Rundtur og topptur på Leka

Min reise langs norskekysten med Isa Amalie har ført meg til Leka – eventyr- og sagaøya helt nord i Trøndelag, på grensen mot Nordland.

Det var her den nordnorske småkongen Herlaug lot seg levende begrave for å unngå å måtte underkaste seg Harald Hårfagre og gi fra seg sine landområder.

I følge Snorre Sturlason valgte Herlaug å la seg gravlegge levende i en stor haug sammen med de som frivillig ville følge ham. Elleve menn fulgte ham inn i haugen. Broren Hrollaug derimot overgav seg til Hårfagre. Som belønning fikk han tittelen jarl av Namdalen.

Herlaughaugen på Leka ble trolig bygget i år 870 e.Kr. Arkeologene tror at skipet som også ble gravd ned inne i haugen er større enn de skipene som er funnet i Oseberg og Gokstad-haugene.

Området ved Herlaugshaugen på Lekas østside var et av de store maktsentraene på Namdalskysten i yngre jernalder. Det økonomiske grunnlaget for dette høvdingsetet kom fra skipstrafikken og handelen langs leia. (Kilde: pedagogtreff.com)

Men det er to andre fortellinger som folk flest først og fremst forbinder med den halvannen mil lange øya med knapt fem hundre innbyggere.

Lengst sør på øya står Lekamøya, en fjellformasjon som med litt fantasi kan minne om en kvinnefigur med et sjal over skuldrene. Det var så langt hun kom i sin flukt fra Hestmannen.

Ho for tvers over fjellet, heilt til den synst enden av øya. Med det same rann sola, og det tålte ikkje dei gamle trolla. Dei tålte ikkje solskin, og dei hadde ikkje gjort rekning med at sola står tidleg opp om våren i Nordland og i Namdalen. Dei vart standande i stein alle i hop.

Eventyret om Lekamøya og Hestmannen er en av de størst anlagte fortellingene i den nordnorske folkloren, og gir en fargerik forklaring på hvordan mange av de store landemerkene langs nordlandskysten ble skapt:

Lekamøya står på Leka, og er eit eineståande kjennemerke for folk som er ute på havet. Ho er også ein attraksjon for folk som kjem for å sjå ho. Torghatten ligg på Torget, og det er vetterleg at det har vori ein pil gjennom han. Hestmannen er nordom Lurøy. Der kneisar han i sitt ville ritt. På Alsten står dei sju søstrene på rekke og rad. Attmed Saltstraumen, sørom Bodø, står Sulitjelmakongen i eigen høge person, og langt ute på Lofoten sit Vågakallen stor og brei, som han har gjort all tida. (Wikipedia)

Den andre og kanskje enda mer kjente historien forteller om tre og et halvt år gamle Svanhild Hartvigsen som 5. juni 1932 ble tatt av en havørn og fraktet opp i ei bratt fjellside 1700 meter unna og 180 meter høyere opp enn der der hun sist ble sett.

200 mennesker deltok i leteaksjonen etter jentungen. Flere i letegruppen reagerte på at en havørn oppførte seg merkelig oppe på fjellet, og tre menn klatret opp for å undersøke området. Oppe på fjellhylla fant Jentoft Svendsen lille Svanhild sovende. Jenta ble vekket og båret ned.

Legen som undersøkte Svanhild mente det var urealistisk at hun på egen hånd kunne ha klart å ta seg fram helt opp til ørneredet. Dermed konkluderte han med at hun sannsynligvis var tatt av en havørn.

Svanhild Hartvigsen døde 12. november 2010, 81 år gammel. Helt til det siste holdt hun på at historien som kom til å prege hennes liv var sann. Og Lekaværingene fnyser foraktelig over forsøk på å så tvil rundt den dramatiske beretningen.

En tredje historie fra Leka er i hvert fall udiskutabelt sannferdig, og den handler om øyas helt eksepsjonelle geologiske historie.

For 500 millioner år siden ble en dyp flik av den midtatlantiske havbunnskorpa brukket av og skjøvet innover det nordeuropeiske kontinentet. Resultatet ble Leka, øya der vidstrakte fjellpartier glitrer som gull i lyset fra sola når den går ned i havet langt ute i vest. Geologene sier at det finnes ikke maken. Derfor har øya også blitt kåret til Norges geologiske nasjonalmonument.

I dag lånte jeg en sykkel og dro på sightseeing for å inspisere det uvanlige landskapet, og endte opp med å sykle hele øya rundt. Det jeg fikk se var akkurat så forunderlig og snodig som det jeg tidligere har sett på postkort og i turistbrosjyrer. Et gult, delvis ørkenaktig, steinlandskap, oppsprukket og knudrete, helt annerledes enn noe annet jeg har sett i Norge.

I løpet av sykkelturen tenkte jeg flere ganger på Korsika. Leka-landskapet er faktisk ikke så ulikt de rødgule fjellformasjonene på Middelhavsøya. Men den sure nordavinden og de få varmegradene sørget for at jeg aldri glemte hvor jeg var.

Før jeg steg i land på Leka var det særlig en fjellformasjon som hadde fenget interessen min. Steinstind. En gul, langstrakt fjellrygg som stiger i trappetrinn opp fra det omkringliggende månelandskapet på vestsiden av øya.

Problemet var å finne et egnet sted å begynne bestigningen. Hvilken av de forrevne og kaotiske ryggene skulle jeg følge? Fjelltoppen virket både forlokkende og litt skummel på samme tid. Jeg kjente på et slags mismot ved synet av det forvirrende terrenget, men jeg hadde syklet ei mil på en dårlig sykkel for å komme hit, og måtte gjøre et forsøk.

Jeg endte med å følge turstien opp til et skar som kalles Støypet. Der tok jeg av fra stien og lot intuisjonen avgjøre hvor det var best å klive opp. Her og der måtte jeg bruke hendene, men den grove steinstrukturen ga fantastisk friksjon for skosålene. Omtrent som ekstremvarianten av Romsdalseggen rent teknisk sett, men mer problematisk å finne smarteste veg.

Etter en liten times småklatring sto jeg på toppen og skuet utover det mektige landskapet av knudrete, forrevne fjell i spektakulære farger og et forblåst, blågrønt hav. Flott å stå på toppen av et fjell jeg har lengtet etter helt siden jeg så det første bildet. Noen fjelltopper har mer sjel enn andre.

På vegen ned igjen møtte jeg en mor og datteren hennes på turstien. Hun innrømmet litt småflau at hun hadde vært på Steinstinden bare én gang, i sine unge og litt sprekere dager. Hun kunne fortelle at når Lekaværingene år om annet klatrer til topps så følger de en sti som går opp fra motsatt side i starten.

– Men fjellet er ikke egnet som turmål, det er såpass bratt og ulendt at det er litt skummelt, mente den lokalkjente kvinnen.