En ruvende dame

… hun er en mektig og ruvende matriark midt mellom hissige og krigerske menn. Jeg vokste opp på Vangan, og Romsdalshorn var det første fjellet jeg så. Jeg brukte utallige timer i barndom og oppvekst på å glane lengselsfullt mot Store Mor …

Stein P. Aasheim legger jevnlig ut bilder av «dagens Romsdalshorn» på Facebook. Bildene er tatt fra nøyaktig samme posisjon hver gang, med ganske nøyaktig samme synsvinkel som det jeg vokste opp med i barndomsheimen på Åndalsnes, men fra litt større avstand. Aasheims bilder viser det velkjente fjellet i alle varianter av vær og lys, fra sollyse dager med blank himmel, til dunkle og tunge vinterdager der fjellet knapt lar seg skimte på bildet.

I dag la han ut et nytt bilde som nok en gang minnet meg om hvor sentralt plassert, bokstavelig talt, det mektige fjellet har vært i min egen bevissthet helt fra mine aller første år. Jeg kommenterte bildet på Facebook-siden til Stein P. slik:

«Jeg har alltid tenkt at «Håinne» er ei dame. Noen fjell er feminine, andre er maskuline. Vengetindene er muligens en mann?»

Stein P. svarte med å be meg definere retningslinjene for kjønnsbestemmelse av fjell:

Er det sånn at Hornet er lett å definere og rutevalget enkelt, så det blir en kvinne, mens Vengetindene er mer komplisert og uoversiktlig, så det blir en mann? Hva er Torshammeren?

Mitt svar:

Vengetindene er taggete og knudrete, spisse og skarpe. Romsdalshorn er avrundet i hele formen, med klassiske myke kurver. Men hun er en mektig og ruvende matriark midt mellom hissige og krigerske menn. Jeg vokste opp på Vangan, og Romsdalshorn var det første fjellet jeg så. Jeg brukte utallige timer i barndom og oppvekst på å glane lengselsfullt mot Store Mor – kanskje det er hele forklaringen.

Kvinne eller mann, det får være opp til hver enkelt betrakter. Men for meg er hun altså Damen, Store Mor, den mektige Kvinnen som troner midt i dalen, som krever at folk og fe må svinge rundt om de vil forbi. I sin gedigne, fotside kjole står hun der, mørk og taus og magisk.

På den ene siden har hun Trolltindene og Trollveggen. Siden tidenes morgen har de stått der og fektet og gestikulert med sine nåler og spir, og med ujevne mellomrom kaster de fra seg gigantiske steiner ned i dalbunnen, ned mot kjolekanten til Damen.

På den andre siden har hun Vengetindene, den høyeste kjempen av dem alle, Herakles sjøl, verdigere, kjøligere, fjernere. Opprevne skuldre og armer, tæret av vær og vind og is og snø gjennom æoner av år, men sindig og behersket, og en verdig make til Fruen.

Matronen sjøl er som kvinner flest, mild og fager det meste av tida, men også hun har sine lunefulle dager, og da skal man vokte seg vel for å beføle og klå på henne. Det har hendt at hun har støtt fra seg gjester på grusomste måte. Jeg har sjøl opplevd på nært hold hennes nådeløse, mørke side. En fordums sommerdag i altfor ung alder var jeg med på å bære ned de maltrakterte restene av et menneske som falt ned fra hennes skuldre. Intet ungt menneske burde oppleve å se hvor lemlestet en menneskekropp kan bli av å stupe kast i kast nedover en slik furie.

Men, jeg husker henne likevel mest som den verdige, rolige, godmodige mor. Hun som sto der hver morgen, uforanderlig i formen, alltid den samme, enten vinteren kastet på henne et slør av kvitt, eller sommersola bakte henne rød og gul.