Et nytt kapittel

Lykkelig er den som har et tilholdssted i skogen.
Lykkelig er den som har et tilholdssted i skogen.
Siste bilde fra Vestfronten.
Siste bilde fra Vestfronten.

Huset er solgt og døra låst. Et blad vendes om og et nytt kapittel innledes.

Disse linjene skrives i ei lita skogbu i Folldal, dagen etter at jeg forlot det røde, gamle huset på Vestfronten. Eller Lillekroken 115, som er den offisielle adressen.

Hva nå? Jeg har fått dette spørsmålet noen ganger fra folk som lurer på hva i all verden jeg driver med, hva slags planer jeg har.

Hvor skal du bo? Hva skal du leve av?

Jeg har ikke hatt noe bedre svar å gi enn at jeg aner ikke. Jeg vet virkelig ikke.

"Isa Amalie" i den lune Pjolterbukta like ved Risør.
«Isa Amalie» i den lune Pjolterbukta like ved Risør.

Det eneste jeg vet er at jeg har en seilbåt liggende i Østfold, og jeg lengter veldig etter å gå ombord for å bli båtboer. Jeg ser fram til de kjølige høstdagene på sjøen, den grå morgentåka som driver over et blikkstille vannspeil, og den bleike sola som kryper opp over den fjerne horisonten.

Og jeg ser fram til å møte den første høststormen, som pisker opp flyvende skumflak fra den opprørte grågrønne sjøen. Vindkastene som røsker og river i riggen.

Og så skal vinden stilne av igjen. Da skal jeg snu baugen ut mot havet og sige langsomt utover, vel vitende om at jeg er forbundet med jordklodens fjerneste avkroker – jeg skal seile på det samme uendelige havet som dasker dovent mot strendene på Maldivene, og som pisker og slår mot klippene aller lengst syd på Kapp Horn.

Ikke siden jeg forlot barndomsheimen som 18-åring har jeg vært så nær ved mitt eget ideal: å eie akkurat nok, men ikke mer enn at du kan bære det på din egen rygg. Det jeg har av jordisk gods, i tillegg til seilbåten, er stuet enten inn i bilen, i koia eller i det lille uthuset jeg har fått låne på ubestemt tid. Ting og tang jeg enten kan komme til å få bruk for når neste livskapittel skal skrives, eller gjenstander jeg rett og slett ikke har hatt hjerte til å kvitte meg med. Halvannen kubikkmeter med bøker, en stabel med fotograier og malerier jeg har laget sjøl.

Nå forlater jeg snart koia og setter kusen mot sjøen. Det betyr et foreløpig farvel til Folldal, denne rare lille fjellbygda med det hobbitaktige folket som klorer seg fast til den karrige jorda helt oppunder foten av Rondane og Dovrefjell.

Det er fantastisk at slike steder fortsatt finnes, i ei tid der storsamfunnet styres etter et ideal om urbanisering, sentralisering, effektivisering, rasjonalisering, modernisering… De globale trendene rammer Folldal også, men her skjer ting fortsatt langsommere og med større skepsis enn i de store byene.

Folldal er et av de høyestliggende lokalsamfunnene i Norge. Bygda med 1600 innbyggere er omkranset av tre nasjonalparker og har nærmere 20 fjelltopper som rager mer enn 2.000 meter over havet i umiddelbar nærhet.
Folldal er et av de høyestliggende lokalsamfunnene i Norge. Bygda med 1600 innbyggere er omkranset av tre nasjonalparker og har nærmere 20 fjelltopper som rager mer enn 2.000 meter over havet i umiddelbar nærhet.

I Folldal er det fortsatt tid og rom til å puste for et menneske som ikke føler noen ellevill begeistring over en utvikling som har løpt løpsk, og der de små menneskene har blitt viljeløse tannhjul i et maskineri som ingen har kontroll på lenger.

Jeg har blitt glad i dette stedet etter å ha bodd her i 14 år, og jeg er helt sikker på at jeg kommer til å vende tilbake. Jeg ser fram til å tilbringe uker i skogene her utover vinteren når sjøen er på sitt mørkeste og sureste.

Men nå skal jeg snart sitte i bilen og sette kursen mot havet. Et nytt kapittel skal påbegynnes.

2 thoughts on “Et nytt kapittel”

  1. Wow, så kul att läsa och glad för din skull! Älskar personer som utvecklas, vågar leva efter vad som känns bäst och vidga sina vyer! Lycka till Kram

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *