Klumpen i magen

Den store bølgen, er det den store skrekken? Nei, uroen skyldes mer andre ting.
Den store bølgen, er det den store skrekken? Nei, uroen skyldes mer andre ting.

Jeg kan ikke nekte for at jeg kjenner en klump i magen ved tanken på den lange båtturen. Jeg har altså bestemt meg for å flytte en seilbåt 500 nautiske mil langs norskekysten, fra Nøtterøy i Ytre Oslofjord til Romsdalsfjorden på Nordvestlandet. Det er en lang seilas, mer enn to tredjedeler av distansen mellom Vestlandet og Island.

Etter at tanken dukket opp har jeg fått noen spørsmål om hva slags erfaring jeg har som seiler. Da har jeg litt beskjemmet måttet tilstå at erfaringen er tilnærmet lik null. Fire-fem korte turer i trygt og kjent farvann som passasjer på andres båter i indre fjordstrøk teller ikke stort når jeg prøver å forestille meg den kommende langturen.

Den manglende erfaringen er selvfølgelig en utfordring. Å innse sine egne begrensninger er en nødvendig erkjennelse for alle ferskinger som legger ut på langseilas. Jeg har hørt den samme historien flere ganger fra folk som forteller om sine første seilturer: Plutselig sto de på kaia som eiere av en ny seilbåt, uten begrep om hva tauene, taljene og alt det andre utstyret skulle brukes til. Det var bare å legge ut på sjøen og starte læringen.

Et sted leste jeg om en fyr som dro ut fra småbåthavna i San Fransisco i en nyervervet seilbåt. Han hadde aldri før satt sine bein i en båt, men målet var klart: Han skulle følge Californiakysten sørover til Mexico. Det første som skjedde var at motoren døde før han kom seg under Golden Gate Bridge og ut på havet. Der og da måtte han ta en avgjørelse. Enten be om assistanse, eller fortsette turen, uten motorhjelp. Han valgte det siste, og kom seg vel fram, og hjem igjen.

Seiling langs kysten kan være en krevende utfordring, med oppreven skjærgård og lunefulle vinder og havstrømmer.
Seiling langs kysten kan være en krevende utfordring, med oppreven skjærgård og lunefulle vinder og havstrømmer.

Jeg har et ønske om å forstå min egen besettelse. Dette er noe jeg gjøre, men jeg skjønner ikke helt hvorfor. Jeg har ingenting å bevise,  det er ingen jeg skal konkurrere mot og overvinne. Uendelig mange har gjort lignende og mer krevende seilaser før meg. En to ukers seiltur langs norskekysten er ikke særlig mer oppsiktsvekkende enn en lang biltur nedover kontinentet. Men det betydningsløse ved turen reduserer ikke det mentale trykket jeg har i mellomgulvet. Det er noe som driver meg, en uforklarlig lengsel og drift etter å oppleve noe sterkt. Jeg tilstår at jeg har en nokså ubehagelig kiling i magen – men jeg vil ikke for noen pris vært ubehaget foruten.

Den beste sammenligningen jeg kan komme på er følelsen før et langt hundeløp, eller når du står ved bunnen av en høy og krevende fjellvegg. Jeg har opplevd det noen ganger, og nå kjenner jeg igjen den vibrerende, rastløse vissheten om å stå foran en altoppslukende oppgave. Det er ikke plass til andre tanker, alt handler om dette ene nærværende målet.

Lengselen etter å bevege seg ut av sin egen komfortsone er en pussig greie. Handler det om å styrke sitt eget sjølbilde? Er det dagliglivets kjedsommelighet som tvinger fram desperate handlinger?

Jeg har aldri betraktet meg sjøl som en tøffing, og det sier jeg definitivt ikke for å kokettere eller mystifisere mitt eget image. Faktum er at jeg alltid har oppfattet meg sjøl som en egentlig ganske sart og litt skjør fyr. Litt engstelig for å gjøre skumle ting.

Men, jeg har også alltid hatt en hang til å teste mine egne grenser, søke etter de sterke opplevelsene, de voldsomme begivenhetene. I barndommen var jeg alltid en av de første som løp ned til brannstasjonen på Åndalsnes da varslingssirenen ulte sitt grufulle varsel om en mulig katastrofe utover hele stedet. Synet av de alvorlige brannmannskapene og den røde brannbilen som rykket ut ga meg et innblikk i hvor farlig og lunefull verden kunne være. Og dagen etter at gamle ærverdige Mjelva Hotel brant ned ei storslagen oktobernatt gikk jeg så nær inntil den rykende branntomta at jeg var nær ved å bli kvelt av kullos.

Det ubehaget jeg kjenner på foran seilturen handler i liten grad om redsel for å drukne. Drukningsdøden har jeg faktisk knapt nok tenkt på i det hele tatt. Jeg er litt forundret over akkurat det, men jeg kjenner ikke engang et snev av uro eller angst når jeg lar tankene dvele ved det store, dype havet.

Det jeg frykter, tror jeg, er faren for å mislykkes, hva det nå enn måtte bety. Igjen ligner det på nerveknutene før starten på Femundløpet, eller før førstetaulengden i Trollveggen. Hundekjøreren engster seg ikke for at det skal skje en ulykke, eller at han skal bli liggende værfast i fjellet. Fjellklatreren frykter ikke at han skal falle ned. Uroen er knyttet til muligheten av å ikke få det til, at ting skjærer seg slik at det blir umulig å fullføre. Jo viktigere det er å nå et mål man har satt seg, jo verre blir opplevelsen av å ikke nå målet.

Opplevelsen av eksamensnerver er selvfølgelig gjenkjennelig fra dagliglivets helt trivielle hendelser. Å anlegge et nytt blomsterbedd kan helt sikkert være så spennende at man mister nattesøvnen av det. Å skifte jobb eller flytte til en ny leilighet kan kreve umåtelige mentale anstrengelser. Folk er ulike sånn.

På ett vis skulle jeg ønske at jeg kunne være tilfreds med livet uten stadig vekk å måtte utsette meg sjøl for prøvelser jeg ikke behersker. Hvorfor kan jeg ikke være fornøyd med ei lita seiljolle, og nøye meg med å baute litt att og fram trygt inne i en totalt ufarlig fjordkrok?

Hvor ligger det stedet der sola dykker ned i havet? For å finne stedet må man seile dit.
Hvor ligger det stedet der sola dykker ned i havet? For å finne stedet må man seile dit.

Det ligger selvfølgelig i menneskets natur å søke nye horisonter. Denne dragningen er ikke noe vi kan velge bort. Vi kan undertrykke den, men ikke uten kostnader. Konsekvensen av å velge bort seilturen nå, når tanken først har satt seg, ville være så smertelig og vond at jeg frykter den langt mer enn tanken på kjøre skuta på et skjær ute i havgapet.

I 1876 ble danskfødte Alfred «Centennial» Johnson den første som krysset Atlanterhavet alene. Den 3.000 nautiske mil lange turen gjorde han unna på tre måneder i en åpen 20 fots trebåt, visstnok etter et veddemål blant en gjeng fiskere på kaia i Glocester i Massachusetts, USA.

Alfred "Centennial" Johnson var den første som krysset Atlanterhavet alene. I 1876 seilte han en åpen trebåt fra Massachusetts til Liverpool. Visstnok uten medbrakt proviant og ferskvann.
Alfred «Centennial» Johnson var den første som krysset Atlanterhavet alene. I 1876 seilte han en åpen trebåt fra Massachusetts til Liverpool.

En av mytene om den legendariske bragden forteller at Johnson med hensikt lot være å ta med seg tilstrekkelig mat og ferskvann da han la ut på havet. Han hadde en teori om at det skulle være mulig å overleve på den fisken han klarte å dra opp fra dypet – og ved å drikke mange, men ørsmå mengder saltvann. Den eneste hjelpen han mottok undervegs var to flasker rom fra et passerende skip. Ellers nektet han konsekvent å bli reddet av alle som tilbød ham assistanse, også etter at han ved ett tilfelle kullseilte i en forferdelig storm.

Trygt framme i Liverpool ble han selvfølgelig spurt om hvorfor han la ut på den elleville seilasen. På det tidspunktet hadde etterpåklokskapen tydeligvis innhentet ham:

«I made that trip because I was a damned fool, just as they said I was.»

3 thoughts on “Klumpen i magen”

  1. Häftigt projekt du skaffat dig Kjetil! Om du inte sett dokumentären om Laura Dekker, yngsta kvinnan att segla ensam jorden runt (14 år) så borde du se den! Inspirerande! :)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.