Jeg har kommet til vegs ende, i hvert fall i denne omgang. I går snudde jeg skuta sørover for første gang, og symptomatisk nok ble det slutt på motvinden også. I over en måned har jeg vært på veg nordover, hele vegen med et udefinert mål om å «oppleve Nord-Norge». Helgelandskysten, kanskje Lofoten også. Jeg ønsket å se midnattsola. Jeg ville være turist i mitt eget land og se den fagre kysten fra sjøsiden. Og nå har jeg gjort det. Det vil si, jeg har seilt kysten…
Det er april 2016 og ganske nøyaktig ett år siden jeg tok avgjørelsen om å selge huset i Folldal. Det har vært et innholdsrikt år, for å si det mildt.
Der bode en underlig gråsprængt en på den yderste, nøgne ø; — han gjorde visst intet menneske mén hverken på land eller sjø; dog stundom gnistred hans øjne stygt; — helst mod uroligt vejr, — og da mente folk, at han var forrykt, og da var der få, som uden frygt kom Terje Vigen nær. Det var på disse trakter han utfoldet seg, helten i Henrik Ibsens episke dikt, den underlige gråsprengte fattigstakkaren, som rodde til Danmark for å hente tre tønner rug som skulle…
Huset er solgt og døra låst. Et blad vendes om og et nytt kapittel innledes. Disse linjene skrives i ei lita skogbu i Folldal, dagen etter at jeg forlot det røde, gamle huset på Vestfronten. Eller Lillekroken 115, som er den offisielle adressen. Hva nå? Jeg har fått dette spørsmålet noen ganger fra folk som lurer på hva i all verden jeg driver med, hva slags planer jeg har. Hvor skal du bo? Hva skal du leve av? Jeg har ikke hatt noe bedre svar…
Ola Ståland er ikke helt som andre 85-åringer. På sine eldre dager har han endelig gjort ferdig huset han begynte på for 27 år siden. – Her ser du stubben etter den første furua jeg felte. Det er faktisk 27 år siden, nærmere bestemt den 18. august 1988. Ola peker mot den grålige stubben rett utafor husveggen. Vi befinner oss ganske langt til skogs. For å komme fram måtte journalisten først kjøre en lang og kronglete skogsveg og deretter ta beina fatt, først over Pinnelekbrua,…
Nå er omsider det røde huset i skogkanten lagt ut for salg.
Som en konsekvens av at jeg har kjøpt seilbåt og lagt planer for å bosette meg i båten har dagen og timen kommet for å legge ut for salg praktisk talt alt jeg eier og har av jordisk gods. Les oppdatert beskrivelse av eiendommen og huset nederst i innlegget. Ingen avgjørelse om salg av huset vil bli tatt før tidligst i slutten av juni. Det er en rar følelse, både vemodig og lett på samme tid. En av mine ideologiske forbilder hva livsførsel og verdier angår, Henry…
Jeg kan ikke nekte for at jeg kjenner en klump i magen ved tanken på den lange båtturen. Jeg har altså bestemt meg for å flytte en seilbåt 500 nautiske mil langs norskekysten, fra Nøtterøy i Ytre Oslofjord til Romsdalsfjorden på Nordvestlandet. Det er en lang seilas, mer enn to tredjedeler av distansen mellom Vestlandet og Island. Etter at tanken dukket opp har jeg fått noen spørsmål om hva slags erfaring jeg har som seiler. Da har jeg litt beskjemmet måttet tilstå at erfaringen er tilnærmet…
Etter at jeg la ut innlegget om båtplanene mine for et par dager siden har jeg fått noe å tenke på. Responsen har forundret meg, både antall «likes» på Facebook og kommentarene jeg har mottatt på andre måter. Da jeg trykket på publiserknappen forventet jeg i grunnen det aller meste, fra hyggelige, velmente tilbakemeldinger – og helt over til sarkastiske og spydige kommentarer. De siste har helt uteblitt. Til gjengjeld har de hyggelige «lykke til» meldingene haglet inn. Ikke en eneste en har spurt meg…
I fjorten år har jeg bodd og levd som hundekjører i Folldal. Det var hundekjøringen som trakk meg hit, og i mange sammenhenger har jeg sagt at jeg først og fremst har regnet meg sjøl som hundekjører – alt annet har vært nødvendigheter. Plikter og forpliktelser, for å få endene til å møtes, og for å hindre meg sjøl i å ende som en asosial eremitt bortenfor enden av den siste landeveg. Men, det er en tid for alt. Nå har jeg nettopp kjøpt min første…