Et lite krypinn i skogen

Et lite krypinn i skogen. Smått er godt. Skulle du slumpe til å passere denne jordgamma må du gjerne ta en tur innom – døra står ulåst, og sengebriskene er dekket med elgskinn slik at du kan sove godt ei natt eller to.

Jeg har en forkjærlighet for små buer og koier – og en tilsvarende manglende forståelse for at andre velger å bygge gigantomane hyttepalasser når de skal skape seg et fristed utafor urbaniteten. Jeg forelsker meg fort i et vindskeivt og primitivt krypinn som går helt i ett med omgivelsene, og kanskje aller mest når jeg tilfeldigvis snubler over et jeg ikke visste om – eller motsatt; når jeg omsider finner fram til det bortgjemte skjulet etter å gått langt og lett lenge.

Skarpholet i Femundmarka er ei lita jordgamme som går nesten helt i ett med omgivelsene. Hilde sitter i døråpninga og lager dagens middag.

Et godt eksempel er Skarpholet i Femundmarka. Jeg fikk endelig besøkt jordgamma i sommer etter å ha undret meg over den lille, svarte flekken på kartet i årevis. Etter å ha kronglet oss fram gjennom kratt og ulendt terreng lå gamma plutselig rett foran oss, tilsynelatende bare en uanseelig jordhaug klemt ned i ei lita dalgrop. Men innafor døra åpnet det seg et lunt rede med plass til to personer; to sengebrisker på hver side av et lite bord og en gammeovn. Akkurat stort nok til at det gikk fint å strekke seg helt ut, og varmt som ei badstu etter en liten halvtimes fyring i den iltre vedovnen.

Noen uker etter besøket i Skarpholet bestemte jeg meg for å sette opp et lignende krypinn sjøl. Alt skulle bygges av stedeegne materialer, det vil si stranger og raier av bjørk og furu fra skogen i nabolaget, surret sammen med tau og trenagler, uten bruk av spiker og skruer. Byggverket skulle ha plass til to personer, men ellers utstyres så enkelt og primitivt som mulig. Gamma skulle plasseres slik at den var enkel å komme til med hundespann, men samtidig ligge godt skjult i terrenget slik at den ikke skulle være enkel å oppdage. Og den skulle være åpen for allmennheten, bare en krok på døra, ingen hengelås eller andre hindringer mot at hvem som helst kan ta seg inn og koke en kaffekjel eller sove over. Jeg synes det er en uskikk at altfor mange koier i utmarka står avstengt – hovedregelen burde være å la alle dører stå åpne, så får man heller la være å utplassere kostbare gjenstander som uredelige gjester kan fristes til å ta med seg. Er man engstelig for at besøkende brenner opp veden, så får man heller henge opp en lapp om at ved må medbringes – alternativt henge opp ei vedsag og ei øks slik at folk kan sage opp og kløyve veden sjøl.

Jeg har tre stoler i mitt hus: en for ensomhet, to for vennskap, tre for selskap.
(Henry D. Thoreau)

Reisverket til gamma består av to kraftige bjørkebuer samt en mengde tynne fururaier. Kameraets fisheye-objektiv gjør at byggverket virker større enn det er i virkeligheten!

Etter å vandret på kryss og tvers av villmarka i nabolaget mitt gjennom flere år hadde jeg en formening om hvor jeg ønsket å sette opp skjulestedet mitt. Inni ei tett skogklynge ikke veldig langt fra heimen fant jeg stedet jeg ønsket meg. Lett tilgjengelig, tørr og steinrik grunn, god tilgang på vatn, mye småvokst og utynnet furuskog som egnet seg ypperlig til å lage reisverk av, og store forekomster av torv til å tekke byggverket med. Og det viktigste av alt: En grunneier som stilte seg velvillig til idéen.

Dersom du spør meg om hvor gamma er å finne, så svarer jeg at du får gå ut og lete – jeg har ikke noe behov for å markedsføre beliggenheten. Men finner du fram, så er du hjertelig velkommen på besøk. Et godt tips er å lete utenfor sti og veg, dette stedet finner du bare dersom du liker å utforske de litt bortgjemte krokene i villmarka…

Blått nylontau til alle viktige surringer var et kompromiss mellom ønsket om å bruke bare naturlige byggematerialer og nødvendigheten av å velge varige konstruksjonsmetoder.

Utstyrt med vedsag, øks, samekniv, tappjern, naver og mange ruller nylontau gikk jeg i gang. Nylontauet var et kompromiss mellom ønsket om å bruke bare naturlige byggematerialer og kravet om å velge varige konstruksjons-metoder. Nylontau er sterkt og tåler kraftig surring med «indianerknute», som låser alle levende sammenføyinger bedre enn hva skruer og spiker kan gjøre.

Et annet kompromiss mellom det naturlige og det moderne var valget å dekke reisverket med knotteplast før torva ble lagt på. Å legge never som tekking under torva var lite realistisk, og dessuten en mindre varig løsning enn «evigvarende» knotteplast.

Hilde, min trofaste inspirator og håndlanger i flere byggeprosjekter, sponset meg med et gammelt, men solid kjellervindu helt gratis, slik at tilværelsen innendørs ikke skulle bli altfor mørk og tung.

Praktisk og enkel gammeovn som gir muligheter for matlaging. Vekten er bare 19,5 kilo.

Fra Forsvarsbrukt på Tynset fikk jeg kjøpt en rimelig gammeovn nesten identisk med den som står i Skarpholet. Dette er en type ovn jeg liker bedre enn de sylinderformede ovnene som Forsvaret bruker, først og fremst fordi den er bedre egnet til å koke vann og mat på. Pussig nok er den vanskelig å få tak i – jeg har i hvert fall ikke funnet den andre steder enn nettopp hos Forsvarsbrukt.

Hele byggeprosjektet har knapt kostet meg ei krone, om man ser bort fra knotteplasten og vedovnen. Alt er skjært og hogd til med vedsag, ei god øks, et tappjern og en naver. Konklusjonen er den gamle, velkjente: Det beste i livet er gratis!

Før og underveis i byggefasen hadde jeg en forestilling om at jeg skulle bosette meg i gamma gjennom vinteren. Tanken om å tilbringe en lengre periode i villmarka har jeg hatt i flere år, og nå øynet jeg en sjanse til å gjennomføre drømmen. Av ulike årsaker har jeg imidlertid valgt å sette overvintringsprosjektet på vent, men idéen er ikke lagt død. Forhåpentligvis får jeg anledning til å tilbringe mange dager og netter i mitt nybygde krypinn i skogen utover vinteren, og kanskje blir det muligheter for en mer langvarig bosetting neste vinter.

Inntil videre gleder jeg meg over å ha gjennomført et byggeprosjekt jeg har fantasert om lenge, og ikke noe ville glede meg mer enn om det lille huset også blir tatt i bruk av andre friluftsfolk som setter pris på å finne ei åpen dør på sine vandringer i skog og mark.

Akkurat nok plass til det man trenger for å leve godt noen dager og netter, og kanskje en hel vinter…?

3 thoughts on “Et lite krypinn i skogen”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *