Henry D. Thoreaus frihetsideal
De siste to-tre åra har jeg gang på gang plukket Henry D. Thoreaus «Walden – livet i skogene» ut av bokhylla, både for å la meg inspirere, og for å få et bedre grep om hva han sto for, som tenker – og menneske. Mange av innleggene på denne bloggen er direkte inspirert av originalen og friluftsmennesket, som levde i småbyen Concord, Massachusetts i hele sitt liv fra 1817 til 1872.
Flere av epistlene mine kan betraktes som de reneste fotnoter til Thoreau. Selvfølgelig er det skummelt å ha et så intenst forhold til én forfatter. Det kan minne om å være hekta på Hamsun eller Kafka, to stilister i særklasse, som det er komplett umulig å etterligne, og samtidig forferdelig vanskelig å frigjøre seg fra dersom man først sitter i garnet.
Det er mye ved Thoreau som gjør at jeg føler meg i slekt med mannen. Jeg blir fascinert av at et intelligent menneske med mange slags talenter bruker praktisk talt hele sitt liv på å vandre langs stier og småveger i en liten provinsby, uten å utvise ambisjoner om å gjøre karriere eller skaffe seg jordisk rikdom av noe slag.
Og så er det de litterære tekstene; energien og originaliteten i formuleringene: «Walden» er et vedvarende oppkomme av vittige, kloke, sarkastiske, skarpe og originale kommentarer til samfunnsånden, sivilisasjonen og enkeltmenneskets fortvilte kamp for å mestre sin egen eksistens.
Men ikke noe av dette hadde gitt forfatteren den posisjonen han har i verdenslitteraturen og filosofi-historien, om det ikke var for originaliteten og det evig-gyldige i tankene han frambrakte.
Henry D. Thoreau omtales ofte som filosof, men det kan reises tvil om betegnelsen er korrekt – i hvert fall dersom «filosof» er ment som en yrkestittel på en klassisk skolert akademiker. Thoreau var ingen akademiker, verken i ord eller gjerning. Hans «filosofering» er uløselig knyttet til hans liv som småby-beboer og omvandrende original, og så fjernt fra akademia som en intellektuell kan være. Det finnes gode holdepunter for å hevde at Thoreau snarere næret skepsis enn beundring for de akademiske skrivebords- og forelesningsfilosofene.
I «Walden» skriver han:
Vi har i dag professorer i filosofi, men ingen filosofer. Det er likevel beundringsverdig at noen kan forelese om dem som levde beundringsverdige liv. Å være filosof innebærer ikke bare skarpsindig tenkning, eller å danne skole, men å elske visdommen så høyt at man lever i samsvar med dens bud – det vil si et liv basert på enkelhet og uavhengighet, edelmodighet og tiltro. Å være filosof vil si å forholde seg til noen av livets problemstillinger, ikke bare teoretisk, men gjennom praksis.
Å være (ekte) filosof er å leve som man tenker. Smak på den! Kanskje er det denne holdningen, denne innsikten, som tiltrekker meg aller mest hos Thoreau, og som gjør at jeg beundrer ham så sterkt. Jeg har lest tekstene til andre filosofer med høyere rang i filosofihistorien, men ofte sitter jeg igjen med en emmen bismak av å være vitne til noe galt … ikke nødvendigvis i selve tankerekken, men i holdningen til livet, til det å være filosof. All filosofering burde leves ut, etterleves. Filosofering som er irrelevant for det praktiske hverdagslivet burde være uviktig. Vi trenger ikke tankene for tankenes egen skyld. Vi trenger å tenke for å leve bedre liv. Men å leve primært for å kunne tenke, det er å snu hele saken på hodet.
Slik jeg leser Thoreau stiller han opp et idealmenneske, snarere enn å utvikle en sammenhengende systemfilosofi. Det frie åndsmenneske – det er Thoreaus ideal. Hans store visjon er at enkeltmennesket skal makte å frigjøre seg fra vanene, forventningene, konvensjonene, det økonomiske slaveriet, den kulturelle overflatiskheten, og ta makten over sitt eget liv gjennom bevisste, aktive valg.
Han er ingen sosialist, snarere tvert om, han ville høyst sannsynlig fnyst foraktelig og følt stor sorg over det menneskesynet som dannet grunnlaget for de store sosialistiske/kommunistiske eksperimentene – som viste seg å bli så fatalt mislykkede. Men også det høyt prisede, men akk så forspiste og kvalmende sjøltilfredse sosialdemokratiet ville trolig vekket ubehag hos Thoreau: Å frigjøre arbeideren fra kapitalismens utbytting, bare for å gjøre ham til slave under forbrukskulturen og den vettløse moderne materialismen er rakt i mot alt hva Thoreau sto for.
Thoreaus forestilte seg, og prøvde å etterleve, et ideal om indre, personlig frihet kombinert med materiell nøysomhet. En frihet som hver og en av oss må gjøre oss fortjent til gjennom ærlige, personlige refleksjoner, og deretter mest mulig konsekvente valg av verdier, holdninger og handlinger som samsvarer med det vi ønsker å stå for som hele mennesker.
Blir vi for opptatt av tingene i tilværelsen, så får tingene (pengene og den materielle rikdommen) kontroll over oss, og dermed mister vi åndsfriheten. Å bruke for mye tid og krefter på de ytre, overflatiske gjenstandene er farlig fordi det distraherer oss bort fra å vie oppmerksomheten mot det indre sjelslivet.
I så måte er han i slekt med de store eksistensialistene: det er gjennom aktive, bevisste valg vi så å si konstituerer oss som mennesker
For Thoreau sjøl var et ekte og nært forhold til naturen helt vesentlig. Hver dag vandret han timevis i landskapet rundt Concord, som «selvutnevnt oppsynsmann for snøstormer og regnskyll, og jeg gjorde trofast min plikt. Jeg var inspektør, om ikke av landeveiene, så i hvert fall av skogsstier og snarveier, som jeg holdt åpne med gangbroer over alle kløfter slik at de var farbare til alle årstider, overalt hvor spor av menneskeføtter beviste at de kunne benyttes».
Men Thoreau var også opptatt av at andre mennesker burde leve i pakt med den naturen vi alle er avhengige av, enten vi er bymennesker eller bor i en skog, i enden av den siste landeveg. Han var blant de aller første til å påpeke hvordan framveksten av industrien og en raskt ekspanderende forbrukskultur ville bli en trussel mot naturmiljøet, og dermed mot menneskenes livsvilkår i neste omgang.
Men først og fremst var han konsekvent opptatt av at menneskene, hver enkelt av oss, skulle tenke og handle som sjølstendige, frie individer. Igjen og igjen advarer han mot, og harselerer over menneskenes tilbøyelighet til å søke trøst og ro i sedvanen og konvensjonene.
I noen tilfeller later det til at han anser idealet om absolutt åndsfrihet som et imperativ med forrang foran alt annet, både det sosiale ansvar og hensynet til miljøet:
Når mine sambygdinger av begge kjønn på så mange måter er viet til sine medmenneskers ve og vel, håper jeg at i hvert fall én kan unnværes til andre og mindre menneskekjærlige sysler. Man må ha et sinn for en slik type medlidenhet, som for ethvert annet her i livet. Og hva velgjørenheten angår, hører den til de fagene som er fullsatte. Dessuten har jeg gjort oppriktige forsøk i faget, men så underlig det enn kan høres, er jeg blitt overbevist om at det er noe som ikke overensstemmer med min natur. Jeg vil neppe med vitende og vilje svike mitt eget ansvar for å gjøre det gode som samfunnet fordrer av meg for å berge kloden fra utslettelse, og jeg tror at en lignende, men uendelig større karakterstyrke på alle hold nå er det eneste som kan bevare den. Men jeg vil ikke stille meg mellom noe menneske og dets eget sinn, og til den som av hele sitt hjerte og med liv og sjel går opp i det arbeidet jeg unnslår meg, vil jeg si: Fortsett med det! – selv om verden skulle kalle det ansvarsløst, og det vil man høyst sannsynlig komme til å gjøre.
Satt på spissen kunne man kanskje si at Thoreaus ideologi er å ingen ideologi ha. La alle politiske ideologier og religiøse livssyn fare! Hver enkelt av oss er alene, uten Gud, uten foreldre og ledere som kan fortelle oss hvordan vi skal leve. Å leve i pakt med seg sjøl, og med naturen, på en sånn måte at kloden blir et levelig sted også for alle andre – det er det eneste bud vi aldri kan tillate oss å synde mot.
Det som så å si redder Thoreaus ry som «naturfilosof» og en av de første «dypøkologene» er hans ubendige tro på at en sannferdig, personlig refleksjon nærmest med nødvendighet må føre til at vi innser vår avhengighet av å leve i en bærekraftig pakt med allnaturen. Vi mennesker vil, gjennom å tenke over våre betingelser, innse at vi er en del av naturen, og at vi er best tjent med å innrette oss slik at vi har ren mat å spise og rent vann å drikke.
Åndsfriheten må gjelde uavkortet – men de fleste kloke mennesker vil forstå at mennesket inngår i det store kretsløpet, når vi bare får tenkt oss grundig om. En absolutt fri ånd vil rett og slett ikke kunne tåle at tingene blir stående i vegen for den frie tanke. Fråtseri, overforbruk og materiell overflod er direkte drepende for den immaterielle åndsfriheten. Bare når vi befinner oss i intim og djup kontakt med naturen, det levende livet, kan tanken være fri … slik dyrene i skogen og fuglene på himmelen er uten stengsler.
Et interessant eksperiment kunne vært å se nærmere på det filosofiske og idéhistoriske slektskapet mellom Thoreaus ideal om det frie åndsmenneske og Nietsches overmenneske. Begge to stiller opp et utopisk mål for det levende nåtidsmennesket, nedtynget som vi er av daglige bekymringer og tankemessige sperrer.
Nietsche:
«Så ti med alt dette snakk om guder! Men – overmennesket kunne dere skape! Av dere selv kan dere kanskje ikke skape overmennesket, mine brødre, men dere kunne omskape dere til overmenneskets fedre og forfedre: la dette være eders skapende vilje og ypperste skaperakt!»
Thoreau på sin side, lenge før Nietsche, avslutter «Walden» slik:
Jeg vet ikke om enhver fullt ut vil fatte alt som her sies. Men slik arter den morgendagen seg som – uavhengig av tidens gang – vil kunne demre for oss. Lyset som blender våre øyne, er kun for oss et mørke. Bare den dag vil gry som vi er våkne nok til å møte. Det er mer demring i vente. Solen er ennå bare en morgenstjerne.