Det forbannede Lindesnes

Lindesnes har blitt et Kapp Horn for meg, en forbannet odde som peker nese mot meg fra sørenden av fedrelandet og nekter meg å finne vegen mot vest.

I natt gjorde jeg et nærmest desperat forsøk på i hvert fall å nærme meg det forgjettede land. Det viste seg å bli et håpløst foretak og kanskje noe av det farligste jeg har gjort i hele mitt liv.

Det startet med at jeg dro fra den relativt dyre gjestehavna utenfor Kristiansand sentrum (210,-/døgn) tirsdag ettermiddag og satte kursen mot Breiddalsholmen, der jeg hadde fått tips om ei ei kai hvor det skulle gå an å forhandle seg fram til en rimeligere døgnleie.

Utover kvelden ble jeg sittende å studere værvarslene for strekningen Kristiansand – Lindesnes – Egersund – Stavanger. Jeg mente å ane et ørlite håp om en pause fra den vedvarende kulingen i havet sør for Lindesnes i løpet av natt til i dag (onsdag), og bestemte meg for å gjøre et forsøk. Frisk bris, opp til 10-11 sekundmeter, fra sør-sørøstlig retning, noen få timer, kunne være nok til at jeg ville klare smette forbi Lindesnes og Listalandet og inn i ly bak øya Hidra på vestsiden av den forblåste landsenden.

Hele strekningen vestover til Hidra ville i følge kartplotteren være 70 nautiske mil, og skulle i teorien kunne gjennomførtes på 14-15 timer med en snittfart på fem knop. Første etappen til Mandal er 25 nautiske mil, for det meste inne i den kronglete skjærgården i begynnelsen før jeg måtte ut på havet den siste fjerdedel av turen.

Jeg startet kl. 20.00 og putret meg utover i lav fart. Motvinden og bølgene sørget for at jeg aldri kom over 4,5 knop, men det gikk på et vis. Å heise seil med vinden konstant rett i mot var helt uaktuelt. Å krysse mot vinden i den forræderiske skjærgården i dårlig lys ville være en særdeles dårlig idé.

Etter at trefjerdedeler av strekket til Mandal var unnagjort måtte jeg ut på åpent hav, helt på kanten til Norskerenna som krummer seg rundt landet i sør. Det var da jeg skjønte at dette ikke var noen lek lenger.

I løpet av noen få minutter, eller sekunder, forvandlet forholdene seg ganske dramatisk. Vindtrykket økte plutselig og kraftig og bølgene vokste til rundt to meter. Isa Amalie stampet tappert mot været, men kom ikke av flekken. Loggen viste under 2 knop framdrift.

– Fan, dette er farlig! jog det gjennom hodet mitt.

Jeg tok avgjørelsen om å snu og la roret maksimalt til babord side. Isa Amalie kastet seg 180 grader rundt mot styrbord og ble løftet opp i været av en diger dønning, og i neste øyeblikk skjøvet på skrå ned i en djup bølgedal. Plutselig var roret helt låst som følge av vannpresset bakfra, og skuta skjenet ukontrollert framover.

Samtidig oppdaget jeg hvor mørkt det var. Klokka hadde nettopp passert midnatt, og mørke skyer som hadde kommet sigende inn fra vest formørket halve himmelen. Jeg forsøkte å finne igjen landkonturene mot nord, men skjønte ingenting av det jeg så. Hvilken kompasskurs jeg hadde holdt før vendingen hadde jeg glemt, og dermed visste jeg heller ikke retningen tilbake.

Det gikk noen nervepirrende minutter der jeg følte at situasjonen var ute av kontroll. Men så fant jeg igjen kursen ved hjelp av GPS-kartplotteren, og vindpresset ga seg ganske fort straks jeg hadde vendt akterenden mot vinden og lot meg drive avgårde.

Men mørket ga seg ikke, det syntes bare å bli tettere og tettere, og jeg kjente en angstknute i magen ved tanken på alle skvalpeskjærene og grunnene og garnblåsene jeg hadde passert på veg sørover. Hvordan skulle jeg klare å styre klar av alle disse fellene i dette ugjennomtrengelige mørket?

Nord av Skudeholmene kom jeg litt i le av vinden og fikk endelig tid til å tenke rasjonelt. Vinden hadde løyet til laber bris og bølgene var ikke lenger sjenerende. Jeg fant ut at det var skummelt å ha propellen gående hvis jeg skulle råke borti garn i sjøen. Nå var tida kommet for å heise seil!

Jeg dro forseilet, genoaen, ut fra rulleforstaget, først bare en liten flik, så litt mer. Akkurat nok til at båten stabiliserte seg og holdt et jevnt fint driv framover. Bare tre beskjedne knop, men jeg klaget ikke.

Så slo jeg av motoren. Endelig helt stille, bare litt klukking og småspruting fra baugen, og et svakt vindsus oppe i riggen. Jeg stilte meg framme på dekket for å speide etter garnblåser, klar til å løpe bakover for å sette ny kurs på autopiloten.

Så fikk jeg idéen om å velge en annen kurs hjem enn den jeg hadde valgt utover. Ved å holde en mer østlig kurs i åpent hav utafor skjærgården ville jeg slippe å bekymre meg for både grunner og garnblåser,

Jeg slapp også genoan enda lenger ut, til den var nesten helt utrullet. Nå gikk det unna! Seks knop og mer enn det på det meste! Og endelig fikk jeg oppleve seiling slik seiling kan være. Ikke bare seig motvind og stampete sjø.

Neste utfordring ville være å slå 45 grader mot babord for å treffe Vestergapet inn mot Kristiansand. Enda en ting jeg aldri har prøvd på tidligere. Å krysse mot vinden hadde jeg litt erfaring med, men hva med å endre kursen med vinden bakfra?

Først måtte jeg dra genoaen litt inn for å redusere presset. Det ble en litt smånifs opplevelse av hvor enormt trykket er mot den digre seilduken, men med en blanding av list og makt fikk jeg snurret inn en kvadratmeter eller to.

Så kom kursendringen. Jeg slapp fallet på babord side og dro inn på styrbord side i en og samme vending. Seilet smalt over på motsatt side i løpet av sekunder, og etter litt fomling med autopiloten fant jeg igjen rette kursen. Kanskje ikke den vakreste vendingen seilsporten har sett. Men jeg trøstet meg med at jeg var alene på havet i nær stummende mørke og ingen kunne bivåne min nokså amatørmessige håndtering av tauverk, rigg og ror.

Resten av turen tilbake til kaia ved Breiddalsholmen forløp uten den store dramatikken. Jeg ble sittende å fundere over den heftige opplevelsen, og tenkte for meg sjøl at jeg hadde vært gjennom en farlig situasjon, men at jeg hadde overlevd og taklet problemene på en rimelig bra måte.

Samtidig var jeg litt misfornøyd. Ikke så mye fordi jeg ikke hadde klart å komme meg forbi Lindesnes, men mer fordi jeg måtte innse at jeg hadde feilbedømt utfordringen på forhånd. Jeg burde ha forstått at mørket ville bli et seriøst problem, og det på toppen av at jeg allerede på forhånd visste at vinden var for tøff og bølgene for høye.

Jeg har kort sagt blitt en litt klokere og mer erfaren seiler, uten at det fikk noen konsekvenser. Noen ganger er lykken bedre enn forstanden.

Jeg sitter i båten og skriver disse linjene. Jeg har fått høre om ei fransk seilskute som har ligget fire døgn med en stor seilbåt i Rekefjord og ventet på været. Det bekrefter mitt eget inntrykk av at mange seilere i området ligger og venter på et værskifte. På facebook har en vennlig sjel sendt meg en liste over dagene med kuling fra vest i havet sør for Lindesnes og Lista. Med noen få unntak har det blåst mer enn 10 meter i sekundet hver eneste dag.

Hva jeg skal gjøre nå vet jeg ikke. Det mest fornuftige er antakelig å gjøre en avtale om en rimelig båtplass for en periode framover, dra nordover med buss og tog for å ordne opp i diverse som har blitt lagt på vent, og så dra nedover igjen når vinden snur.

Det må den jo gjøre før eller siden. Jeg kan ikke akseptere at det skal være umulig å komme seg rundt det forbannede neset.