Historien om et nasjonalfjell

Stetind i Nordland ble kåret til «Norges nasjonalfjell» av NRK’s nitimelyttere i 2002. Kåringen var omstridt (som slike kåringer alltid er), og nå viser det seg at den lokale reiselivsnæringa ved foten av fjellet heller ikke er fornøyd med den økonomiske avkastningen som hedersbetegnelsen var forventet å gi.

I et oppslag på NRKs nettsider ble nasjonalfjell-prosjektet stemplet som en fiasko:

– Når det gjelder å utnytte mulighetene som nasjonalfjell kommersielt, er Stetind absolutt en fiasko, sier Rita Gundersen, som er innehaver av Stetind hotell.

Stetind er utvilsomt et av Norges mest spektakulære fjell, ikke minst sett med en fjellklatrers øyne. Men når reiselivsnæringa klager over at profitten uteblir kan det være grunn til å minnes fjellklatreren og filosofen Peter Wessel Zapfes formuleringer i fortellingen om en bestigning av Stetind:

– Men farligere endnu er hyænerne som veier profit – som laller med lyriske tunger og kalkulerer med kalde, graadige øine. Hvad der levende falder i deres klør, det korsfæster de in effigie paa sine skrikende plakater, det vrænger de ut og ind i brosjyrenes standardiserte begeistring. Livet river de ut av sine umælende ofre og sælger liket i smaatt. Bevar os, himmel, fra projekternes raseri.

Den sagnomsuste “ambolten” innerst i Stefjorden i Tysfjord kommune i Nordland, kan sees fra minst syv prestegjeld. Fjellet har fra gammelt av vært et karakteristisk seilingsmerke for sjøfarende langs Nordlandskysten. Stetind ble første gang besteget 30. juli 1910 av F. Schelderup, A. Bryn og C.W. Rubenson.

Før det hadde flere kjente tindebestigere fra både inn- og utland forsøkt å nå toppen. Eventyr og berømmelse lokket. Sommeren 1888 fikk datidens mest kjente tyske tindebestigere, Paul Grussfelt, sammen med den norske fjellpioneren Martin Ekroll, sin drøm om en førstebestigning knust. Dansken Carl Hall fikk bygget sin varde på fortoppen som bærer hans navn, men han kom ikke lengre enn til fortoppen. Heller ikke engelskmannen Willian C. Slingsby, som senere beskrev Stetind som “the ugliest mountain I ever saw”, nådde toppen.

På toppen skulle det, i følge et gammelt sagn, finnes et lite tjern med gullfisk. En  tysfjæring skulle ha sydd seg inn i et saueskinn og ble fraktet til toppen av en ørn. Om han fant gullfiskene og hvordan historien endte, kan du lese her.

Et kvart århundre etter førstebestigningen innførte Arne Næss bolteklatringen i Norge. En ny utvikling var igang. I 1936-37 klatret Næss flere imponerende tekniske ruter til toppen av Stetind, blant annet Sydpillaren. Professoren og filosofen etablerte seg som selve kongen av Stetind, og foretok i 1963, sammen med R. Høybakk og K. Friis Baasted, den første vinterbestigningen av fjellet via Østveggen.

Jeg sjøl har aldri på toppen av Stetind, men fjellet har hatt en nesten magisk og mytisk posisjon i norsk tindesport. Jeg syntes det var stas at fjellet fikk mye opperksomhet i forbindelse med den famøse kåringen.

Men, å kalle Stetind for et nasjonalfjell var et feilspor. Man ikke bort fra at Norges nasjonalfjell er og blir et annet fjell med en ganske helt annen dimensjon i historien om den norske nasjonsbyggingen.

Dovrefjell med Svånåtindan og Snøhetta har en ruvende posisjon, både i norsk historie og i landskapet. Her sett fra Folldal.

Dovrefjell/Snøhetta har en posisjon i nasjonens bevissthet som står seg … til Dovre faller. Det monner lite med en litt tvilsom radiokåring mot et renommé som har blitt bygd opp gjennom århundrer og i tillegg er intimt knyttet til selveste grunnloven.

«Enige og tro til Dovre faller» er den såkalte Eidsvoll-eden fra 1814. Eden ble avlagt som et løfte etter at forhandlingene under Riksforsamlingen på Eidsvoll ble avsluttet 20. mai 1814. Ifølge Nicolai Wergeland tok representantene etter forslag i avslutningstalen til Jens Schow Fabricius (1758-1841) hverandre da i hendene, dannet en brorskapskjede og ropte «Enige og troe, indtil Dovre falder!».

Ordene har siden blitt gjentatt i norsk politikk og kultur som slagord for nasjonal patriotisme, uavhengighet, samhold og demokrati, blant annet under nasjonsbyggingsperioden på 1800-tallet og unionsoppløsningen i 1905.

Dovrefjell har alltid hatt en viktig posisjon i nordmenns nasjonale bevissthet. Dovrefjell representerer det evige, uforanderlige, trygge og grunnfestede.

Også i norsk eventyrtradisjon representerer Dovrefjell det eldgamle og trolske. «På Dovrefjell har der naturligvis alle dager vært like så gode trollkjerringmøter som på Bloksberg», heter det i eventyret «En aften i nabogården» fra Asbjørnsen og Moes eventyramling fra 1845.

For Henrik Ibsen var Dovregubben en karikatur av det selvgode og sneversynte norske.

Bjørn Andreas Esaissen i bladet Friluftsliv har tatt til orde for å stadfeste Snøhetta på Dovrefjell i Dovre kommune som Norges nasjonalfjell. Og da passer grunnlovsjubileet 2014 ypperlig, mener redaktøren.

– Det er ingen offentlige mandater som har kåret Stetind til noe nasjonalfjell. Jeg ser på det som et lokalt stunt fra nordlendingene som heiv seg på telefonen og fikk flertallet av stemmene, sier Esaissen til NRK.

Jeg kan nesten se Dovrefjell og Snøhetta fra loftsvinduet mitt her i Folldal. Noen furutrær på en bakketopp et par steinkast unna sperrer utsikten. Det samme gjelder Rondane, hvis jeg snur ansiktet litt mer mot sørvest.

Kanskje blir man litt partisk og inhabil av å bo praktisk talt midt mellom bedsteapotek to så sentrale giganter i fortellingen om det norske. Men, om noen spør meg om hva som er Norges nasjonalfjell, så er jeg ikke i tvil: Dovrefjell og Snøhetta!