Det gode mennesket i Bodø

Å seile norskekysten på langs alene byr sant å si ikke på så mange sosiale opplevelser. Man sitter med handa på rorkulten og glaner mot en fjern horisont hele dagen uten å ha noen å dele opplevelsene med.

Jeg har alltid betraktet meg sjøl som en litt sær einstøing, som har foretrukket å gjøre ting på egenhånd. Å avtale tur med andre betyr å kompromisse og møtes på halvvegen, og det betyr straks at man må yte noe for å få. For meg har det å gi avkall på noe av en totale individuelle friheten ofte fortont seg som så kostbart at jeg heller har dratt avgårde uten selskap.

Men undervegs på denne seilturen har jeg innsett at jeg kanskje er mer sosialt anlagt enn jeg har vært klar over. Jeg har rett og slett savnet selskap. Jeg har savnet noen å dele opplevelsene med.

Ut fra Sandnessjøen fikk jeg med en venninne, som meldte seg som mannskap veldig spontant. Hun ble med en ukes tid, helt opp til Støtt lengst nord på Helgelandskysten, lenger enn hun hadde planlagt.

Men etter at hun gikk i land føltes ensomheten ute i havgapet plutselig ganske knugende. Det tok faktisk flere dager før jeg fikk tilbake turgleden og eventyrlysten.

Men det finnes mennesker som griper tak i eremittene og haler dem inn i fellesskapet.  Elisabeth Bergquist i Bodø er et sånt menneske. Hun finner glede og mening i å ønske trøtte hundekjørere velkommen inn i varmen på forblåste sjekkpunkter ute i ødemarka. Og hun synes det er stas å stå på en kaikant og være vertskap for ensomme seilere.

Elisabeth er på mange måter alt det jeg ikke er. Hun er sosialt anlagt, en teamarbeider, hun oppsøker steder og begivenheter der folk jobber og gjør ting i fellesskap. Hun kan helt sikkert få den mest folkesky eneboer til å føle seg som felleskapets midtpunkt.

Jeg skriver disse ordene fordi jeg synes Elisabeth fortjener litt omtale, og en personlig takk. Mange kjenner det blide ansiktet hennes, men jeg har ikke registrert at hun sjøl har fått så mye oppmerksomhet i forbindelse med begivenheter der hun sjøl har vært en viktig brikke i store puslespill.

Personlig kjenner jeg henne som skribent med et stort og bankende hjerte for hundekjørersporten. Hun har fulgt de store langdistanseløpene på nært hold nesten så langt tilbake jeg kan huske fra min tid som aktiv hundekjører. Og hun har tilbrakt ufattelig mange timer på sjekkpunkter og løpskontorer som nettsideskribent der hun har kommentert og forklart løpsutviklingen med stort engasjement og innlevelse.

Som seiler har jeg nå altså hatt gleden av å møte henne som begeistret ambassødør for Bodø, byen hun bor i. Det var også Elisabeth som satte meg i forbindelse med Therese Korsvik Eliassen og Jim Berger, fjellklatrere og båteiere,  som hadde en ledig båtplass å leie bort i juli når jeg drar sørover for være landkrabbe en måned.

Første dagen etter at jeg ankom Bodø på returen sørover troppet Elisabeth opp ute på den lange moloen som beskytter småbåthavna, medbringende pannekakerøre, primus og steikepanne.

Dagen etter inviterte hun på middag med fersk biff fra vågehval fanget på utsida av Lofoten. Født og oppvokst i Stokmarknes har hun i tillegg til maten mye spennende kunnskap og gode historier å bidra med for en søring på gjestevisitt.

Mens jeg skyflet i meg hvalbiffen fortalte hun at hun er leder av det store korpset av frivillige som sørger for avviklingen at den store årlige Parkenfestivalen i Bodø. Og det tok ikke mange minutter før hun hadde overbevist meg om at jeg burde melde meg til tjeneste under årets festival, som går av stabelen 18.-20. august (Link til Parkenfestivalen).

Jeg måtte til slutt spørre henne hva som får henne til å nedlegge så mye ubetalt arbeid i så mange sammenhenger – og det handler slett ikke bare om hundeløp og rockefestivaler.

– Jeg har stor glede av å gjøre en liten innsats for at verden skal bli et bedre sted, svarer Elisabeth.

Jeg har lovt meg sjøl å ta med den replikken på reisen videre. Jeg synes det ligger så mye varme og uselvisk omtanke i de få ordene at de verdt å meditere over neste gang jeg sitter der alene med rorkulten og reflekter over det livet folk lever inne på land.