Den navnrike naturen

Jeg gjør mine formålsløse vandringer i skog og mark uten å ane hva de heter, alle de små botaniske miraklene som jeg trakker flate og livløse på min veg.

De siste dagene har jeg traska og gått i skogene rundt omkring, oppsøkt avkroker og vegløse lier der jeg aldri har vært, og der det knapt nok har vært mennesker før i det hele tatt, kanskje bortsett fra en og annen elgjeger med års mellomrom. Det er god sjelebot å vandre slik i ånden til Thoreau, mer eller mindre på lykke og fromme, uten annen målsetting enn å være ute noen timer under den vidåpne vårhimmelen:

But the walking of which I speak has nothing in it akin to taking exercise, as it is called, as the sick take medicine at stated hours — as the swinging of dumb-bells or chairs; but is itself the enterprise and adventure of the day. If you would get exercise go in search of the springs of life. Think of a man’s swinging dumb-bells for his health, when those springs are bubbling up in far off pastures unsought by him. (fra «Walking» av Henry D. Thoreau)

I dag ble jeg sittende på en stubbe å studere vegetasjonen rundt meg. Det slo meg at jeg ikke kjente navnet på en eneste av vekstene jeg så, bortsett fra furu og bjørk. Vel, grønnsværet som dekket skogbunnen der reinlaven ikke dominerte kalles lyng.

Reinlav er en fellesbetegnelse på en rekke lavarter i slekten begerlav (Cladonia), tilhørende underslekten Cladina.

Apropos reinlaven – den ligger som et heldekkende gulkvitt teppe over store områder. Folldal må ha verdens største forekomst av reinlav, du kan gå i timevis å vasse i den ankeldjupe kvitkrullen, og i månelyse vårnetter kan du lure på om det er reinlav eller snø, det lysende teppet du ser bortover i skogen.

Foruten å være næring for rein har reinlaven vært brukt som tilleggsfôr til husdyr, og som isolasjonsmateriale i hus. Nå til dags sankes den til pynteformål, og her i Folldal er det folk som har spesialisert seg på å sanke enorme mengder som eksporteres til grossister innen pyntebransjen i utlandet.

Cladonia sulphurina, også kjent som fausklav. Ut fra min forståelse av Linnés klassifikasjons-system skulle navnet Cladonia tyde på at den er i slekt med reinlav (Cladonia rangiferina)

Men hva heter raringene på bildet til høyre? De ynkelig små bladstenglene er bare 1-3 centimeter høge og gjør ikke krav på oppmerksomhet av noe slag. Fra toppen av en liten klase med våt mose, midt i uendeligheten av reinlav, strekker de sine sprikende, rufsete fingre mot himmelen og lyset. Skaperen alene vet hva de gjør av nytte og ugagn her i verden – jeg for min del vet ikke en gang hva de heter.

Men nå har jeg funnet svaret: Fausklav er navnet, i følge en venninne med flere botanikkbøker i hylla enn det jeg har:

«… mens jeg bladde i de gamle florabøkene prøvde jeg selvfølgelig finne no artig medisinsk, som at denne kunne røykes, helbrede eller framkalle galskap el.l. men dessverre. Til nød ullgarnfarging. Gir slapp gusjefarge. Kan dog piffes opp med jernvitrol».

Takk Hilde!

Det har kanskje ingen avgjørende betydning at den unnselige veksten heter nettopp fausklav. Men det er betenkelig at jeg, som liker å betrakte meg sjøl som et natur- og friluftsmenneske, knapt er i stand til å sette navn på mer enn en håndfull av alle vekstene jeg ser på mine vandringer. Jeg er altså den rake motsetning til botanikk-nerden Carl von Linné. Han brukte hele sitt voksne liv på å navngi og beskrive samtlige arter som var kjente for vitenskapen på hans tid. 4.400 dyrearter og 7.700 plantearter. Mange av dem hadde han studert selv, enten i live eller i konservert form. Resten hadde han fått beskrevet av kollegaer som han brevvekslet med. I tillegg til å beskrive artene, klassifiserte han dem og ga dem en fast plass i det biologiske systemet.

Nå var ikke Linné den første som var hysterisk opptatt av å sette navn på alt han snublet over i naturen:

«…Og Herren Gud tok jord og formet alle dyrene på marken og alle fuglene under himmelen, og han førte dem til mannen for å se hva han ville kalle dem. Det navnet mannen gav hver levende skapning, det skulle den ha. Så satte mannen navn på alt feet, alle fuglene under himmelen og alle ville dyr i marken…» (Første Mosebok, kap. 2, vers 19-20)

Å gi naturens levende vesener navn har altså vært en populær aktivitet fra tidenes morgen, via Artistoteles, Linné, Darwin og fram til våre dager, der benevnelsen av artene har utartet til en hel vitenskap i seg sjøl. Da artsdatabanken.no nylig arrangerte seminar med tittelen “Sett navn på naturen” meldte det seg en bråte deltakere som kom for å høre på en lang rekke biologer og språkrøktere, som alle hadde mye å si om bruk og misbruk av navn på smått og stort i naturens verden.

Saxifraga oppositifolia - rødsildre.

Jeg er redd jeg kommer til å fortsette mine formålsløse skogvandringer, «just for the enterprise and adventure of the day», uten å ane hva de heter alle de små botaniske miraklene som jeg trakker flate og livløse på min veg. Men tanken har slått meg at jeg kanskje skulle lage mitt eget herbarium med en overkommelig stor samling arter.

Så kunne jeg sitte ved kjøkkenbordet på kvelden og peke på en plansje: Se hva jeg fant i dag – en Saxifraga oppositifolia!

One thought on “Den navnrike naturen”

  1. Ja, det er utrolig hva man bare går forbi… Det er jo stort sett vekster med sterke fager man legger først merke til i skogen – sånn som fluesoppen hehe. Vakker den også – og den kan sikkert røykes og fremprovosere en sinnsykdom eller to. ;0)

    Morsomt å kunne navn på noen av plantene da. Det burde egentlig være påbudt ved lov å pugge noen slike mens man tusler i skog og mark. :0) Ha en strålende dag, forresten!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.