Langstopp i Bergen

Båten heises på land i Florvågen på Askøy. Å ta båten opp fra vannet var nødvendig for å få justert propellakslingen og skiftet pakkboksen.
Båten heises på land i Florvågen på Askøy. Å ta båten opp fra vannet var nødvendig for å få justert propellakslingen og skiftet pakkboksen.

Isa Amalie (tidligere Rav) er heist på land i Florvågen på Askøy utenfor Bergen.  En lekkasje fra pakkboksen, gummipakningen som skal hindre at det trenger vann inn i båten langs propellakslingen, må stanses.

Landsettingen og reparasjonen betyr flere dagers forsinkelser, og derfor har jeg tatt beslutningen om å utsette turen videre oppover Vestlandet til over nyttår. Det blir rett og slett ikke nok tid til å fullføre seilasen nå.

Så snart reparasjonen er gjennomført setter jeg meg på toget for å hente bilen i Østfold, kjøre til Folldal/Tynset for å jobbe i Østlendingen noen dager, og deretter til Åndalsnes for å feire jul.

Så håper jeg å være ombord i båten igjen rett over nyttår, kanskje før.

Det begynte med at jeg oppdaget en irriterende vannansamling bakerst i kjølsvinet nede i salongen. De første dagene tok jeg det ikke så nøye, men for hver dag som gikk måtte jeg øse stadig mer vann ut av båten. De siste dagene før Bergen måtte jeg lense ut nærmere 10 liter hver dag.

Den gamle pakkboksen har blitt deformert og lekker som en følge av at propellakslingen har hatt feil vinkel gjennom skroget og inn til motoren. Ved å justere motorposisjonen og skifte pakkboksen håper jeg å få tettet lekkasjen.
Den gamle pakkboksen har blitt deformert og lekker som en følge av at propellakslingen har hatt feil vinkel gjennom skroget og inn til motoren. Ved å justere motorposisjonen og skifte pakkboksen håper jeg å få tettet lekkasjen.

Etter gode råd og tips fra erfarne båteiere innså jeg til slutt at båten måtte på land for å få fikset lekkasjen. Vannet viste seg å trenge inn fra pakkboksen, gummipakningen som sitter rundt propellakslingen rett på innsiden av skroggjennomføringen.

I småbåthavna i Florvågen fikk jeg hjelp til å heise båten på land av to pensjonister som påtar seg reparasjonsarbeider for båtforeningens medlemmer. Å få avmontert flensen som holder propellakslingen på plass i motoren og få dratt pakkboksen av akslingen ble et satans plunder. Skottet der innretningen sitter gir så lite arbeidsrom for to hender at det må være enklere å være hjernekirurg. Men, etter to-tre timers kamp med umbrakonøkler, fastnøkler, skrujern og tenger fikk vi i fellesskap lirket av den gamle pakkboksen.

Da gummipakningen var av oppdaget jeg at propellakslingen syntes å komme skjevt ut av gjennomføringshylsen. Mistanken ble bekreftet av å ta en nærmere titt på innsiden av pakkboksen – den var tydelig skjevslitt, og dermed var det lett å konkludere med at dette også måtte være årsaken til lekkasjen.

Løsningen på problemet blir å justere motorens posisjon i forhold til vinkelen på propellakslingen. Motoren må løftes opp kanskje så mye som to centimeter i forkant og litt mindre bakkant. I teorien skal det gå greit ved hjelp av justeringsskruene på motorfestene. Så får jeg bare håpe at den nye pakkboksen vil holde vannet ute når jeg skal fortsette seilasen om noen uker.

Hele erfaringen med vannlekkasjen har lært meg en lekse, som jeg forsåvidt var innforstått med før jeg la ut fra kaia den første dagen. Å dra på langtur med seilbåt handler om så mye mer enn å heise og ta ned seil.

Det tok flere dager før jeg gadd å løfte av kassa som sitter rundt motoren. Jeg har aldri hatt noen interesse eller glede av skru på mekaniske innretninger av metall. Men, jeg visste også at dette var min største svakhet som langturseiler. Å ha et minstemål av innsikt i hvordan motoren og de andre tekniske innretningene på båten virker er ikke bare viktig – i visse situasjoner kan kunnskapsløsheten og ignoransen tenkes å være farlig.

Jeg har blitt litt klokere av noen timer med skruing i dag, og jeg vet at jeg vil få et enda tryggere og mer ekte eierskap til båten for hver gang jeg løsner eller drar til en skrue på turen videre.

Eller, som seilerkompis Helge Stokstad skrev til meg i en tekstmelding tidligere i dag:

«Du kan gjøre det selv. Så lærer du å skru. Det er ingen veg utenom, hvis du vil ha et båtliv. Ellers vil det hele tiden være tekniske «uløselige» utfordringer. Risikoen er heller ikke stor, bare materielle ting, og alt kan repareres»

Formaningen er som hentet ut av kultboka «Zen – og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel» av Robert M. Pirsig. Boka har et større tema enn hva tittelen antyder, men for Pirzig er holdningen til motorsykkelen et spørsmål om hvordan vi i det hele tatt forholder oss til våre mangslungne omgivelser, også den materielle verden, tingene, alle de små og store pakkboksene vi omgir oss med.

Boka er med i det vesle skipsbibliotket mitt. Og jeg kjenner et snev av dårlig samvittighet når Pirsig skriver:

«Jeg er uenig med dem [som ikke har interesse for mekanikk og teknisk arbeid] når det gjelder vedlikehold av motorsykler, men ikke fordi jeg står fjernt fra det de føler når det gjelder teknologien. Jeg mener bare at det er noe selvoppgivende i måten de hater teknologien og flykter fra den på. Buddha, Gud, er like ubesværet til stede i kretsene i en datamaskin eller i tannhjulene i girkassen på en motorsykkel, som han er på en fjelltopp eller i kronbladene på en blomst.»

Staselige «Statsraad Lehmkuhl» er Norges største og eldste skværriggete seilskip, og har hjemhavn i Vågen i Bergen.
Dårlig vær og vannlekkasje har gitt meg noen rolige dager i Bergen. Jeg fikk blant annet sett staselige «Statsraad Lehmkuhl» ved kai, Norges største og eldste skværriggete seilskip, som har hjemhavn i Vågen i Bergen. Skipet utgjør en beundringsverdig blanding av estetiske kvaliteter og storslagen ingeniørkunst. Det ene utelukker ikke det andre – tvert i mot: den estetiske skjønnheten hadde ikke vært den samme hvis den ikke også hadde en funksjonell mening.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *