Mot nye horisonter

Ny-horisont

I fjorten år har jeg bodd og levd som hundekjører i Folldal. Det var hundekjøringen som trakk meg hit, og i mange sammenhenger har jeg sagt at jeg først og fremst har regnet meg sjøl som hundekjører – alt annet har vært nødvendigheter. Plikter og forpliktelser, for å få endene til å møtes, og for å hindre meg sjøl i å ende som en asosial eremitt bortenfor enden av den siste landeveg.

Men, det er en tid for alt. Nå har jeg nettopp kjøpt min første båt, ei 27 fot lang seilskute. For to dager siden gikk jeg ombord for første gang i småbåthavna ved Kjøpmannskjæret på Nøtterøy:

For å ta det enkleste først: Nei, jeg har ikke vunnet i Lotto. Båten er kjøpt for lånte penger, og lånet må tilbakebetales nokså raskt … og det ved en litt original finansoperasjon.

Hus, hage og hundegård.
Hus, hage og hundegård.

Jeg har tatt avgjørelsen om å selge huset i Folldal. Eller leie ut, dersom det viser seg vanskelig å selge til en akseptabel pris. Huset er av eldre dato og har såvisst sine mangler og skavanker, men jeg har nå bodd her sjøl i 11 år og mange ganger tenkt at jeg har vært svineheldig som fant et så bra husvære med en så unik beliggenhet til en så lav pris. Kjæresten og samboeren, Lisbeth, har bidratt til å gi veggene et lunere preg, og hun har ikke helt sansen for beslutningen om å forlate det røde huset i skogkanten. Den beslutningen er min, og min alene, jeg innser at den har konsekvenser utover meg sjøl, men jeg kom til et punkt der jeg mente at jeg ikke hadde noe valg. Det er mye som kan sies om den saken, men det lar jeg ligge enn så lenge.

(Dersom du som leser disse linjene skulle være interessert i å diskutere kjøp eller leie, så vil jeg gjerne høre fra deg. Salgsannonse vil bli utarbeidet i nær framtid.)

Ideen om en seilskute har flere inspirasjonskilder. Den ene er storebror Steinar, som anskaffet en Bavaria 46″ i fjor (link til Swansea). En annen og mer spontan inspirasjon var møtet med en nesten ekte sjørøverkaptein i feriebyen Alanya i Tyrkia tidligere i år. En sjarmerende fyr, som lignet mye på den jeg ønsker å være, og jeg misunte ham det tilsynelatende enkle livet på kaia og i båten. Rundt bålet av skrotved fra havet fant vi en tone som jeg kjente igjen fra villmarka hjemme i Folldal.

Hjemme igjen i Folldal, sittende på en stubbe i skogen, kjente jeg på en nagende tvil om jeg egentlig var fornøyd med hundekjørerlivet i fjellbygda. Hvor ofte har jeg ikke sagt at her skulle jeg bo resten av levetida mi? Men, mente jeg det fortsatt? Jeg måtte nokså motvillig innrømme at gløden var ikke den samme lenger. Det er noe jeg ikke har klart å få til i løpet av disse fjortene årene med hunder. Jeg synes jeg har gjort et helhjertet forsøk, men jeg kom ikke helt i mål.

Plutselig demret et nytt og totalt overraskende bilde av meg sjøl som seilbåtskipper. Det første bildet ble fulgt av nye bilder, nye forestillinger – og i dagene som fulgte skjedde det et skred der gamle, tilvante tenkemåter veltet overende og ble erstattet av nye innfall og idéer. Til slutt hadde jeg passert en grense der det ikke fantes en veg tilbake.

En seilbåt skifter eier på brygga ved Kjøpmannskjær på Nøtterøy.
En seilbåt skifter eier på brygga ved Kjøpmannskjær på Nøtterøy.

En kjølig maikveld fant jeg meg sjøl stående på ei småbåtbrygge ved Kjøpmannskjæret på Nøtterøy. Der håndhilste jeg på Lars, eier av en 27 fots Granada seilbåt. Vi hadde snakket sammen på telefon, jeg hadde sett bilder av båten, og vi hadde diskutert pris. Lars skjønte kanskje at jeg ikke er en formuende mann, og da jeg spurte om han kunne slå av fem tusen på prisen, fra femti til førtifem, svarte han ja.

Det var nesten flaut. Førtifem tusen kroner for en åtte og en halv meter lang seilbåt, og attpåtil kanskje det fineste og mest velholdte eksemplaret jeg hadde kommet over i letingen etter det perfekte skipet!

Førtifem tusen kroner. Det er omtrent det jeg måtte ha lagt ut for en kjørbar gammal ATV, som jeg måtte ha skaffet meg som erstatning for den gamle utslitte doningen dersom jeg skulle fortsatt hundekjøringen. Men i stedet for ATV ble det altså seilbåt.

Jeg hadde femti tusen kroner i lomma. I tillegg til båten må jeg anskaffe diverse annet utstyr. En GPS kartplotter og en VHF-radio må jeg ha. Storseilfallet må kanskje oppgraderes. Dessuten hadde det vært kjekt med en oppblåsbar gummibåt når jeg skal ankre opp på svai. Kanskje en ny regndress også.

Jeg orker ikke ta alle pengebekymringene på forskudd. De kommer, det er det eneste jeg vet. Hovedsaken nå er at jeg eier min egen båt.

Men hva skal jeg bruke den til?

Det var noen som sa noe om at seiling er som livet. Eller var det omvendt: Å leve er som å seile? Når jeg ser meg tilbake, så har jeg alltid vært på reisefot. Jeg har latt meg rive med av skiftende vindretninger gjennom hele mitt liv. På godt og vondt. Jeg er en hjemløs vandrer, en vagabond, betatt av vinden og ingenting annet. Umulig å holde fast, fortøyningene har det med å ryke fortere enn jeg knyter dem.

Fra salongen ombord i seilbåten som fortsatt venter på sitt nye navn.
Fra salongen ombord i seilbåten som fortsatt venter på sitt nye navn.

Jeg skal gjøre et forsøk på noe ombord i den båten, noe jeg har prøvd på lenge, noe jeg alltid har drømt om å gjøre. Kanskje skrive en fortelling.

Jeg har ikke kastet loss ennå. Men det er for seint å snu. Nå bærer det til sjøs.

Sånn – da har jeg sagt noen ord om det som har vært en privat hemmelighet en stund, kjent bare for noen få innvidde.

Her er forresten starten på historien jeg har lyst til å fortelle:

Er det dette som kalles frihet?

Jeg kjenner på den rare, skjøre fornemmelsen idet jeg løsner den siste fortøyningen og lar båten gli fra kaia. Det går en sterk strøm ut fra land og båten siger lydløst utover i vannet, det blir dypere og mørkere for hver meter, snart ser jeg ikke lenger bunnen. Jeg har ikke lenger kontakt med kaia, landjorda er et annet sted, jeg er allerede ute på de sju verdenshav, jeg seiler avgårde, ført av vindene og strømmene ute på det endeløse ocean.

Er det dette som kalles frihet?

Men så hører jeg den hysteriske gamlingen.

– Frihet? Splitte mine bramseil! Dette er ikke frihet, dette er flukt, faneflukt, en feig unnamanøver! Du er den feigeste av alle sjømenn på alle hav!

Jeg kan ikke annet enn å humre av den tøvete, gamle matrosen. Han er seg sjøl lik, den forskremte narren.

– Stopp! Snu skipet, jeg vil i land! Nå straks!

Jeg svarer noe om at det finnes ingen bramseil å splitte på denne vesle skuta. Det finnes bare et lurvete storseil og en skabbete, sliten fokk. Sant å si en seilføring som ingen seilbåtkaptein på noe hav ville føle stolthet over. Men nå bærer det altså til havs. Poseidon, du allmektige havets fyrste, vi er undervegs. Ta vel i mot oss!

– Poseidon? Haha! Nå overgår du sjøl de mest patetiske av alle dine egne livsskrøner!

Den gamle har tydeligvis gjemt seg et sted ombord, kanskje nede i kjølsvinet. Eller oppe i mastetoppen? Det er ikke godt å si, men det samme kan det være, det er for seint å snu, det er ingen veg tilbake. Han er forresten bare en pappfigur, et fantasifoster fra en roman jeg leste for mange år siden, og forfatteren døde for evigheter siden uten at noen la merke til det, og nå er han forlengst glemt av alle og ikke savnet av noen. Men fantasifosteret har et navn. Fartein. Forhenværende gransker av stjernehimmelens mysterier, og nå … ja, egentlig er han død han også, men han lever nå likevel videre på sitt vis. Nå har han altså tatt hyre ombord på skuta mi. At han ombestemte seg og ville gå i land allerede før vi hadde fått de råtne seilklutene til værs er ikke mitt problem. Jeg ba aldri om at han skulle slå følge, men han trosset mine advarsler og smatt ombord i et ubevoktet øyeblikk. Og når han nå først er her så skal han pinadø få kjenne saltsmaken og vinden.

Femten mann på daud manns kiste, skip O’hoi, to tønner med rom!

7 thoughts on “Mot nye horisonter”

  1. Herlig og inspirerende lesing. Modig gjort å kaste loss på denne måten, fra tjukkeste innlandet. Følger fasinert ferden videre.

  2. Hold stø kurs! Se deg ikke tilbake! Bøljan blå byr deg opp til dans! Så dans! Det er vel det livet handler om? Å våge, gripe sjanser og la det stå til. Kan hende har «han» rett, men du må seile din egen sjø og forsøke. Jeg blir glad av å lese din fortelling! Fortsett å skrive!

  3. Veldig kult konsept. Ser ut som et bra kjøp. Du gjør noe mange drømmer om.
    Liker tanken på det enkle livet der alt materielt er samlet innenfor få meter.
    Huset i Folldal hadde jeg beholdt om det gikk å leie ut, alltid safe å eie en unik eiendom tenker jeg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *