Langs norskekysten med Isa Amalie – del 1

Stemningsfull solnedgang.
Stemningsfull solnedgang.

Mens jeg ligger værfast i Kristiansand har jeg brukt tida til å skrive noen linjer om seilasen fra Nøtterøy og ned hit. Det har vært en mektig opplevelse på mange måter. Det aller meste har gått greit, men værvarselet for de nærmeste dagene gir grunn til bekymring. En nybegynner i en liten seilbåt runder ikke Lindesnes i stiv kuling fra vest.

Videoglimt fra første del av seilturen:

Dagboksnotater:

Mandag 8. juni
Ankomst småbåthavna i Kjøpmannskjær på Nøtterøy. Jeg laster ombord all bagasje for langturen og legger meg til for å sove framme i forpiggen. Første gang jeg prøvde den trekantformede køya fram mot baugen var da jeg var nedover for å kjøpe båten – den gang sov jeg i sovepose og ble liggende våken halve natta på grunn av den akkurat litt for korte liggelengden. Nå har jeg med dyne og sengetøy og sover som en stein!

Lisbeth på besøk i båten.
Lisbeth på besøk i båten.

Tirsdag 9. juni
Utfører diverse småting med båt og utstyr, og handler inn nødvendigheter i Tønsberg. Timene fyker avgårde og til slutt må jeg droppe den planlagte seilturen. Lisbeth kommer på besøk og skal være her et par dager. Storebror Steinar kommer også en kveldstur fra Oslo for å se på båten og diskutere planene for langturen. Han låner meg også båtsportkart for strekningen fra Ytre Oslofjord og et stykke nedover mot Sørlandet. I tillegg har han kjøpt tre kystkart samt tre bøker fra bokserien «Den norske los»: fra Langesund til Lindesnes, fra Jærens rev til Stad, og endelig fra Stad til Rørvik. Bokserien gir en grundig beskrivelse av nesten samtlige havner langs kysten, og de tre bøkene blir et fint supplement til det lille båtbiblioteket mitt.

Onsdag 10. juni
Lisbeth og jeg legger ut på den første testturen med båten. Kursen settes utover Vrengensundet i retning Ytre Oslofjord, men ekspedisjonen blir ingen stor suksess. Vi sliter med å få opp storseilet på grunn av en wire som skal brukes til reving av seilet. Wiren er krøllete og huker seg fast når vi drar i opphalet. Vi gir opp og aksepterer at skuta driver langsomt avgårde i en ynkelig sløv ettermiddagspris, med et enda ynkeligere storseil som blafrer bare halvhjertet hver gang det kommer et tilfeldig vindpust forbi.

I tillegg klarer jeg å kløne det skikkelig til når jeg skal rulle ut genoaseilet. Det ender med at jeg må dra hele forseilet ned på dekk og surre det fast til rekka. Tilbake i småbåthavna innser jeg hva tabben besto i. I et forsøk på å få orden på storseilet hadde jeg sluppet løs genoaopphalet slik at toppen av genoaen skled en meter nedover forstaget, uten at jeg oppdaget fadesen. Og da jeg seinere prøvde å dra ut genoaen skled sleidene ut av sporet i staget, og dermed ble det umulig å få seilet til værs. Kort sagt en pinlig nybegynnerflause, men heldigvis ikke av det farlige slaget. Takket være iherdig innsats fra Lisbeth ble genoaen tredd inn på rulleforslaget igjen, og nærmere midnatt var den digre seilduken rullet pent og pyntelig inn igjen akkurat slik det skal gjøres.

Kursen er satt mot sør ut fjorden mellom Veierland og fastlandet.
Kursen er satt mot sør ut fjorden mellom Veierland og fastlandet.

Torsdag 11. juni
På morgenkvisten reiser Lisbeth hjem igjen etter at vi har gitt hverandre en klem og ønsket hverandre lykke til. En rar stund for begge to.

Den tidligere båteieren, Lars Saurdal, kommer som avtalt tidlig på formiddagen. Han bytter dieselfilteret på motoren slik han har lovt å gjøre, og anskaffer til overmål en helt ny dieseltank som erstatning for den gamle. Jeg kan ikke få takket ham nok for all hjelpen og alle de gode rådene jeg har fått etter at jeg kjøpte båten av ham.

Utpå ettermiddagen er jeg endelig klar for starten på den lange seilturen. Øyeblikket da jeg lar båten gli ut fra båsen i småbåthavna blir nøyaktig slik jeg har forestilt meg i flere uker. Sitrende nerver, høyspente forventninger, glede, i det hele tatt … jeg sliter litt med å forstå hva jeg har gitt meg ut på, opplevelsen har så mange fasetter og dybder.

Starten går sørover under brua mellom Nøtterøy og Tjøme, videre ut fjorden mellom Veierland og fastlandet. Etterhvert som vi nærmer oss havgapet vokser vinden og bølgene. Spruten står opp fra baugen og noen lette dråper går helt bak til cockpiten. Jeg ser de siste øyene og holmene forsvinne akterut, og en plagsom tvil kommer kastende over meg. Hva er det jeg driver med? Har jeg kontroll over situasjonen? Jeg gransker papirkartet, nistuderer kartplotterappen på iPaden, leter etter grunner og skjær jeg kan ha oversett da jeg la opp seilasen sørover mot Stavern. Skal jeg snu? Dra tilbake til Kjøpmannskjær og erklære at dette var en bommet, at jeg ikke var moden for oppgaven?

Men så klynger jeg meg fast til vissheten om at båten tåler mer enn disse puslete bølgene. Og Lars Saurdal hadde sagt at dette var en helt trygg og uproblematisk reise hvis jeg bare holdt kursen sånn og sånn der og der. Jeg bestemmer meg for å la det stå til.

Jeg blir like imponert over mitt eget talent som navigatør hver gang jeg passerer sjømerker som jeg hadde sett på kartet før avreisen startet. Ettersom timene går uten at noe galt inntreffer begynner jeg å stole stadig mer både på meg sjøl og utstyret. De mest ubehagelige episodene inntreffer hver gang jeg får øye på garnblåser i sjøen rett foran båten. Pokker ta disse fiskerne som etterlater redskapet sitt i sjøen! Forstår de ikke hvilke livstruende farer de utsetter en nervesvak havseiler for?

Audun og skipperen på kaia i Stavern.
Audun og skipperen på kaia i Stavern.

I åttetida på kvelden siger jeg inn i småbåthavna i Stavern. Der står Audun Hjertager på kaia og vinker. For et gledelig syn! Audun og jeg møttes første gang da vi var sammen om å starte det første lokallaget for Miljøpartiet De Grønne (MDG) i Nord-Østerdalen. Det jeg ikke visste den gangen var at han, opprinnelig bergenser, har lang fartstid som båtmann og langseiler. Han har seilt rundt det meste av jordkloden, han har kystskippersertifikat og en lidenskapelig glede av å studere sjøkart. Et bedre mannskap ombord på debutseilasen min kunne jeg ikke ønsket meg.

I Stavern spiser vi et raskt måltid, handler inn mat, drikker en ankerdram, etterfyller dieseltanken og diskuterer hvordan vi skal gjennomføre seilturen videre. Audun kaller meg «kaptein», men jeg er mer enn tilfreds med å betrakte meg sjøl som matros med han som styrmann. Han finleser kartene med kystskipperens kompetente blikk og prater ustanselig om fyrlykter og sjømerker uten at jeg skjønner en døyt. Jeg ruller meg røyk mens Audun tenner pipa. Fyrlykter aner jeg ingenting om, og det sprengte hodet mitt har ikke kapasitet til å begripe en eneste bokstav av alt pratet om røde, grønne og hvite blink. Så i stedet løsner vi forankringene og stikker til havs.

Rorvakt ei vakker sommernatt på Sørlandskysten.
Rorvakt ei vakker sommernatt på Sørlandskysten.

Fredag 12. juni
Vi startet nattseilasen sørover seint på torsdagskvelden. Først rett østover ut på storhavet for å komme klar av det ureine farvannet sørøst for Risør. Deretter mot sør-sørøst noen sjømil fra land, hele tida med en lav stripe av skogkledde åser godt synlig på styrbord side. Sola forsvinner ned i havet bak oss. Timene går og sola kommer krypende opp igjen noen grader øst for der den forsvant. Så betagende og rørende vakkert havet kan være ei fager sommernatt!

En times tid har vi nok vind til å fylle både storseilet og genoaen. Men så løyer den svake brisen, og genoaen rulles inn igjen. Audun mener at storseilets viktigste funksjon nå er å stabilisere båten. Volvomotoren rusler og går med sin gammelmodige snekkelyd og bringer oss stødig i riktig retning med 5-6 knops fart.
Jeg tar meg en lur i salongen, med klærne på, mens Audun passer rorkulten. Han liker ikke å bruke autopilot og foretrekker å sitte der time etter time med rorkulten i handa. Når han en sjelden gang har et ærend å utrette surrer han stanga fast med et tau.

Isa Amalie ligger for anker i Pjolterbukta utenfor Risør.
Isa Amalie ligger for anker i Pjolterbukta utenfor Risør.

Utpå morrakvisten siger vi inn mot Risør, «den hvite byen ved Skagerrak». Men ingen av oss er lystne på en urolig gjestehavn etter en åtte timers økt på sjøen. I stedet åler vi oss gjennom en skummelt trang og grunn passasje inn til den idylliske bukta med det pussige navnet på østsida av fjorden: Pjolterbukta. Det er lett å forstå at mange båtførere har tatt seg en styrkende tår inne i denne bortgjemte kroken.

Vi fortøyer skuta ved hjelp av hekkankeret et steinkast ute i sjøen og baugtrossen surret rundt en solid bolt som står støpt fast til en bergnabb på en yndig, jomfruelig holme. Et praktfullt sted, og en ypperlig øving på kunsten å ankre opp uten kai.
Så stuper vi overende i hver vår køye. Jeg har sovet minimalt gjennom flere døgn og er alldeles segneferdig etter seilasen fra Stavern.

Pjolterbukta er en idyllisk naturperle.
Pjolterbukta er en idyllisk naturperle.

Utpå ettermiddagen gnir vi søvnen ut av øynene, fortærer en forsinket frokost, klatrer opp på toppen av holmen, tar noen bilder av det fasinerende landskapet, studerer et reir med måsegg. Så blir vi enige om å dra inn til byen.

Risør litt utafor sesongen viser seg å være en nokså døsig og veldig sympatisk liten sommerby. Vi rusler hver vår tur langs gatene og smugene mellom de gamle, hvitmalte husene. Her må det være enkelt å være fargehandler. Risøringene, eller hva de kalles, har bare en eneste valør på fargekartet sitt: hvitt, hvitt og hvitt. Ikke en eneste rød eller grønn eller gul eller blå husvegg. Men, når det blir så ensartet mye hvitt blir det på forunderlig vis stilig og pent likevel.

Vi drikker sommeren første utepils på Pir 1, den nærmeste utrerestauranten, før vi gjør oss klar for sjøreisen videre sørover. Men så kommer det et par ubehagelige overraskelser i tur og orden. Først vil ikke motoren starte. Ikke en lyd når vi vrir om tenningsnøkkelen. Jeg ringer Lars for å få råd. Vi studerer motormanualen, måler den elektriske spenningen på alle tilgjengelig punkter, og finner verken tegn til liv eller andre forklaringer på mysteriet. Men så kommer Audun tilfeldigvis til å snu på en rød knott nede i lasterommet ute i cocpiten. To sekunder seinere starter motoren lekende lett, alldeles som om den aldri hadde hatt tanker om å være vrang.

Så flaut! Vi må bare innse at vi, det vil si jeg, kapteinen, hadde glemt å sjekke hovedstrømbryteren, i all iveren etter å leke oss med multimeteret som skulle fortelle hvor strømforsyningen sluttet.

Båten og skipperen ved gjestehavnkaia i Risør.
Båten og skipperen ved gjestehavnkaia i Risør.

Men ikke før hadde den ærverdige, gamle motoren begynt å harke og gå, så inntraff en ny katastrofe.

Den kombinerte gearspaken og gasskontrollen i cockpiten gikk i vranglås. Jeg kjente panikken gripe meg. Det ga seg sjøl at uten styring med gass og gear kunne vi bare glemme å dra ut på sjøen. Vi gransket den latterlig enkle innretningen hver vår gang, gjentatte ganger. I flere stive timer byttet vi på å stå på hodet ned i lasterommet for å lirke og lure fanskapet til å virke slik det må kunne forventes å virke, men helt forgjeves. Til slutt var vi enige om at her var den eneste løsningen å kjøpe en ny. Men hvilken forretning i Risør kunne tenkes å ha en gearspak som passet akkurat til en motor av typen Volvo Penta MD5 fra 1978? Jeg så på Audun og han så på meg. Vi måtte bare innse at denne havna kunne bli et langvarig bosted, i hvert fall for meg. Audun kunne jo bare reise hjem igjen til Nord-Østerdal, det var tross alt ikke han som var skipsreder og kaptein.

Men, akkurat da alt håp var ute sa det bare klikk.

Klikk, sa gearspaken!

Jeg har aldri skjønt meg på mekaniske innretninger, og jeg skjønte ingenting nå heller. Den forbannede mekanikken begynte bare å virke igjen, helt uten å gi noen forklaring eller unnskyldning.

Vi diskuterte saken att og fram, vurderte alle konsekvenser, med ønske om å få svar på bare ett eneste spørsmål … men spørsmålet ble stående like forbannet ubesvart.

Kunne vi ta sjansen på at den mystiske innretningen var til å stole på?
Konklusjonen ble at vi alldeles ikke kunne stole på en så upålitelig innretning. Dessverre kunne vi ikke kjøpe en ny heller. Risøringene kunne tross alt ikke forventes å ha gearspaker til eldgamle Volvomotorer liggende og slenge i kjøkkenskuffene sine. Men vi kunne omgå problemet ved å starte motoren og aldri stoppe den igjen. Kort sagt; seile hele vegen til Kristiansand i ett strekk uten å verken geare eller gasse ned en eneste gang. Vi prøvde å gjette på hvor langvarig turen kunne bli, og kom fram til at mellom 12 og 15 timer kunne være et passelig anslag, omtrent akkurat like mange timer som vi kunne håpe at dieseltanken ville vare. Vi fikk styre skuta og sove på skift, uten å vite om vi ville klare å stoppe seilasen på normalt vis når vi skulle anløpe kaia i Sørlandets hovedstad.

Og slik ble det.

Audun patter på pia mens han holder utkikk etter fyrlykter og sjømerker.
Audun patter på pia mens han holder utkikk etter fyrlykter og sjømerker.

Lørdag 13. juni.
Vi kom oss avgårde fra Risør i 03-tida om morgenen, med nervene i høyspenn med tanke på den lunefulle gearspaken. Men etterhvert som vinden tok tak i seilene og drev oss framover i anstendig god fart glemte vi hele den suspekte dingsen.
Audun tok førstevakta ved roret slik at jeg kunne ta meg en god totimers powernap i salongen. Da jeg åpnet øynene igjen satt Audun der fortsatt med pipa i munnen, strålende fornøyd med den gryende dagen.

Så byttet vi roller. Audun krøp under soveposen i salongen mens jeg la handa rundt rorkulten. Der ble jeg sittende i flere timer og sanse det overveldende vidåpne havet, vinden som rev og slet i seil og rigg. Båten skar seg fint gjennom bølgene og lenge var jeg strålende fornøyd med hvordan skuta taklet motbøren.

Men sønnavinden fortsatte å øke på, og bølgene vokste. Jeg hadde lært å ratte båten gjennom de hardeste brottsjøene, og etterhvert syntes jeg at jeg ble riktig flink. Det gjaldt å skjære på skrå gjennom de største for å unngå at båten ble kastet til værs for så å dumpe tungt ned igjen i neste bølgedal.

Det ble mange og lange våte timer i cockpiten undervegs mot Kristiansand.
Det ble mange og lange våte timer i cockpiten undervegs mot Kristiansand.

Til slutt bestemte jeg meg for å purre opp Audun. Jeg følte behov for konsultere ham både når det gjaldt kursen og den stadig grovere sjøen. Audun stakk hodet opp fra salongen og kastet et raskt blikk rundt horisonten.

– Er det frisk bris? spurte jeg.

– Tja, jo, dette kan vel kalles frisk bris. Vindstyrke rundt 9-10 meter i sekundet, tenker jeg, svarte Audun.

Jeg funderte mye over vindstyrken «frisk bris» den natta. På fjellet har jeg opplevd kraftig vind mange ganger, men vind på havet er noe annet, særlig ombord i ei lita skute som rister og knaker i møtet med hver eneste bølgetopp. Jeg prøvde å forestille meg hvordan stiv kuling eller storm ville arte seg, men innså at det ville være noe helt annet. Ubehagelig å tenke på.

Utpå formiddagen kunne vi skimte neset som markerte starten på innseilingen til Kristiansand langt forut på styrbord side. Men den tunge motvinden gjorde det nødvendig å krysse lange legg på skrå, vekselvis mot sørøst og vest, alltid høyest mulig opp mot vinden. Den sørøstlige kursen brakte oss raskt framover, men også langt til havs. Den vestlige førte oss nærmere land, men ga marginal uttelling når det gjaldt å nærme seg målet.

Oksøy fyr viser sjøvegen inn til Kristiansand.
Oksøy fyr viser sjøvegen inn til Kristiansand.

I tretida på ettermiddagen passerte vi endelig inn mellom fyrene på Oksøy og Grønningen. Nå hadde vi sønnavinden inn fra babord side og Isa Amalie skjøt fart som den reneste regattabåten. Speedloggen viste over sju knop, og jeg smilte mitt aller bredeste kapteinsmil.

Så kunne vi endelig legge til kai i gjestehavna rett ut for sentrum av byen. Det hadde vært en stri 13-timers tørn, og jeg kunne ikke annet enn å glede meg over at også Audun sa seg enig i at det hadde vært en krevende tur.

Audun Hjertaker har gjort seg klar for hjemreise.
Audun Hjertaker har gjort seg klar for hjemreise.

Søndag 14. juni
Tid for hjemreise for Audun. Avtalen var at han skulle bli med på ferden til Kristiansand. Jeg takker ham gjentatte ganger for at han var med på turen, og jeg mener hvert eneste ord. Tryggheten ved å ha med en erfaren seiler og kartleser er ubetalelig når været og vinden setter nybegynnerens nerver på prøve.
Audun gjør meg en siste tjeneste før han setter kursen hjemover. Han drar på seg våtdrakta, dykkermaska, blybeltet og svømmeføttene og går ned i vannet ved kaikanten for å inspisere Isa Amalie under vannlinjen. Han kommer opp igjen og forteller at skroget, roret, propellen og kjølen ser helt ok ut, og jeg kjenner at jeg blir flere kilo lettere til sinns. Lite groing, minimal slark i roret og foldepropellen oppfører seg akkurat slik den skal.

Jeg følger ham bort til busstasjonen, tar ham i handa og ønsker god tur hjem. Han ønsker meg god tur videre. Så går jeg tilbake til båten og kjenner på en litt stikkende ensomhetsfølelse. Nå er det bare meg og båten og havet. Ingen å prate med ombord. En kald nordavind kommer i gufs ned fra fjellene innafor byen og rører opp små bølger ute i fjorden. Jeg vet at nå blåser det fælt ute på havet, og jeg har liten lyst til å dra ut dit nå. I stedet kryper jeg ned i salongen og prøver å få styring på nervene.

Mandag 15. juni
Første dag helt alene. Jeg har bodd nøyaktig en uke båten, og har funnet et slags system på hvordan jeg skal oppbevare ting og tang, hvordan jeg skal tilberede mat. Landstrømmen fra gjestehavna gjør det lett å holde liv i batterier og diverse elektronikk.

Men jeg kjenner på en uro ved tanken på den neste etappen rundt Lindesnes og Lista og videre vestover mot Stavanger. På VHF-radioen meldes det stiv kuling fra vest-nordvest ute på havet sør for Lindesnes, og jeg må bare innse at nå ligger jeg værfast. Det er bare å glemme tanken på følge kysten vestover med kulingen midt i mot.

Men jeg lider ingen nød. Himmelen er blå og åpen, temperaturen i bygatene er behagelig. Klirringen fra tauverket oppe i riggen forteller at været er urolig, men nede i salongen er det rolig og komfortabelt. Her er det godt å være.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.