Blåbærbakken

Sist søndag kom jeg gående ned ei fjellside jeg aldri har vært i før. Ikke mange andre eller tror jeg, kanskje bare en og annen jeger år om annet. Nede i skogbrynet satte jeg kursen ned gjennom ei åpen glenne i skogen. Brått oppdaget jeg at jeg skrævet over hele tuer som bugnet av blåbær og bjørnebær, hist og her også en og annen tyttebær.

Jeg plukket et par never fulle og slafset i meg med grådig appetitt, og bestemte meg for at dette stedet måtte jeg tilbake til, med bærplukker og spann. Jeg gledet meg allerede over tanken på å vandre hjemover herfra tynget ned av saftige, smakfulle bær.

Blåbærbakken! mumlet jeg i skjegget, lykkelig over å gi navn til et sted jeg følte at jeg var helt alene om å kjenne til.

I dag var jeg tilbake med bærplukker og to plastikkspann i ryggsekken. På vegen hadde jeg tråklet meg gjennom et område jeg har vært en del i tidligere, men som jeg fortsatt opplever som jomfruelig og temmelig komplisert å navigere i. En labyrint av morenerygger og nesten bunnløse dødisgroper, kledd med tørr og småvokst furu. Et underlig knudrete og kronglete landskap, med dyretråkk som snor seg i alle himmelretninger og aldri fører noen steder. Her og der ligger små navnløse tjønner strødd utover som blinkende små perler. «Haugmarka» kaller jeg området for meg sjøl, i mangel av annet kjent navn.

Like oppunder Blåbærbakken ligger et bittelite tjønn. Akkurat i det jeg stikker hodet over moreneryggen på nedsiden av tjønna blir jeg vár ei elgku som beiter på andre sida av det vesle vatnet. Etter å betraktet det staselig dyret ei stund setter jeg meg ned for å koke en kaffeskvett. Elgkua oppdager meg omsider, og labber innover i skauen og blir borte.

Et par steinkast lenger opp i lia ligger Blåbærbakken, gul og brun, badet i skarp høstsol. Jeg finner fram den gamle bærplukkeren og stikker den ned i den nærmeste tua, rasper den gjennom lyngen og gliser for meg sjøl når jeg ser den første haugen av bær trille ned i plukkeren, og deretter ned i spannet.

Jeg arbeider meg oppover bakken, og det første spannet blir fullt etter en halvtime. Jeg går ned igjen og henter spann nummer to. Etter en ny runde er også det spannet fullt. Det er mengder av urørte bær oppover i lia, men jeg har fått min porsjon. Kanskje kommer en enslig ungbjørn luskende forbi en tidlig morgenstund og vil smake. Kanskje kommer ei rype eller ei røy flaksende forbi og vil ha en munnfull også.

Jeg setter meg ned, tar meg en røyk, lunker på kaffekjelen. Ser meg rundt, og tenker at bedre går det ikke an å ha det. For en flaks det er å leve slik, så å si midt i Edens hage.