Gjensyn med Ola Ståland

Ola Ståland er ikke helt som andre 85-åringer. På sine eldre dager har han endelig gjort ferdig huset han begynte på for 27 år siden.

– Her ser du stubben etter den første furua jeg felte. Det er faktisk 27 år siden, nærmere bestemt den 18. august 1988.

Ola peker mot den grålige stubben rett utafor husveggen. Vi befinner oss ganske langt til skogs. For å komme fram måtte journalisten først kjøre en lang og kronglete skogsveg og deretter ta beina fatt, først over Pinnelekbrua, og deretter oppover den smale Nasse Nøff stien, som snor seg oppover Hundremeterskogen.

Omsider dukker det nybygde huset fram midt i den tettvokste skogen. Ole Brumms plass 1.

– Dette har vært pensjonistprosjektet mitt, mitt siste livsverk, sier Ola Ståland.
Han står i porten og håndhilser høytidelig før han tar oss med på en omvisningsrunde på tomta.

Han peker på de mange fargerike blomsterartene, som han steller med omhu og kjærlighet. Her og der peker han på treslag han har tatt med seg fra andre steder og plantet i jorda innafor gjerdet.

Den 27 år gamle trestubben har han tatt vare på som et minne om hvordan det hele begynte.

Et halvt steinkast ovafor huset pipler en vannåre opp fra bakken og danner en ørliten bekk.

– Her er oppkommet jeg oppdaget, og som aldri fryser til sjøl på de kaldeste vinterdagene. Da jeg fant denne kilden bestemte jeg meg for at her skulle huset bygges, forteller Ola.

Så åpner han døra inn til huset, som han sjøl har tegnet og for en stor del har bygget uten arbeidshjelp. Vi har vært på besøk her for flere år siden, men mye har skjedd siden den gang. Nå er huset på det nærmeste ferdig innredet.

Overalt møter vi bevisene på at Ola Ståland er et belest og kunnskapsrikt åndsmenneske med et lidenskapelig engasjement for ulike kunstneriske uttrykksformer. Litteratur, bildekunst, musikk og kulturhistorie går opp i en høyere enhet der alt henger sammen og gir mening for den pensjonerte høyskolelektoren.

Et gedigent langbord tar opp det meste av plassen i det ene av de to stuene som han kaller atelieret. Bordet er dekket av et utall Ole Brumm bøker og en imponerende samling av Ole Brumm-effekter.

Pensjonistens fascinasjon for Ole Brumm er ikke bare et flyktig og artig påfunn. Dette er et tema og en «livsfilosofi» han har tumlet med helt siden 1990-årene, da en Ole Brumm bølge gikk gjennom Høgskolemiljøet i Oslo der han hadde sitt virke som pedagog.

– Det er mer nyttig å lese Ole Brumm enn Håvamål. Jeg har stor sans for det barnslige, det barnlige. Jeg har fortsatt mye av barnet i meg, og det vil jeg ha helt til jeg dør, sier han med glimt i øynene.

Ola Ståland er et av de mest originale menneskene jeg vet om. Men, det er ikke mye ved den eldre mannen som minner om den påtatte «originaliteten» som mange kler på seg ved å handle klær i svindyre motebutikker, eller ved å farge håret blått eller grønt.

Han har snudd ryggen til den moderne kvasi-individualiteten og har i stedet fulgt sin egen, indre stemme, kompromissløst og uten hensyn til hva som er trendy og populært.

At han har brukt sine siste år på husbygging langt til skogs vitner snarere om at han har søkt seg bort fra mye av det moderne, materialistiske livet.

Mye av materialene til huset har han båret på sine skuldre opp gjennom skogen, nesten som en Isak Sellanrå fra Hamsuns «Markens grøde». Bare de tyngre bygningselementene og sementsekkene har han transportert ved hjelp av traktor.

Det har blitt utallige arbeidsøkter, så mange at det nesten er ufattelig at en aldrende mann har orket slitet.

Han innrømmer ærlig og åpent at ikke alle dager har vært like lette og glade. Det har mang en gang hendt at bekymringene har tatt overhånd.

Skulle kreftene og viljen skal ta slutt før huset sto ferdig?

I en ekstra tung periode vurderte han å gi opp hele prosjektet og drar tilbake til Oslo.

– Men så prøver jeg å være bevisst på at jeg at jeg lever … og at jeg skal gjøre noe positivt ut av dagen, sier han.

– Jeg forestiller meg at det må være bedre å dø i skogen her i Folldal enn å kanskje bli liggende i mange måneder i ei blokkleilighet i Oslo før noen oppdager meg, sier Ola.

Opplevelsen av ensomhet har tidvis preget pensjonistlivet på hjemplassen han aldri helt klarte å finne igjen.

– Da jeg flyttet tilbake til barndomsbygda, så forsto jeg at det var som å søke etter Utopia. Barndomsbygda fantes ikke lenger … så mye hadde forandret seg. Her var det få jeg kunne dele mine tanker med. Alle mine venner, kollegaene, studentene … alle bodde i Oslo.

– Jeg bestemte meg for at husbyggingen skulle være en pensjonistaktivitet som skulle gå over lang tid. Det handlet ikke først og fremst om å bli ferdig, men mer om å ha et livsverk som jeg kunne bruke tida og kreftene mine på for å gi livet mening, sier den aldrende livsfilosofen.

•••

«I Skogen finner man en trebru, som leder til Landet Utenfor eller inn i Skogen. Under broen renner elven, som er blitt så stor at den er en riktig elv. Den er blitt så voksen at den ikke lenger løper og hopper, som den gjorde da den var yngre. Den bare beveger seg stille og fredelig nedover, mens den sier: «Det er ingen hast. Kommer jeg ikke i dag, så kommer jeg i morgen.» For sånne store elver vet hvor de skal, og de vet også at man ikke har noen hast når man vet hvor man skal.»

(Sitat fra Ole Brumm)

(Reportasjen er skrevet for avisa Østlendingen (på trykk 3. oktober 2015.)