Kunsten og virkeligheten
Hvor vanskelig er det å skape god fiksjonslitteratur av frykten for en forventet miljøapokalypse ? Maja Lunde har gjort to forsøk, først med «Bienes historie» fra et par år tilbake, og nå sist med «Blå».
I den siste romanen gjentar hun litt av det fortellergrepet som gjorde historien om biene til et internasjonalt bestselgerfenomen. Hun forteller to historier parallellt – i annethvert kapittel møter vi henholdsvis Signe fra vår egen nåtid, og David med datteren Lou fra 2041 – en ikke veldig fjern framtid.
Førstnevnte er en 70 årig handlekraftig kvinne med en livslang karriere som miljøaktivist. I godt voksen alder legger hun ut på en dristig soloseilas fra det norske Vestlandet med seilbåten «Blå» med et mål om å gjennomføre en hevnaksjon mot eksmannen Magnus, som har bosatt seg i det franske innlandet ved bredden av Canal du Midi.
Magnus representerer menneskesamfunnets og særlig kapitalkreftenes svik mot naturen, og i tillegg sviktet han også sine egne og Signes idealer i en avgjørende fase da de to ungdomskjærestene sto i ferd med å stifte familie.
Det forblir litt uklart hvorfor Signe en menneskealder etter det traumatiske bruddet nærer en så intens forakt, på grensen til hat, mot eksmannen. Og hennes plan for hvordan hun skal ramme Magnus virker merkelig puslete sett i forhold til energien og dristigheten hun legger for dagen på vegen mot aksjonsmålet.
27 år lenger fram i tid møter vi David og datteren Lou. De to har kommet seg til en flyktningeleir i Frankrike, der de såvidt overlever på et minimum av vann og mat, i likhet med andre klimaflyktninger som forsøker å unnslippe et Sør-Europa rammet av mangeårig tørke. David og Lou gir ikke slipp på drømmen om å komme seg videre nordover, til «Vannlandene» i Nord-Europa, der det fortsatt finnes rikelig tilgang på ferskvann.
Men vi skjønner at oddsene er små, på tross av at de finner en blå seilbåt ved en uttørket kanal. Båten klargjøres for seilas, men blir liggende fast i ei kanalgjørme som bare blir tørrere for hver dag som går under ei brennvarm sol. Regndråpene de håper på uteblir.
Forfatteren lar oss forstå tidlig i romanen at båten er den samme som brakte Signe til det indre av Frankrike 27 år tidligere – og helt på tampen av romanen blir de to fortellingene på sett og vis vevd sammen til én. Men de som håper at det framtidige kollapset for både klima og samfunn får en lykkelig utgang har ikke mye å se fram til innenfor den fiksjonsrammen Maja Lunde har skapt.
Romanen har et handlingsløp og persongalleri som gjør at jeg lar meg rive med. Og jeg kan bare nikke gjenkjennende til den dystopien som forfatteren ser for seg bare en menneskealder fram i tid. Det er jo omtrent slik det med nødvendighet vil ende, og vi, eller våre barn og barnebarn, har ingen grunn til å glede oss.
Det problematiske med «Blå» er at fortellingen har noen dramaturgiske og språklige svakheter som gjør at det hele skurrer litt. Jeg leser med en følelse av at den sosialrealistiske miljøskildringen og forfatterens utilslørte budskap på et vis begrenser forfatterens mulighet til å forfølge en kompromissløs kunstnerisk idé.
I den ekte, levde virkeligheten er både skurker og helter ofte plagsomt komplekse og motsetningsfulle. En forfatter som har ambisjoner om å gå i dybden i utforskningen av vår før-apokoalyptiske tidsalder risikerer fort å sette seg grundig fast i et nokså vanskelig og ugjennomtrengelig landskap.
Maja Lunde har åpenbart rikelig nok stoff til å skrive sterke kronikker og essays om et samfunn på kanten av stupet – men jeg savner altså en dikterisk magi som gjør at den saklige, akademiske kunnskapen og innsikten omdannes til et rystende og opprivende skjebnedrama.
Men for all del, jeg leser med stor sympati for en forfatter som vil nærme seg klimautfordringene og de menneskeskapte miljøproblemene fra en kunstnerisk vinkel. Om ikke annet, så oppnår hun i hvert fall å fylle meg med mismot når jeg innser hvor vanskelig det må være – å presentere det kommende sammenbruddet på en måte som griper tak i både følelsene og intellektet med stor kraft.
