dostojevskij, slet på lignende vis med å sannsynliggjøre at livet har dimensjoner som ikke lar seg forstå på rasjonelt vis. Gjennom hele livsverket til den gigantiske russiske dikteren manes den religiøse troen fram som en bærebjelke for det søkende menneske. Men Dostojevskij gjorde det vanskelig ved seg sjøl ved sin kompromissløse dybdeboring i menneskesjelen. Det troende menneske er dømt til en livsvarig kamp mot demoner av alle slag.

I romanen Brødrene Karamasov presenterer han et tilsvar til gudsfornekteren og rasjonalisten Ivan Karamasov med ord som han legger i munnen til munken Sosima. De gåtefulle ordene til den gamle og døende munken står for meg som kjernen i Dostojevskijs livsverk. Ordene kunne gjerne vært risset i barken til Christys tre:

Gud har tatt kjerner fra andre verdener, sådd dem på denne jord og anlagt Sin hage, og alt det er kommet opp som kunne spire, men det som er spiret, lever bare ved følelsen av sin berøring med hemmelighetsfulle andre verdener. Hvis denne følelse svekkes eller tilintetgjøres i deg, da dør også det som er spiret i deg. Da blir du likegyldig overfor livet og kommer til å hate det. Jeg tenker meg det slik.