«Lille Femundsmarka»
Alle mennesker burde ha gleden av å betrakte et naturområde som «sitt eget». Å føle tilhørighet til en skogteig, eller et tjern, en liten fjelltopp, ei elvestrekning, eller kanskje bare et spesielt tre, gir en form for glede som man ikke får ved å dra på et hastig besøk til fremmede skoger og fjell langt borte. Vi lever i ei tid der de fjerneste blåner er bare en skarve flyreise unna. For mange er det like naturlig å dra på en organisert trekkingekspedisjon til Himalaya som å melde seg på en gruppetur med DNT over Hardangervidda.
Men hvor mange kan med handa på hjertet si at de har utforsket alle kriker og kroker av det landskapet de har rett utafor sin egen stuedør?
Jeg har funnet mitt område, som jeg i mitt stille sinn kaller «Lille Femundsmarka». Navnet kom naturlig ettersom området har mange av Femundsmarkas karakteristika, med mye gammal furuskog og småkupert, skrinn skogsbunn. To større elver har satt sine djupe spor i området gjennom tusener av år, og utallige bekker og småtjern bidrar til å gi liv og bevegelse til landskapet.
Betegnelsen «Lille Femundsmarka» er helt og holdent mitt eget påfunn, og «grensene» jeg har trukket opp er temmelig vilkårlige. Lokalkjente folldøler vil ganske sikkert protestere mot hvordan jeg har avgrenset området. Men protestene ignoreres glatt uten snev av dårlig samvittighet. De som måtte føle at jeg har oversett deres favorittvillmark får gå ut og trekke opp grensene rundt sin egen lille nasjonalpark hvis de ikke ikke vil akseptere mine.
Området er ca. 70 kvadratkilometer stort, og er relativt naturlig avgrenset av elva Folla i nord, av Atndalen i vest, og Alvdal Vestfjell i sør. Det meste av det jeg bedriver av friluftsliv foregår i eller i umiddelbar nærhet av dette området. De 12 årene jeg har bodd i Folldal har lært meg at disse 70 kvadratkilometrene gir rikelig materiale for et helt livs forskervirksomhet. Virkelig godt kjent med alle de små, rare, bortgjemte krokene og lommene i området vil jeg aldri bli … jeg har passert tusener av trær på mine vandringer gjennom de øde skogene og liene, men ennå er det tusener på tusener av krokete busker og ranke gammelfuruer jeg ennå ikke har hilst på.
Hvor mange timer jeg har brukt på å traske att og fram og opp og ned i liene rundt Kollutholen aner jeg ikke, men jeg blir aldri lei av å kroke meg fram på leting etter dyretråkk og steder jeg ennå ikke har besøkt.
Men selve smørøyet, eller mandelen i grøten, er det jeg kaller nedre Grimsdalen og inngangen til Mjovassdalen. Å vandre opp eller ned langs Grimsa på den ene eller andre siden byr på små og store oppdagelser hver eneste gang. I dag ruslet jeg en halvmils runde i bedagelig tempo på kryss og tvers i traktene mellom Såtålia og inngangen til Mjovassdalen, og undervegs forsøkte jeg konsekvent å følge andre landskapslinjer enn de jeg har fulgt tidligere. Her og der slumpet jeg borti helt gjengrodde skogsveger fra ei svunnen tid da tømmerhogsten foregikk i liten skala. Andre steder fulgte jeg knapt synlige dyretråkk som neppe noe menneske har gått på lange tider.
Og tanken slo meg, at jeg har hatt griseflaks som tilfeldigvis har havnet midt i dette eventyrriket av ei uberørt villmark. Jeg har ikke noe ønske om å ha paradiset for meg sjøl, og det hadde vært bare hyggelig å støte på en annen vandrer. Men jeg så ingen, og dermed følte jeg meg hensatt til en helt annen verden, en annen tid, en fredfyllt utkant der bare skogens egne innvånere ferdes.
«Lille Femundsmarka»: Kollutholen (i venstre del av kartet) utgjør en stor del av området. Ei mil lang og ei halv mil bred, tilsynelatende en ganske uanseelig, kjedelig skogkledd kolle mellom Folldalen og Grimsdalen, men overraskende variert og rik på turmuligheter når man blir nærmere kjent. Grimsmoen naturreservat nordøst for Kollutholen er en særpreget, gedigen bresjøavsetning fra istida, visstnok den største i sitt slag i landet, med mange store og små dødisgroper. Grimsa skjærer seg diagonalt gjennom landskapet sør for Kollutholen og Grimsmoen, og her opplever man å bevege seg i tilnærmet uberørt villmark, på tross av at sivilisasjonen er bare noen minutters biltur unna. Mjovassdalen er en naturskjønn sidedal som går rett sørover fra Grimsa, og gir en fin fottur i retning Breisjøen og Sølndalen. Sørvest for kartutsnittet ligger Rondane, bare noen timers vandring unna. Klikk og «dra» på kartet for å se nærliggende fjellområder.
Vis større kart
