Den navnrike naturen
De siste dagene har jeg traska og gått i skogene rundt omkring, oppsøkt avkroker og vegløse lier der jeg aldri har vært, og der det knapt nok har vært mennesker før i det hele tatt, kanskje bortsett fra en og annen elgjeger med års mellomrom. Det er god sjelebot å vandre slik i ånden til Thoreau, mer eller mindre på lykke og fromme, uten annen målsetting enn å være ute noen timer under den vidåpne vårhimmelen:
But the walking of which I speak has nothing in it akin to taking exercise, as it is called, as the sick take medicine at stated hours — as the swinging of dumb-bells or chairs; but is itself the enterprise and adventure of the day. If you would get exercise go in search of the springs of life. Think of a man’s swinging dumb-bells for his health, when those springs are bubbling up in far off pastures unsought by him. (fra «Walking» av Henry D. Thoreau)
I dag ble jeg sittende på en stubbe å studere vegetasjonen rundt meg. Det slo meg at jeg ikke kjente navnet på en eneste av vekstene jeg så, bortsett fra furu og bjørk. Vel, grønnsværet som dekket skogbunnen der reinlaven ikke dominerte kalles lyng.
Apropos reinlaven – den ligger som et heldekkende gulkvitt teppe over store områder. Folldal må ha verdens største forekomst av reinlav, du kan gå i timevis å vasse i den ankeldjupe kvitkrullen, og i månelyse vårnetter kan du lure på om det er reinlav eller snø, det lysende teppet du ser bortover i skogen.
Foruten å være næring for rein har reinlaven vært brukt som tilleggsfôr til husdyr, og som isolasjonsmateriale i hus. Nå til dags sankes den til pynteformål, og her i Folldal er det folk som har spesialisert seg på å sanke enorme mengder som eksporteres til grossister innen pyntebransjen i utlandet.
Men hva heter raringene på bildet til høyre? De ynkelig små bladstenglene er bare 1-3 centimeter høge og gjør ikke krav på oppmerksomhet av noe slag. Fra toppen av en liten klase med våt mose, midt i uendeligheten av reinlav, strekker de sine sprikende, rufsete fingre mot himmelen og lyset. Skaperen alene vet hva de gjør av nytte og ugagn her i verden – jeg for min del vet ikke en gang hva de heter.
Men nå har jeg funnet svaret: Fausklav er navnet, i følge en venninne med flere botanikkbøker i hylla enn det jeg har:
Takk Hilde!
Det har kanskje ingen avgjørende betydning at den unnselige veksten heter nettopp fausklav. Men det er betenkelig at jeg, som liker å betrakte meg sjøl som et natur- og friluftsmenneske, knapt er i stand til å sette navn på mer enn en håndfull av alle vekstene jeg ser på mine vandringer. Jeg er altså den rake motsetning til botanikk-nerden Carl von Linné. Han brukte hele sitt voksne liv på å navngi og beskrive samtlige arter som var kjente for vitenskapen på hans tid. 4.400 dyrearter og 7.700 plantearter. Mange av dem hadde han studert selv, enten i live eller i konservert form. Resten hadde han fått beskrevet av kollegaer som han brevvekslet med. I tillegg til å beskrive artene, klassifiserte han dem og ga dem en fast plass i det biologiske systemet.
Nå var ikke Linné den første som var hysterisk opptatt av å sette navn på alt han snublet over i naturen:
Å gi naturens levende vesener navn har altså vært en populær aktivitet fra tidenes morgen, via Artistoteles, Linné, Darwin og fram til våre dager, der benevnelsen av artene har utartet til en hel vitenskap i seg sjøl. Da artsdatabanken.no nylig arrangerte seminar med tittelen “Sett navn på naturen” meldte det seg en bråte deltakere som kom for å høre på en lang rekke biologer og språkrøktere, som alle hadde mye å si om bruk og misbruk av navn på smått og stort i naturens verden.
Jeg er redd jeg kommer til å fortsette mine formålsløse skogvandringer, «just for the enterprise and adventure of the day», uten å ane hva de heter alle de små botaniske miraklene som jeg trakker flate og livløse på min veg. Men tanken har slått meg at jeg kanskje skulle lage mitt eget herbarium med en overkommelig stor samling arter.
Så kunne jeg sitte ved kjøkkenbordet på kvelden og peke på en plansje: Se hva jeg fant i dag – en Saxifraga oppositifolia!
Ja, det er utrolig hva man bare går forbi… Det er jo stort sett vekster med sterke fager man legger først merke til i skogen – sånn som fluesoppen hehe. Vakker den også – og den kan sikkert røykes og fremprovosere en sinnsykdom eller to. ;0)
Morsomt å kunne navn på noen av plantene da. Det burde egentlig være påbudt ved lov å pugge noen slike mens man tusler i skog og mark. :0) Ha en strålende dag, forresten!