I Terje Vigens rike

Fra Krogstadfjorden i Østfold.
Fra Krogstadfjorden i Østfold.

Der bode en underlig gråsprængt en
på den yderste, nøgne ø; —
han gjorde visst intet menneske mén
hverken på land eller sjø;
dog stundom gnistred hans øjne stygt; —
helst mod uroligt vejr, —
og da mente folk, at han var forrykt,
og da var der få, som uden frygt
kom Terje Vigen nær.

Skipperen på fordekket
Skipperen på fordekket

Det var på disse trakter han utfoldet seg, helten i Henrik Ibsens episke dikt, den underlige gråsprengte fattigstakkaren, som rodde til Danmark for å hente tre tønner rug som skulle berge livet til kone og barn.

Det var riktignok  litt lenger sør han holdt til, men landskapet med den knudrete og forrevne skjærgården er nesten den samme.

Jeg skal ikke påstå at jeg kjenner meg igjen i Terje Vigens skikkelse. Men noen likheter er det vel, i hvert fall det gråsprengte håret. Den nakne øya er også nesten den samme. I skrivende stund hører jeg bølgene daske mot akterenden på båten i ei havn ytterst på Hvasser, bare noen lange steinkast fra Verdens ende. Sommerturistene har forlengst forlatt øya, og nærmeste nabo nå er et fiskemottak for en håndfull yrkesfiskere som livnærer seg på rike forekomster av reker i fjorden.

Jeg kjøpte Balladen av Øyvind Haaland, pensjonert professor. Han har hatt båten i mer enn 20 år og kostet på mange viktige oppgraderinger av den snart 40 år gamle båten.
Jeg kjøpte Balladen av Øyvind Haaland, pensjonert professor. Han har hatt båten i mer enn 20 år og kostet på mange viktige oppgraderinger av den snart 40 år gamle båten.

Mye har skjedd siden sist jeg oppdaterte bloggen. Den første seilbåten er solgt, og en ny godt brukt båt er ervervet, en 30 fots Albin Ballad fra 1977. Det er ei solid og flott skute, som den forrige eieren har brukt atskillige kroner på å oppgradere. Nesten ny motor, nesten ny løpende rigg og mast, nesten nye seil, pluss redningsflåte og vindror, for å nevne noe av det viktigste.

Nå er jeg altså båtboer på heltid. Det er et underlig liv, helt annerledes enn noe jeg har opplevd før. Ikke bare fordi boarealet er så latterlig lite. Jeg har ennå ikke helt vennet meg til at stuegolvet er i konstant bevegelse, at bølgeskvulp høres rundt husveggene dag og natt, at det synger og uler i masta som stikker 12 meters til værs og fanger opp det minste vindpust og sender lydene ned i salongen.

Første fiskefangst, en sprellende makrell på litt over en halvkilo.
Første fiskefangst, en sprellende makrell på litt over en halvkilo.

Jeg har allerede rukket å spørre meg sjøl utallige ganger om det virkelig er dette jeg ønsker. Er det slik jeg forestilte meg at det skulle være?

Ja, faktisk. Jeg har brukt mange år på den lange prosessen som til slutt førte meg ombord i denne skuta, og jeg var kanskje mer mentalt forberedt enn det jeg var klar over. På sett og vis har jeg alltid vært på veg hit, og nå er jeg her. Ideen om å bo i båt er ganske ny, men drømmen om begrense husarealet til et lite tiny house er såpass gammel at jeg ikke er i stand til å redegjøre for hvordan den dukket opp første gang.

Det handler ikke om å ha funnet lykkelandet, til det er utfordringene og de mange ubesvarte spørsmålene altfor mange. Men det føles riktig. En slags dyp tilfredshet av å ha satt ut i praksis noe som tidligere bare var en fantasi.

Stemningsfull solnedgang.
Stemningsfull solnedgang.

Jeg tror ikke jeg egentlig er i stand til si helt presis hva det handler om. Det er så mange forklaringer og årsaker, så mange drømmer og ønsker – mye mer eller mindre ubevisst tankegods, som har gjæret og modnet, og til slutt måtte eggene knekkes og omeletten stekes.

I går seilte jeg over fjorden fra Engelsviken i Østfold til Sandøsundet her ytterst på Hvasser i Vestfold. Sjøen var nesten blikkstille, knapt en krusning, bare langsomme rullende, gamle dønninger fra sønnavinden ute på storhavet fra dagene før. Egentlig hadde jeg håpet å rekke fram til Stavern, men i går tidlig hang tåka så tung og tett over Engelsviken at jeg våget rett og slett ikke gå ut før det lettet. Og dermed ble dagen for kort. Å seile i mørket er ikke noe jeg ønsker å drive med med mindre jeg , særlig ikke i en ukjent skjærgård der det kan være nervepirrende nok å stole på GPS navigasjonsintrumenter i fullt dagslys.

Frisk bris eller liten kuling i november.
Frisk bris eller liten kuling i november.

Erfaringene fra gårsdagen ga meg en nyttig innsikt i hvor stor forskjell det er å være seiler i den mørke årstida i forhold til sommeren. Først og fremst er dagene så plagsomt mye kortere. Først i åtte ni tida er det såpass lyst at det frister å løsne fortøyningene, og allerede i firetida har lyset blitt så svakt at det haster med å komme seg til land. Det betyr at dagen er bare sju, åtte timer lang.

Med en snittfart på 4,5 knop gir det dagsetapper på maks 20-25 nautiske mil. Det er nesten for ingenting å regne når man planlegger en langtur. Strekningen fra Engelsviken til Stavern er for eksempel 30 nautiske mil, og altså allerede i lengste laget dersom en vil seile i dagslys med god og sikker margin.

Og så er det været, eller rettere sagt vinden. Det jeg har opplevd av vind i løpet av disse høstukene har vært noe annet enn det jeg erfarte i sommer. Inntrykket er at enten blåser det ikke i det hele tatt, eller så blåser det for mye. Det første er frustrerende fordi jeg gjerne vil bruke vinden som framdriftsmiddel. Men for mye vind føles utrygt og skummelt. Jeg er tross alt fortsatt nybegynner og har mye å lære når det gjelder kunsten å sette seilene riktig. At jeg er alene om å navigere, styre roret og håndtere seilene tvinger meg også til å tenke defensivt.

Ny Refleks dieseloven er installert i salongen. Den kan brenne døgnet rundt og gjør at jeg er uavhengig av landstrøm for å holde varmen.
Ny Refleks dieseloven er installert i salongen. Den kan brenne døgnet rundt og gjør at jeg er uavhengig av landstrøm for å holde varmen.

Utover kvelden i går, etter at jeg var kommet trygt i havn, dro det seg til med stadig skarpere vind. Med 15 sekundmeter hylende inn over båten rett bakfra ble jeg småbekymret for fortøyningene inne i den trange båsen jeg har lagt skuta. Skulle tauverket ryke ville båten bli kastet brutalt inn mot betongflytebrygga med baugen først.

Vinden holdt seg konstant på kuling styrke og sørget for at jeg fikk en urolig natt. To ganger klatret jeg ut for å sjekke, og ble dynket søkkblaut av regn og sjøsprut begge ganger. I femtida ga jeg opp nattesøvnen og satte over kaffekjelen i stedet. Jeg fulgte værmeldingene, først på NRK, deretter utsendingene på VHF-radioen fra Tjøme radio.

Meteorologene lovet at vinden skulle løye utover formiddagen. Men i 12-tida var sjøen fortsatt både svart og rotete, med drivende skumflak, og til slutt tok jeg avgjørelsen om å utsette etappen på beskjedne 15 sjømil over det åpne havstrekket til Stavern enda en dag.

Byssekroken er ikke større enn den bør være.
Byssekroken er ikke større enn den bør være.

Dagen har jeg brukt til å rusle en tur i den nærmeste omegnen, se på sjøen, sjekke fortøyningene, sortere bilder og sette sammen en ny videosnutt, lage mat, drikke kaffe, røyke – og ikke minst studere sjøkartene fra Navionics på iPaden. Jeg må finne en fornuftig  måte å planlegge turen videre på, med realistiske etapper som bringer meg trygt fram til gode havner.

Planen nå er å fortsette 20 nm til Portør etter Stavern. Der har jeg aldri vært, men etter hva jeg kan se av kartet bør det være høvelig gode havneforhold der.

Deretter må jeg dele strekket videre til Kristiansand i to eller mer trolig tre etapper. Hvordan det blir får jeg finne ut av undervegs. En ting er å telle sjømil på kartet, noe annet er å akseptere at det er vinden som til sjuende og sist bestemmer hvordan dagene blir.

Albin Balladen ved kai i Engelsviken.
Albin Balladen ved kai i Engelsviken.

Hvor jeg skal? Tja, planen, eller ønsket, er å rekke Nordvestlandet og Åndalsnes før jul… Men, jeg prøver å si til meg sjøl at det kan bli vår og sommer før jeg får flyttet båten dit.

Aldri har utsagnet om at «det er vegen som er målet» vært mer ektefølt enn nå. Først og fremst håper jeg å finne en slags harmoni med sjøen, vinden, været – og meg sjøl. Mitt aller største ønske er å rett og slett bare være her, sanse årstida, sette pris på de stadig skiftingene. Slippe unna opplevelsen av å kjempe mot naturkreftene.

Tåkehav.
Tåkehav.

Hvis jeg klarer å være tilfreds med dagene, uansett hvilken fjord jeg måtte ende opp med å slippe ankeret, så vil jeg ikke ha stort å klage over.

De vanskelige nyhetene fra den store verden der ute når fram helt ned i den trange salongen min, og jeg føler meg priviligert på en nesten usannsynlig måte. Lykkelig er den som har en skute og kan seile sin egen sjø.

Video med spredte bildeglimt fra et halvår med korte og litt lengre seilturer:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *