Turist i mitt eget land

Utsikt fra Rødøyløyva.
Utsikt fra Rødøyløyva.

Jeg har kommet til vegs ende, i hvert fall i denne omgang. I går snudde jeg skuta sørover for første gang, og symptomatisk nok ble det slutt på motvinden også.

I over en måned har jeg vært på veg nordover, hele vegen med et udefinert mål om å «oppleve Nord-Norge». Helgelandskysten, kanskje Lofoten også. Jeg ønsket å se midnattsola. Jeg ville være turist i mitt eget land og se den fagre kysten fra sjøsiden.

Og nå har jeg gjort det. Det vil si, jeg har seilt kysten fra Østfold til Steigen, 1100 nautiske mil – omlag tre fjerdeler av hele den uhorvelig lange norskekysten. Hvor lang den faktisk er skjønner man ikke før man i fem knops fart har sneglet seg forbi det usannsynlig store antall øyer, holmer, skjær og fjorder.

Lovund i solnedgang.
Lovund i solnedgang.

Det tar liksom aldri slutt – når man etter etter en lang dags bauting og kroking i et alltid skiftende landskap har nådd det målet man har satt seg for dagen, så blinker det alltid en ny øy eller en forlokkende fjelltopp langt i det fjerne, så langt unna at det virker nesten usannsynlig at man faktisk skal dit også, allerede neste dag.

Og når man har nådd det neste målet, så vet man at det venter det en ny evighet av hav og kystlandskap videre nordover.

Langt og fagert er landet. I løpet av det siste året har jeg sett steder og severdigheter jeg aldri ville ha oppdaget om jeg ikke kom rekende sjøveien. Jeg har allerede begynt å gå i surr med alle fjordene og øyene, og husker bare glimtvis mange av havnene og kaiene jeg har besøkt. Det har vært så mange inntrykk, så mange flotte opplevelser og overraskelser, så mange mennesker og ansikter.

Det gamle handelsstedet på Kjerringøy. Mye taler for at stedet inspirerte flere av Hamsuns nordlandsromaner, særlig Pan og Benoni og Rosa.
Det gamle handelsstedet på Kjerringøy. Mye taler for at stedet inspirerte flere av Hamsuns nordlandsromaner, særlig Pan og Benoni og Rosa.

Jeg tror at den lange sjøreisen må ha satt sine spor og gjort noe med meg. Jeg er usikker på hva … kanskje har det noe med nettopp det å være turist, å være konstant i bevegelse fra det ene stedet til det neste.

«Jeg har fartet mye – i Concord», skrev Henry D. Thoreau. Han mente antakelig at det viktigste er ikke hvor langt man reiser, hvor mange eksotiske land og byer man har besøkt. Hovedsaken er hvordan man reiser – hvordan man forholder seg til det man opplever på vegen.

Det er så lett å henfalle til konsum, også som reisende. Jeg kan peke på et kart, og si at jeg har vært der, og jeg har vært der, og der, og der… Men, hva opplevde jeg da jeg kom dit? Eller dit? Gjorde det noe inntrykk å se den fjorden, eller den øya? Var jeg til stede der og da, eller var jeg bare en kikker og en overflatisk troféjeger som bare ville nå et fjernt reisemål?

Blankstille sjø ved Ringholmen på Nordmøre. Men neste morgen blåste det opp til liten kuling…
Blankstille sjø ved Ringholmen på Nordmøre. Men neste morgen blåste det opp til liten kuling…

Jeg har lett for å henfalle til grublerier og undringer over mine egne valg. Sant å si har jeg vel tid og anledning til å la tankene flyte fritt også, alle de timene jeg tilbringer ved rorkulten. Og det er noe ved denne kystreisen som får meg til å famle etter det rette uttrykket for hva jeg har opplevd.

Gleden av å ha gjort en lang seiltur, uten nevneverdige uhell og problemer, har et ørlite anstrøk av vemod over seg. Var det ikke mer enn dette? Var dette alt? Jeg burde være strålende fornøyd, og det er jeg også … men samtidig denne nagende følelsen av … ikke skuffelse … men en slags resignert metthetsfornemmelse.

Turen gjennom hullet i Torghatten er obligatorisk når man seiler langs Helgelandskysten.
Turen gjennom hullet i Torghatten er obligatorisk når man seiler langs Helgelandskysten.

På en måte er jeg litt lei av å være turist i mitt eget land.

Kanskje er jeg også litt misunnelig på folk jeg har møtt på kaikantene nordover, mennesker som aldri har vært ute på reiser til fjerne himmelstrøk, og som med ektefølt stolthet sier at de aldri kunne ha tenkt seg å bo noen andre steder.

«Dette er det vakreste og beste stedet på jord! Jeg ville ikke ha byttet det med noe annet!»

Eller: «Jeg har fartet mye – i Concord».

De beste reisene er de som skjer så langsomt at man klarer å være helt til stede der man er, uten tanke på hvor man skal og hvor langt det er dit.

Nordlandsbåt , åtring eller fembøring?
Nordlandsbåt , åtring eller fembøring?

Et par sjømil sør for vendepunktet Nordskot i Steigen slapp jeg ankeret på åtte meters dyp i en sidearm av den trange og grunne leia mellom fastlandet og Måløya. Der var jeg helt alene i nesten et døgn. Jeg satte ut gummibåten og rodde i land. Det var et hus der som jeg ville se på. Et småbruk som sto der sørgelig forlatt og ba tynt om at noen må flytte inn:

«Folk treng hus, og hus treng folk.»

For noen år siden har det bodd mennesker der, kanskje et eldre ektepar, og så døde han først på sotteseng i andreetajen, eller hun, mens den andre havnet på aldersheimen noen år seinere. Og så var det ingen etterkommere til å skjøtte hus og gard. Men noen hadde elsket dette stedet en gang for lenge, lenge siden.

Her kunne jeg ha bodd, tenkte jeg, mens jeg smugtittet inn vinduene, undrende over hvilke skjebner som hadde utspilt seg bak de halvveis fortrukne gardinene. Her kunne jeg ha levd et meningsfullt liv uten å dra noen steder. Her kunne jeg sitte på hoggestabben og glane på tilværelsen og kjenne på en dyp tilfredshet og ikke ønske meg verken til Kuala Lumpur eller Grand Canyon.

Men, så måtte jeg videre. Alltid videre. Jeg heiste opp igjen ankeret og så det forlatte småbruket forsvinne bak svabergene. Kanskje vil jeg aldri se igjen stedet. I beste fall blir det med meg videre som et minne og en vakker tanke.

Svartisen er Norges nest største isbre og dekker et areal på 370 kvadratkilometer.
Svartisen er Norges nest største isbre og dekker et areal på 370 kvadratkilometer.

Nå venter en lang reise sørover. Jeg skal legge igjen båten en måneds tid i Bodø, dra sørover med tog for å jobbe, og så opp igjen for å fullføre seilasen i august.

Mitt store håp er at jeg får hjelp av vinden på vegen sørover. Jeg synes jeg har opplevd rikelig nok motvind oppover kysten. Nordavinden har stort sett stått rett i mot kursretningen, og enten jeg har kroket meg vestover eller østover for å komme rundt øyene på vegen, så har vinden stort sett vendt seg mot båten uansett.

Aller best husker jeg dagen da jeg forlot den sørligste av de to Rødøyene på Helgelandskysten. Først seilte jeg rett nordover, så vestover, så nordover igjen, og til slutt nordøstover mot Sandnessjøen.

Hver gang jeg endret kursen på båten gjorde vinden det samme. Ikke ett minutt hele dagen opplevde jeg å få vinden fra siden eller bakfra.

Til slutt lente jeg hodet tungt mot sprayhoodkalesjen foran i cockpiten og jamret en klage til gudene. Jeg ropte så høyt at det helt sikkert hørtes utover alle de sju prestegjeldene til Petter Dass.

– Helvetes nordavind! Hva galt har jeg gjort som har fortjent en slik skjebne?

Men gudene var tause. Det eneste som hørtes var suset i mastetoppen og klirringen fra slapt tauverk som hang ubrukt høyt til værs.

Kryssende kurs med en staselig nordlandsbåt.
Kryssende kurs med en staselig nordlandsbåt.

Likevel – jeg er heldig som har fått gjøre denne turen. Jeg ville ikke vært en eneste dag foruten. Jeg har seilt mer enn tusen mil, og jeg vil være tusen minner rikere når jeg en gang legger til kai for siste gang.

Her er en Google Earth animasjon av den 2000 kilometer lange seilasen langs norskekysten:

3 thoughts on “Turist i mitt eget land”

  1. Å skrive daglogg
    Bruke tid etter noen år på å lese igjennom det man har notert seg fra seilasen er god medisin
    Metthetsfølelsen du kjenner på kan være så mangt
    Alt til sin tid. Kanskje jobbtilværelsen gjør at man blir «sulten» igjen
    Vanskelig kunst å være i nuet
    God tur videre på livsferden Kjetil

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *