Når kroppen ikke vil mer
For å si det som det er: Jeg er ikke frisk. Hvert steg er et smertefyllt ork, venstrefoten er mettet av melkesyre. Røykefot. Tett blodåre i venstre lår. Musklene lenger nedover får ikke nok oksygen. Cellene gisper etter luft, men det er ingenting der, bare gammalt, oksygenfattig blod. Jeg har sett bildene fra MR-maskina, det ser ikke pent ut. Legen snakker om inngrep … utblokking eller bypass-operasjon, skjære ut blodåre i leggen og flytte den oppover som erstatning for den tette åra i låret.
Resten av kroppen er blytung og kraftløs. Jeg beveger meg som en olding, sleper føttene framover, ansiktet vendt mot bakken med leppene forvrengt til et innbitt, gledesløst grin. Jeg er utbrent. Kaputt. Jeg vet ikke noe bedre navn på elendigheta.
Inni hodet raser kreftene mot hverandre; sette seg ned og gi opp, eller gå videre i rent trass. Gi fan i at det gjør vondt. Gå! Gå!
Jeg har brukt lang tid på å gruble over om jeg skulle skrive om dette. Prate om det til folk jeg kjenner godt, javel. Men skrive om det? Jeg hater tanken på meg sjøl som pasient, sjuk, redusert, halvt krøpling, og jeg vil helst slippe sjukdomsprat. Men kanskje er det litt egenterapi i det å sette ord på tingenes tilstand. Dessuten går det vel noen rykter, og da kan jeg like godt komme folkesnakket i forkjøpet. Og kanskje er det noen der ute som kjenner seg igjen, og setter pris på å lese enda en lidelseshistorie…
Livsstilssjukdom. Det er ordet. Et sjukt liv. Dårlig stil. Det ble for mye av noe, og for lite av noe annet, og så sa det stopp. Kollaps. Tett avløp. Kloakkproblemer.
Hjelper det å flekke tenner mot det vonde og vanskelige? Burde jeg ikke heller smile over at jeg tross alt lever? Det kunne vært verre. Jeg puster. Jeg går. Beveger meg, det går langsomt, men det går. Framover. Alt er en overgang, sa reven da han ble flådd.
Det er ikke så lett å si eksakt når det begynte. Det handler om en type trøbbel som bygger seg opp over år, først ganske umerkelig, så gradvis mer og mer, kroppen sier fra på både den ene og andre måten, men den siste kroppdelen som oppdager at det er alvorlig rusk i maskineriet er hodet. Det vil si; hjernen, underbevisstheten, har nok visst det lenge, men den bedrageriske, løgnaktige bevisstheten nekter å innse det som resten har forstått for lengst.
For mye arbeid, vantrivsel med mas og stress. Feil mat. For lite eller for dårlig søvn. Nikotin-overdose. Altfor mye svart kaffe på tom mage om morran. Spenninger og splittelse mellom det livet jeg lever og det livet jeg ønsker å leve.
For tre år siden fikk jeg et anfall. En skrekkinngytende morgenstund på jobben. Jeg trodde først at det var infarkt og var skråsikker på at jeg hadde stø kurs over mot den andre siden. Jeg hadde jobba til midnatt dagen før, sov urolig og dårlig i fire timer, sto opp igjen i sekstida, dro på jobb. Jeg vet enda ikke hva som skjedde, det kom over meg som et brått og totalt uvarslet kast, alt svartnet og ble kaos. Total panikk. Dødsangst. Men så roa det seg. Etter tre, fire timers arbeidspause, et legebesøk og en neve beroligende piller, og så var jeg klar for å leve videre – og arbeide mer. Avisa måtte jo ut. Jeg kunne ikke svikte abonnentene og annonsørene. Koste hva det koste ville.
Når jeg tenker tilbake så skjønner jeg ting jeg burde ha skjønt tidligere. Og jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke tok advarslene alvorlig. Den lange fotturen i fjor sommer: Jeg ble så forunderlig fort sliten. Ikke bare trøtt i beina, men gjennomtrøtt i hele kroppen, helt på felgen. Og alle de andre dagene der kroppen ikke ville, men ble jaget på dør av et hode som sa at du skal du skal du skal!
Behovet for søvn de siste månedene. Tungt å våkne, tungt å dra seg opp av senga. En time med svart kaffe og røyk foran ovnen var ikke nok til å stimulere hjernecellene. Og etter jobb; rett over ende i sofaen, helgrått fra kyst til kyst, sove, sove. En slags halvslumrende oppvåkning utover seinkvelden gjorde at dagen ble forlenget lenger enn langt.
Så en dag ville ikke kroppen mer. Jeg sjangla ut fra jobben, inn i bilen, kjørte hjem i traktorfart, sjangla inn, ramla over ende i senga. Brennstoffet var oppbrukt, ikke bare hovedtanken, men reservetanken også. Og Jerrykanna med nød-energi. Alt var oppbrukt, ikke en dråpe mer å skvise ut. Tre dager egenmelding hjalp ikke, jeg fortsatte å synke nedover, nedover, nedover. Legebesøk og 14 dager sjukmelding. Bare kortvarige blaff av bedring, og stadig nye utforbakker.
Og sånn går no dagan. Jeg hangler meg gjennom på et vis, jobber som best jeg kan. Jeg har slutta med med ferdigpizza tre dager i uka, og spaghetti resten av dagene. Jeg prøver å lage mat på skikkelig vis, putter oppi grønnsaker jeg knapt vet navnet på, og kaller det et sunnere kosthold, med et lønnlig håp om at det hjelper.
Men røyken har jeg enda ikke klart å stumpe. Jeg prøvde, men det glapp på oppløpssida da det butta i mot for alvor. Det får da være fan hvor mange demoner man skal slåss med på en og samme tid! Men jeg har ikke slått fra meg målet om en dag å være nikotinfri. Jeg innser at det må til om jeg skal få leve lenge i landet.
Nå vil jeg bare bli frisk. Jeg vil gå i skogen uten verkefot. Jeg har så mye ugjort. Steder jeg vil se, stier jeg aldri har gått. Livet er blåne bak blåne, og jeg nekter å finne meg i at jeg har sett den siste.
Slutte å røyke. Spise sunnere. Tenk positivt, snu på flisa! Jeg vil, jeg vil, jeg vil!
Dette var som jeg skulle skrevet det selv,føler det akkurat slik. Fått beskjed at de ikke vil opperere for det ligger litt vanskelig til. Prøver å gå så mye som mulig, men det er ikke motiverende nå det gjør så vondt. Å slutte å røyke er et kapitell for seg, da kommer kiloene som jeg skulle ungå.
Jeg synes du har skrevet en rørende og fantastisk bra tekst. Du skriver på en ærlig og åpen måte at jeg kjenner meg igjen.(Livet er blåne bak blåne, og jeg nekter å finne meg i at jeg har sett den siste.)Flott instilling til livet!
Vi lever vel alle på lånt tid……så i den forstand kan vi bare være takknemmelig. Stå på! Dette er bare en av livets utfordringer! Denne tar du!
Huff dette høres ikke bra ut Kjetil leit og lese, men får håpe legene finner ut den rette tingen og gjøre for deg så du kan bli i full fart igjen og ut på toppturer med sekk hund og kløv
Også husk at vi er til hjelp om det trengs med hundegården og andre ting kommer hjem nå i slutten av mai så stiller gjerne opp om det er ønskelig med forskjellige ting :)
Takk til snille deg Silje, det blir nok ei ordning skal du se ;)
Enig med Siv-Anita. Dette var virkeleg sterk lesing. Kansje ble den ekstra sterk for meg p.g.a min egen historie.
Jeg har selv fått flyttet årer fra begge leggene og lår, og inn til hjertet.
Jeg anbefaler «blodåreflytting» på det aller varmeste, Kjetil. Så fort som mulig. Har du noe valg, egentleg?
Den beste medisinen ramser du opp selv…slutte å røyke, legge om kosten, lytte til kroppen, leve drømmen..osv.
Jeg var såå styrt av petterøespakka mi..så når jeg kunne, så kan alle!
Du er heldig som har en sterk vilje som forteller deg at du ikke skal gji opp, men komme deg ut, tiltross for tretthet og smerter. Den viljen kan du bruke til det du vil!
Lykke til. Jeg håper og tror du tar ansvar for eget ve og vel, og tar livet tilbake og designer det slik du vil ha det.
Signerer Siv Anita i første omgang. Når det er gjort tror jeg du er mange skritt i riktig retning allerede, særlig med tanke på å finne roen.
Jeg tror roen er veldig viktig og riktig for deg, siden jeg synes det er noe som går igjen i mange av dine innlegg. «Finne roen». Og roen er ikke alltid like lett og finne, i hvert fall ikke når man har så mye støy omkring seg – det være seg i form av forventninger og annet stress. Jeg tror man må finne en rolig plass for å finne roen. Jeg tror man må ha fri, hvis du skjønner. Jeg ble jo selv syk (ME), og det tok meg lang tid før jeg klarte å roe ned og finne roen. Kroppen var i høygir hele tiden. Den lot seg stresse av alt og ingenting. Det var først da jeg kom langt ut i naturens stillhet, og ingen forventet at jeg skulle prestere, at jeg kjente at hjertet dunket i normal fart igjen. En fantastisk følelse. :D
Håper du finner tilbake til livets kvalitet igjen. :0)
Sterk lesning! Og takk for at du deler. Det er mange i «din båt». Som sykepleier har jeg møtt mange som har fått stor hjelp av «blodåreflytting», så det anbefaler jeg stort, selv om alle operasjoner innebærer en risiko.
Livskvalitet. Det er ordet som står skrevet i store bokstaver når jeg leser innlegget ditt. Redusert sådann. Samtidig leser jeg ikke om en mann som har gitt opp. Og da er det mulig å øke denne livskvaliteten igjen. Har man mot og vilje er ingenting umulig!
Masse lykke til videre. Jeg håper du får ditt liv tilbake slik du vil ha det!!! :)
Takk for hyggelig og oppmuntrende tilbakemelding! Jeg skrev innlegget i går, i det humøret jeg var da … men når jeg leser teksten i dag er jeg usikker på hvor smart det er å omtale seg sjøl i slike ord og vendinger. Og ikke minst; jeg har egentlig ikke stort å klage over i forhold til mange som sliter med langt verre plager. Men men, gjort er gjort :)
hei, du trenger ikke å sammenlikne deg med andre i verre situasjon, det du skrev var veldig interessant og hjelpsomt. Takk for at du delte dette.. jeg har visst selv stressa for mye og holdt for høyr tempo over lengre tid, så siste dagene spesielt har kroppen blitt blytung, veldig uvanlig formeg det, jeg som har melst meg på 5 løp og flytting og masse på tapetet… fytti… vanskelig å roe ned før en blir tvunget!!
faktisk sengeliggende idag! Og det føltes ikke trygt å kjøre bil engang… uæææ!
lykke til;-)
A