Sør og nord er like langt

En uke har gått siden Isa Amalie ankom havna i Kristiansand. Nå er skuta på veg nordover Sørlandskysten igjen etter at jeg tok avgjørelsen om å droppe turen rundt Lindesnes og oppover Vestlandet til Romsdalsfjorden.

Flere dagers landligge i Sørlandets hovedstad i påvente av gunstigere vindforhold gjorde at tidsskjemaet sprakk, slik at to av mannskapene jeg hadde gjort avtaler med måtte si takk for seg.

Forsøket på snike meg rundet det forbannede Lindesneset i nattens mulm og mørke uten hjelp ombord framstår mer og mer som et nokså tåpelig og hasardisøst forsøk. Jo mer jeg tenker over det, jo mer overbevist er jeg om at jeg bør være lykkelig som kom fra stuntet uten å verken grunnstøte eller rote meg opp i alvorlig trøbbel på andre måter.

Etter åtte timers seiling fram og tilbake kom jeg tilbake til Breidalsholmen utenfor Kristiansand, der jeg hadde fått låne ei fortøyningsbøye av særdeles velvillge sjeler i Vågsbygda seilforening. Der kunne jeg trygt fortøye Isa Amalie i tre dager mens jeg reiste nordover for å flytte bilen, som hadde stått feilparkert utenfor Kiwibutikken ved Kjøpmannskjær på Nøtterøy. Jeg rakk også å besøke Lisbeth, som har bosatt seg i Redalen nord for Gjøvik.

Dagene med landligge i Kristiansand ga meg først og fremst anledning til å reflektere over hele seilbåtprosjektet mitt. Jeg la ikke ut på denne turen for å drive ekstremsport – idéen har hele tida vært å oppleve en noenlunde grei og kontrollerbar sjøreise. Men jeg innser nå at jeg hadde nokså naive forestillinger om hva 500 nautiske mil langs norskekysten kan innebære av utfordringer.

Da jeg endelig tok avgjørelsen om å droppe Vestlandsseilasen føltes det som en stor lettelse. Å runde Lindesnes i liten kuling alene i en liten seilbåt er definitivt ikke å anbefale for nybegynnere. Når varselet tilsa at jeg ville få motbør også oppover Vestlandet ga beslutningen seg sjøl.

Værvarselet for dagene som kommer tyder nå på at jeg kan ha håp om en ganske behagelig og fin reise nordover igjen, motsatt veg av den jeg seilte delvis alene og delvis med Audun Hjertager som mannskap.

I dag har jeg for første gang siden starten på turen opplevd medvind og lette forhold på sjøen. En fin bris fra sør fylte genoaen og brakte Isa Amalie i fire-fem knops fart nordover i ytterkanten av skjærgården. Å seile med vinden, med motoren avslått, i time etter time er noe helt annet enn å stampe mot bølgene og mot vinden!

Isa Amalie er nå fortøyd til kaia i gjestehavna i Lillesand, etter at vi ankom byen via Blindleia. Den passasjen må være noe av det vakreste den norske skjærgården har å by på; et idyllisk landskap som ikke er helt ulikt Femundsmarka, bare med saltsmak av sjøen og med hvert eneste nes begygd av yndige små hytter og hus.

I morgen går turen videre nordover mot Arendal, kanskje kommer vi så langt som til Risør med god bør.

Planen er å krysse over Ytre Oslofjord litt sør for Færder fyr mot slutten av uka. Jeg har gjort avtale om leie av midlertidig båtplass innerst i Krokstadfjorden i Østfold. Der kan båten ligge lenge nok til at jeg får tid til å planlegge et mulig nytt forsøk på å seile over til Nordvestlandet utpå seinsommeren.

Eller kanskje blir båten liggende i Østfold på mer permanent basis. Tanken på de fantastiske turmulighetene nedover den svenske vestkysten har slått meg, og akkurat nå er det ingenting jeg ønsker meg mer enn å nyte livet på sjøen og havet uten tidspress.

Her er noen videoglimt fra dagens seilas fra Kristiansand gjennom Blindleia til Lillesand: