Frisk seilas

Dagens seilas fra Stavern til Hvasser utafor Tjøme ble hakket friskere enn jeg hadde forestilt meg.

Relativt krevende navigering i utkanten av den rotete skjærgården, reving av seil i frisk bris, raske endringer i vindretningen og rullende dønninger bakfra gjorde meg til tider smånervøs.

Nå har jeg ankret opp i ei bukt ved Hvasser, ei lita øy rett innafor Færder fyr. Isa Amalie ligger på svai mens jeg pimper Upper Ten, eller ankerdram som det heter på seilerspråket. Jeg prøver å rekapitulere dagens hendelser ute på havet.

Jeg er nesten tilbake ved utgangspunktet for mitt fjorten dager lange seiltokt nedover Sørlandskysten, nesten helt til Lindesnes, og opp igjen. Da jeg dro ut fra Kjøpmannskjær på Nøtterøy for to uker siden var det med nervene i høyspenn i møtet med de første bølgeskvulpene.

Akkurat det er litt rart å tenke tilbake på etter dagens seilas nordover fra Stavern. Hvis jeg hadde møtt den samme friske brisen og de samme dønningene den første dagen, så hadde jeg avgjort psyket ut og snudd skuta hjemover og gitt opp.

På vegen over hit nå i dag frisknet vinden til ganske brått, på samme vis som jeg har opplevd flere ganger før i løpet av de siste to ukene. Jeg har mange ganger lest og hørt hvor viktig det er å reve seilene før det er for seint. I dag fikk jeg oppleve hvor viktig det er å forstå når tiden er kommet for å minske seilføringen – og hvor vanskelig det er å gjøre det når båten ruller og krenger som ei kork ute på opprørt åpent hav.

Ut fra Stavern startet jeg med begge seilene maksimalt ute, storseilet helt til topps, og genoaen fullt utrullet. Likevel gikk det ganske smått i den lette brisen.

Så kom vinden. Ikke i løpet av en time – det tok bare noen minutter. Plutselig begynte det å drive skum av bølgetoppene, vannflaten mellom bølgene kruset seg, og Isa Amalie skjøt fart gjennom sjøen.

Dønningene ble stadig høyere, og jeg måtte ratte stadig mer kontant for å holde båten på rett kurs. Jeg gruet meg til å ta ned storseilet, men til slutt innså jeg at revingen ikke kunne utsettes hvis jeg skulle beholde kontrollen. Men å få ned storseilet når det står under hardt vindpress er en pokker så stri tørn.

Tauverk floker seg og kiler seg fast. Hemper henger seg, og kroker lar seg ikke åpne. Det helvetes seilet vil bare ikke ned! Det smeller og bråker og knaker fra hele riggen så nervene blir alldeles frynsete.

Seilet kom ned til slutt, men jeg har forbannet meg på at jeg må lage rutiner og trene på reving. Å få seilene til værs er ingen sak, men å få dem ned igjen er hakket verre!

Jeg har mange ganger tenkt at seiling må være ganske kjedelige greier. Time etter time ute på et flatt hav uten at det skjer noe som helst. Men etter de fem-seks timene over fra Stavern kan jeg med hånda på hjertet si at jeg knapt har opplevd noe mer intenst spennende.

Det å snu baugen ut mot storhavet når vinden øker på og sjøen vokser er en nervepåkjenning i seg sjøl. Men du vet at du MÅ holde kursen tilstrekkelig langt ut slik at du får høyde til å runde et kritisk sjømerke flere sjømil ute. Sjømerket markerer en serie av grunner og frådende brenninger som du må ha på babord side når du passerer. Våger du ikke å gå langt nok ut risikerer du å stupe rett inn i trøbbel.

Og når du endelig har klart å kroke deg rundt på utsida av den røde staken, så må du snu skuta 60 grader innover mot en trang fjordåpning, som må treffes helt presist. Men å snu akterenden til dønningene gjør at båten plutselig oppfører seg helt annerledes.

Båten løftes høyt opp og skyves framover med en durabelig kraft. Så jager toppen av dønningen videre og etterlater båten nede i djup dal, der den blir liggende å vente på det neste løftet. Og hvis du ikke følger med da risikerer du at skuta vrenger seg på tvers og får trykket fra siden og krenger hardt over.

Været og sjøen i dag var ikke verre enn at erfarne seilere vil trekke på smilebåndet av denne beretningen. Men for meg var det en seilas der mine beskjedne kunnskaper og erfaringer ble satt på en krevende prøve.

Mens jeg satt med rorkulten i handa skjenket jeg mange tanker til de mange forlisene langs Norskekysten opp gjennom historien. Hvor mange hardbarkede og dugelige sjøfolk har ikke gått til bunns som følge av mangelfullt navigeringsutstyr, dårlige eller ingen sjøkart, og som i løpet av sekunder gjorde fatale feilvurderinger.

Ting skjer forferdelig fort ute på sjøen. Det er kanskje den erfaringen som har overrasket meg mest. Vurderinger og avgjørelser må tas i løpet av sekunder. Havet er stort og åpent, men det er gjort i løpet av øyeblikks mangel på årvåkenhet å miste kontrollen på en liten båt.

Jeg priser meg lykkelig for at jeg kan studere hvert eneste sjømerke og hver eneste grunne på forhånd ved hjelp av iPad-appen min. Jeg fatter rett og slett ikke hvordan sjøfolk i gamle dager klarte å styre båtene sine på kryss og tvers gjennom den norske skjærgården i alt slags vær!

Da jeg seilte inn gjennom det trange sundet til den beskyttede vika hvor jeg ligger nå var det med en følelse av at jeg så smått kan begynne å tenke på meg sjøl som en ekte seiler. Det gir en følelse av ydmykhet og en smule stolthet samtidig.

Ankerdrammen på bordet ved siden av mac’en føles i hvert fall helt fortjent.