Frykten for fascismen

Jeg har blitt spurt om jeg hater Fremskrittspartiet. Jeg kan forstå at spørsmålet blir stilt, både ut fra innlegg jeg har skrevet her på bloggen, og kommentarer og ytringer jeg har publisert på sosiale medier og i andre sammenhenger, skriftlig og muntlig.

Nei, jeg hater ikke Fremskrittspartiet. Jeg har ikke så lett for å føle hat og sinne i det hele tatt, verken mot mennesker, organisasjoner eller «ting».
Men jeg frykter de underliggende politiske strømningene, som Fremskrittspartiet er et overflatisk og relativt moderat uttrykk for. For å si det enda tydeligere: Det er ikke Fremskrittspartiets politikk jeg bekymrer meg så veldig for, men snarere årsakene til at et parti på ytre fløy får så stor oppslutning. Det er de psykologiske og politiske mekanismene bak mer enn partiprogrammet det er grunn til å advare mot.

Og aller mest frykter jeg for konsekvensene dersom samfunnsutviklingen fører et demokratisk, populistisk parti inn i en radikaliseringsprosess.
Jeg skal prøve å forklare hvorfor. Men først må jeg si noen ord om partiet Høyre, for å sette den nevnte frykten inn i et litt større perspektiv. Høyre har vært partiet for folk med et verdikonservativt livssyn. Mennesker som har en sterk tro på eiendomsretten, og på markedet som instrument og arena for verdiskaping og omsetning av varer og tjenester har stemt Høyre. Partiet er tuftet på idéen om på individets skapertrang, retten og friheten til å realisere idéer og personlige ambisjoner.

Problemet med Høyre (forøvrig i likhet med de fleste partier) er at de synes å ha en håpløst naiv og etterhvert stadig mer gammelmodig optimisme på vegne av muligheten for fortsatt økonomisk vekst og økt forbruk. (Les mer om dette i «Et realistisk alternativ«). Men på tross av denne irrasjonelle framskrittsoptimismen, som vil være avlegs om noen år, så er Høyre et parti man kan være saklig uenig med, uten å miste nattesøvnen. Høyrefolk er, tross alt, anstendige, velmenende mennesker – og jeg beundrer mange av dem for at de er arbeidssomme, pliktoppfyllende, dyktige, produktive, teknisk og rasjonelt innovative.

De er bare litt kortenkte. De tenker kvartalsrapporter og fireårsperioder når de skal prate om framtida. Det som ligger lenger forut overlater de til kommende generasjoner å finne ut av.

Fremskrittspartiet representerer derimot noe annet, ved at partiet henter sin inspirasjon og energi ikke bare fra den tradisjonelle, velprøvde konservatismen, men også fra et reaksjonært og anti-demokratisk tankegods på ytterste høyre fløy. Det reaksjonære element har fulgt moderniseringen av samfunnet som en skygge, i hvert fall helt siden starten på den industrielle revolusjon. Dypest sett har de reaksjonære alltid vært engstelige for framtida, forandringene, for nye idéer som truet med å kullkaste gamle verdier og etablerte samfunnsstrukturer.

Fremskrittspartiet hevder at de primært representerer et liberalistisk tankegods, forstått som en mer radikal utgave av de konservatives kamp for individets frihet. Dette er i en viss forstand riktig. Men FrP er samtidig mer enn bare et konservativt/liberalistisk politisk parti. FrP har også noen av sine røtter i en europeisk politisk tradisjon som er tuftet på frykt. Frykt for kulturell pluralisme og fragmentering, innflytelse fra andre kulturer, frykt for innvandrere – og ikke minst frykt for sosialismen og alt dens vesen. Tar vi med også det mange opplever som en fiendtlig holdning, eller i hvert fall manglende forståelse for, ikke-kommersielle kunst- og kulturuttrykk blir konturene enda tydeligere. Fremskrittspartiet er av natur anti-elitistisk, for lavkulturen og mot høykulturen. Jeg mistenker mange FrP’ere for å mene at innkjøpte amerikanske såpeserier er viktigere enn søkende og eksperimentelle kunsteriske forsøk på å skape nye tenkemåter og holdninger.

Fremskrittspartiet har i årevis framstått som et lov- og orden parti. Når samfunnets verdinormer trues av oppløsning og kriminaliteten øker svarer FrP med å rope på mer politi og strengere straff – i stedet for å lete etter årsakene til at utviklingen går gal vei. Også dette er et kjent reaksjonsmønster på ytre høyre fløy, og kanskje det mest betenkelige av alle.

Som et moderat høyreparti tjener Fremskrittspartiet som en brubygger mellom den sindige, endringsuvillige konservatismen og de ultra-konservative kreftene langt utenfor det etablerte, parlamentariske systemet. For manage Frp’ere er nok brubyggerrollen ganske sikkert utilsiktet, men ikke desto mindre gyldig.

Fremskrittspartiet er den mørkeblå, dunkle, skumle sonen mellom den anstendige konservatismen og den farlige høyreekstremismen. Fremskrittspartiet er en trykkluftventil for folk som ikke finner de enkle, radikale løsningene på vår tids forvirring innenfor den tradisjonelle konservative bevegelsen. Og når trykkluftventilen ikke virker godt nok blir løsningen å søke enda lenger ut i det politiske mørket på ytre høyre fløy.
FrP har bidratt til å gjøre det sosialt akseptabelt å forfekte synspunkter som nærmer seg høyreekstremismen. FrP har gjort det mulig for en frustrert høyremann å vandre nesten friksjonsfritt fra sitt moderparti, tvers gjennom et moderat Fremskrittsparti og over til grupperinger enda lenger ut til høyre. Dersom man fortsetter  denne vandringen trer man på et punkt over en grense og over i den reinspikka fascismen. Eller neofascismen om man vil.

Det var denne vandringen Anders Behring Breivik gjorde da han meldte seg ut av partiet fordi det var for moderat, og forsvant inn i sitt indre, utopiske, vanvittige tankeunivers.

Det var underlig å følge med på den norske debatten etter at flere utenlandske reportere fra anerkjente, seriøse, europeiske aviser meldte at «Breiviks parti» var på veg inn i den varslede norske koalisjonsregjeringen. Norske politikere, med utenriksministeren plikskyldigst i spissen, har formelig stått i kø for å beklage den «urimelige» koblingen mellom Fremskrittspartiet og Breivik.

Men koblingen er ikke så underlig for oss som betrakter Fremskrittspartiet som et medlem i den europeiske familien av populistiske høyrepartier, slik for eksempel Ketil Raknes, statssekretær i Miljøverndepartementet, gjorde i et innlegg på NRK Ytring. Raknes utdyper og forklarer de samme sammenhengene som utviklingsminister og SV-kollega Heikki Holmås påpekte, og som gjorde at Erna Solberg ble så påtatt oppbrakt og sjokkert.
Raknes slår fast at Fremskrittspartiet antakelig er det mest moderate av de europeiske høyrepopulistiske partiene – men tilhørigheten må ansees som udiskutabel, og det burde ha bekymret Erna Solberg mer enn muligheten av svekket norsk omdømme i utlandet.

Fremskrittspartiet ønsker å rendyrke og forenkle det bestående, eliminere all friksjon og motstand som hindrer kapitalismen fra å fungere som et rasjonelt og effektivt system for produksjon og salg av varer og tjenester. Men reaksjonen bygger på en grovt forenklet forståelse av hvor kompliserte sammenhengene i en moderne sivilisasjon er. Forenklingen av de komplekse mekanismene og strukturene i det senkapitalistiske samfunnet sklir til slutt over i den farlige, villedende populismen. Tenkemåten, reaksjonen, er lett å forstå som psykologisk refleks – men som politisk ideologi blir den farlig når den får gjennomslag i en større del av befolkningen.

«En enklere hverdag for folk flest». Slik lød Fremskrittspartiets slagord i 2013. Tilsynelatende en temmelig ordinær og ganske kjedelig formulering, som ikke burde skremme noen. Men ser man nærmere på de underliggende ideene som har inspirert den korte setningen, så aner vi snart en dypere dimensjon.

Det er to grunnidéer i formuleringen: «enklere» og «folk flest». Begge disse ideene er beslektet med reaksjonen som politisk tanke og handling.
I en virkelighet som blir stadig mer kompleks og uoversiktelig, med stadig høyere puls og stadig kortere omløpstid på idéer, trender, varer og verdier, så får enkeltindividet et behov for å avgrense horisonten og mulighetene. Tidene skifter så fort at vi knapt rekker å venne oss til det ene før det blir utdatert og erstattes av det andre.

Staten har fram til nå forsøkt å demme opp for den forvirrende fragmenteringen og forvitringen av gamle samfunnsstrukturer og kulturelle tradisjoner ved å bygge opp et komplekst byråkrati, med en overveldende mengde av reguleringer, detaljbestemmelser og kontrollorganer med vide fullmakter og stor autoritet. Formålet har vært å opprettholde en slags kontroll med en rivende utvikling som har truet med å bli anarkistisk og sønderrivende. Men resultatet av myndighetenes forsøk på å begrense skadevirkningene og kostnadene av ukontrollert vekst og forandring har blitt et ugjennomtrengelig byråkratisk apparat som har est langt utover hva som omfattes som rimelig og fornuftig.

«Folk flest» har reagert med et ønske om at noe må gjøres for at hverdagslivet skal oppleves som enklere.

Så kommer Fremskrittspartiet med sitt lettforståelige budskap om forenkling. Byråkratiet skal effektiviseres og rasjonaliseres, skattetrykket skal minskes, enkeltmenneskene skal få tilbake kontrollen over egne liv. Vi skal igjen bli våre egne herrer.

Instrumentet for å oppnå denne forenklingen er paradoksalt nok staten. Staten må rendyrkes som instrument for å sikre individets frihet. Staten skal være sterk, men må avgrense sin innflytelse på hverdagen for folk flest. Som de fleste politiske grupperinger på høyre fløy har Fremskrittspartiet primært fokus på de negative menneskerettighetene – friheten fra snarere enn rettigheter til:

I menneskerettighetserklæringen er de 21 første artiklene negative rettigheter – frihet fra, mens de ni siste er positive – frihet til. Liberalismen har tradisjonelt vektlagt negative rettigheter mer enn positive rettigheter; primært liberalister og forskjellige varianter av libertarianisme og klassisk liberalisme, går så langt som å avvise positive rettigheter som sådan.
Den sterke stat, som med politimakt og militærvesen sørger for ro og orden og bevaring av det gamle. Hvor finner man den mest ytterliggående forståelsen av disse tankene?

Selvfølgelig blant de gamle fascistene og nazistene. Fra Hitler og Mussolini til Augusto Pinochet, og Anders Behring Breivik og neofascistene, kjenner vi igjen tankene om ekstreme løsninger på det moderne problem.

Elimineringen av fienden er nødvendig for å sikre det bestående. Hitlers tuftet hele sitt virke på en grovt forenklet virkelighetsforståelse. Det tyske folk hadde skapt det ypperste av alle sivilisatoriske prestasjoner, og denne høyerestående sivilisasjonsform krevde bruk av alle midler for å sikres. Jødene og bolsjevikene representerte det farligste av alt ikke-germansk, og måtte elimineres. Jødene fordi de var et kultur- og handelsfolk som hadde kraft og originalitet til å true den germanske sjølforståelsen.

Russerne/bolsjevikene fordi de representerte en radikalt annen verdensorden. Ideen om det tredje rike var en gal manns visjon om den sterke stat som skulle verne sitt stolte og ærerike folk mot den utvendige fienden.

Hitler hadde et grunnleggende irrasjonelt syn på verden. Verken jødene eller bolsjevikene utgjorde noen reell trussel mot det germanske herrefolket, men i Hitlers avsindige tankeverden var dette demoner som måtte fjernes fra jordens overflate. Hitler var personifiseringen av frustrasjonen og fortvilelsen over det gamle samfunnet som smuldret bort – og samtidig gleden over det enkle og banale, fra germansk mytologi til bonderomantiske fantasier.

Selvfølgelig er det risikabelt å nevne Fremskrittspartiet og Hitler så å si i samme setning. Fremskrittspartiet er ikke fascistisk eller høyreekstremt. Hele poenget er å påpeke at høyre-venstreaksen har sine ytterpunkter, og at det faktisk finnes et ideologisk slektskap mellom et demokratisk, populistisk parti på ytre høyre fløy i den norske partifloraen og de ytterligående, utopiske krefter enda lenger ut i det politiske mørket til høyre for Fremskrittspartiet.

Det jeg bekymrer meg for er ikke Fremskrittspartiet og Siv Jensen i dag. Bekymringen er knyttet til hva som vil skje dersom vårt veletablerte politiske system utsettes for prøvelser som fram til nå knapt har vært tenkbare i Norge.

Så kan man med full rett spørre: Er ikke de venstreradikale kreftene like skumle?

Nei. Kommunismen som ideologi og samfunnssystem er lagt død for all overskuelig framtid. Den vil kanskje dukke opp igjen lokalt og regionalt, som inspirator for samfunnsstormere av ymse slag. Men det er vanskelig å forestille seg at massene noen gang vil slutte seg til kommunismen i globalt format. Til det har de kommunistiske eksperimentene skjendet sin egen ideologi altfor grovt, fra Stalin til Pol Pot.

Men høyreekstremismen er langt fra død. Tvert i mot – den lever faktisk i beste velgående, midt i blant oss. Her kan jeg igjen sitere nevnte statssekretær Ketil Raknes:

«Høyres omfavnelse av Frp har vært en prosess uten entusiasme drevet av maktpolitiske nødvendigheter. Dette er en skjebne hun (Erna Solberg) deler med mange konservative politikere i Europa. Siden midten av 1980-tallet har de høyrepopulistiske partiene i snitt seksdoblet sin oppslutning i Vest-Europa. Det gjør det stadig vanskeligere for borgerlige partier å unngå å samarbeide med dem dersom de skal ha håp om makt og innflytelse».

Thomas Manns roman «Doktor Faustus» fra 1947 er det Serenius Zeitblom som fører pennen – «en gammel mann, bøyd, nesten knekket av den redselsfulle tid han skrev i». Han har pliktoppfyllende og samvittighetsfullt nedtegnet den tragiske biografien om den geniale, men forrykte komponisten Adrian Leverkühn, som solgte sin sjel til djevelen for å kunne fullføre sitt livsverk.

Zeitblom er for meg inkarnasjonen av det sindige, konservative kulturmennesket som ikke makter å innse hvorfor den stolte og ærerike nasjonen han har vært en del av gikk under i et apokalyptisk ragnarok:

«Det demoniske har jeg alltid følt som noe fremmed for mitt vesen, selv om jeg slett ikke våger å benekte dets innflytelse på menneskelivet. Men jeg har alltid instinktivt sjaltet det ut av mitt verdensbilde, og aldri merket den minste tilbøyelighet til å innlate meg dumdristig med mørkets makter, enda mindre til å utfordre dem i overmot, og heller ikke til å rekke dem lillefingeren dersom de nærmet seg av seg selv for å friste meg».

Når Zeitblom og alle andre viker tilbake for å ta et oppgjør med demonene i vår kultur risikerer vi alle påny å bli ofre for det store barbariet. Det er likegyldigheten og sløvheten som truer oss – ikke demonene sjøl.
Sammenstillingen av Fremskrittspartiet og den europeiske høyreekstremismen gir bare mening dersom man trekker opp et framtidsscenario der utviklingen går fra galt til verre, og der den indre dynamikken i reaksjonen som politisk bevegelse så å si tvinger et demokratisk parti til å gå i høyreekstrem retning.

Mitt eget skrekkscenario for framtida ser omtrent slik ut:

• Den finansielle og økonomisk uroen øker år for år og antar gradvis mer og mer karakter av å være en dyp systemkrise, med et påfølgende sammenbrudd. De drivverdige oljereservene er oppbrukt, og alternative, lønnsomme energi- og råvarekilder er ikke utviklet. Kapitalismen som økonomisk kraft og markedsregulator er kaputt.

• Den politiske og sosiale uroen tiltar i takt med det økonomiske sammenbruddet. Arbeidsledigheten er enorm, fattigdommen er eksplosjonsartet. Hyppige opprør, mange av dem initiert av venstreradikale krefter. Myndigheter og kapitaleiere allierer seg og setter inn politi- og militærapparatet for å opprettholde ro og orden.

• Den sterke lederen. Behovet for klart og tydelig og enkelt lederskap i en kaotisk tid. Karisma og edle tanker, enkle løsninger. Fienden må elimineres. Det finnes ingen kompromisser.

• Katarsis. Den store renselsen. En ny tid.