Den hellige øya

Den ubebodde prestegården fra 1750 og kirka fra 1150 ligger sentralt til på øya, omkranset av et åpent og velstelt kulturbeite.
Den ubebodde prestegården fra 1750 og kirka fra 1150 ligger sentralt til på øya, omkranset av et åpent og velstelt kulturbeite.

Det er ikke et spørsmål om man tror på den kristne guden eller ei. Når man går i land på Veøya i Romsdalsfjorden, så får man uvegerlig en andektighetsfølelse helt uavhengig av livssyn og tro. Opplevelsen av å trå på historisk grunn kaller på ærefrykt og respekt. Historien om den vesle øya er full av beretninger om levende menneskers strev og slit, særpregede personligheter, av århundrers utvikling av samfunn, kultur og landskap.

Det hjelper naturligvis på andektighetsopplevelsen at det første man møter på er den gamle, hvitkalkede kirka fra 1150 og den ubebodde prestegården fra 1750.

Veøya kirke med prestegarden i bakgrunnen.
Veøya kirke med prestegarden i bakgrunnen.

Bygningene ligger i det nordøstre hjørnet av øya, et velstelt landskapsvernområde. Prestegarden og kirka er omgitt av et åpent, parkaktig kulturbeite med helårsbeitende gammelnorske sauer (utegangersau, steinaldersau, ursau, villsau). I dette området har arkeologene har funnet mengder av spor fra et helt bysamfunn. Jordsmonnet kalles svartjord og er mettet av organisk materiale fra den tida flere hundre mennesker bodde og arbeidet på stedet.

Et hundretalls gammelnorske sauer beiter fritt rundt på Veøya gjennom hele året.
Et hundretalls gammelnorske sauer beiter fritt rundt på Veøya gjennom hele året.

Stavelsen ”ve-” er gammelnorsk for ”hellig”. Veøya betyr altså «den hellige øya”. Det er gode grunner til å tro at øya var et kultsted for gudedyrking og religiøse ritualer også i hedensk tid. Beliggenheten gjorde at øya helt naturlig ble et møtested og trafikknutepunkt svært tidlig.

Kaupangen hadde sin blomstringstid som politisk, kirkelig og økonomisk sentrum i høy- og senmiddelalder. Størrelsen på Veøy-kaupangen er usikker, men et sted mellom 350 og 400 personer er antydet. En rekke forhold førte til at kaupangen på Veøy gikk tilbake. Blant annet herjet svartedauden i 1349-50. Fiskerinæringen fikk en oppsving på 15- og 1600-tallet og mye av handelen ble trolig flyttet ut til fiskeværene. Veøy, uten elver og fossefall, hadde små muligheter da vannsaga gjorde sitt inntog og tømmereksporten fra Romsdal ble omfattende.

Skipstrafikken langs kysten i tidligere tider gikk sjelden over den værharde og farlige Hustadvika helt ute mot storhavet, men fulgte heller en indre led innover Langfjorden hvor båtene måtte dras over land fra Eidsvåg til Tingvollfjorden på Nordmøre. Den strategiske plasseringen førte til at det oppstod en kaupang på øya, Romsdals første tettsted – et økonomisk, administrativt og religiøst sentrum. I en periode var Veøya faktisk den viktigste kaupangen mellom Bergen og Nidaros.

Veøya har vært ubebodd siden 1950-tallet. Presteboligen var fra 1905 bolig for den særdeles eksentriske og ganske så stormannsgale marineløytnanten og forfatteren William Coucheron-Aamot (1868–1948) og hans familie etter at han kjøpte den på auksjon. Hans sønn Wilhelm Coucheron-Aamot (1899–1990) testamenterte i 1990 prestegården til Romsdalsmuseet.

Veøya er ca en kvadratkilometer stor, nesten to kilometer lang og knapt en kilometer på det bredeste.
Veøya er ca en kvadratkilometer stor, nesten to kilometer lang og knapt en kilometer på det bredeste.

De fleste som besøker Veøya nøyer seg med å besøke området rundt prestegården og kirka. Ikke noe galt i det, men øya er ikke større enn at det går fint å følge de merkede kulturstiene rundt øya i løpet av en tre, fire timers rolig vandretur. Det hender at stiene blir lite synlige jo lenger bort man kommer fra det bebygde området, og flere steder møter man mengder av rotvelter. Flere kraftige vinder de siste åra har herjet stygt med skogen på øya.

Turstiene på Veøya er merket med et sommerfuglsymbol.
Turstiene på Veøya er merket med et sommerfuglsymbol.

Jeg sjøl brukte nærmere fem timer på rundtturen, men da gjorde jeg mange omveger og avstikkere undervegs. Fra sydspissen av øya ser man over mot Hangholmen og Sekken der Slaget ved Sekken sto i 1162. Historikere har anslått at mellom fem hundre og tusen menn falt i det dramatiske slaget der kong Håkon Herdebrei mistet livet i møtet med Erling Skakke og hans menn. Men for å komme til den sydligste odden må man småklive ned lia i stiløst og kronglete terreng.

Utsikt mot Hangholmen og Sekken der slaget om Sekken sto i 1162.
Utsikt mot Hangholmen og Sekken der slaget om Sekken sto i 1162.

Veøya er utilgjengelig uten båtskyss. Jeg sjøl seilte utover Romsdalsfjorden fra Åndalsnes, og gikk i land på ettermiddagen 1. april. Ingen andre besøkte øya mens jeg var der, og jeg vandret omkring som en Robinson Crusoe i tre dager uten å se annet liv enn sauene. Men på vandringene langs stiene gikk jeg hele tida og tenkte at jeg ikke ville bli overrasket om jeg skulle møte et vesen fra forgangne tider. Tida har stått stille på Veøya nesten siden Håkon Herdebreis dager. Jeg vet at jeg kommer til å vende tilbake til dette merkelige og paradisiske stedet ute i Romsdalsfjorden.

Kilder:

3 thoughts on “Den hellige øya”

  1. Takk for kommentar på mitt blogginnlegg om Veøya, du har skrevet en riktig flott tekst selv må jeg si :) Og jeg er glad det finnes folk som deg, og flere som verdsetter Thoreau.

  2. Flott artikkel og bilder!
    Bor på Nesjestranda og har fleire besøk til Veøya kvart år. Det er alltid høgtid å komme i land på Norvåg og rusle opp mot kirka, prestegården og kaupangen.
    Kred til miljøvernavd Fylkesmannen og Romsdalsmuseet som vedlikeholder og røkter området meget bra.

  3. Tusen takk for spennende lesing Kjetil! En stund siden sist jeg var der, nesten som en tidsreise tilbake i tid. Mye ukjent historikk du budbringer, og en spennende reise du har lagt ut på. Ønsker det trygg og god reise, hvor den enn måtte ta deg og båten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *