Tusen ord om vinter og kulde

Hus og hundegård på "Vestfronten" i Folldal.
Hus og hundegård på «Vestfronten» i Folldal.

Denne artikkelen er skrevet som en julereportasje over flere sider til lokalavisa Åndalsnes Avis og kommer på trykk rett før jul. Deler av teksten har vært publisert her på denne bloggen tidligere. (Klikk på bildene for å se full størrelse.)

Det sies at inuittene har hundre ord som beskriver snø i alle varianter. Hvor mange ord har vi på norsk? Jeg har ikke gjort noe forsøk på å oppsummere, men vi blir ikke målløse her til lands heller når de første, hvite fluksene daler ned.

Fjellbohemen med varm lue av nesten ekte pels.
Fjellbohemen med varm lue av nesten ekte pels.

Katten min derimot blir alldeles stum når jeg åpner ytterdøra og viser ham at det har blitt vinter siden han kom luskende inn over dørstokken kvelden før, da det ennå var barmark. Når han blir konfrontert med den nye vinterdagen krøker han seg sammen til en rund ball i døråpningen. Så snur han seg etter noen sekunder og piler inn igjen og opp i sofaen. Og der blir han. Jeg vet ikke om noe dyr som er mindre glad i snø og sprengkulde enn katter.

Bikkjene derimot! Ohoii! De har slett ikke noe i mot at bakken dekkes av hvitt. Nå for tida har jeg åtte hunder, alaskahuskyer – blandingshunder som er avlet fram for å tåle både barskt vinterklima og samtidig være sterke og arbeidsvillige langdistanse sledehunder.

Når den første snøen har lagt seg og sleden gjøres klar for sesongens første sledetur, så oppstår den en nesten elektrisk stemning i hundegården: Er det virkelig sant? Skal vi ut og løpe i snøen? Juhuuuu!

Drømmen om å drive hundekjøring modnet gjennom flere år.
Drømmen om å drive hundekjøring modnet gjennom flere år.

Drømmen om hundekjøring

Det var hundekjøringen som brakte meg til Folldal. Drømmen om å drive hundekjøring vokste fram gjennom mange år, men de bratte og kronglete dalførene på nordvestlandet innbød ikke til å gjøre noe mer enn å bare fantasere. Jeg flytta til Folldal høsten 2001, da jeg fikk jobb som miljøarbeider på Frankmotunet, en rehabiliteringsinstitusjon for rusmisbrukere. Der har de en hundegård med 70 alaskahusker, og der fikk jeg lære alt det grunnleggende om hundekjøring, langdistanse hundeløp og drift av hundegårder.

I dag betrakter jeg meg sjøl først og fremst som hundekjører – alt annet jeg driver med er bigeskjefter, nødvendige gjøremål som må til for å finansiere hundeholdet og ellers oppfylle ønsket om å leve et noenlunde «normalt» liv.

Folldalsfjella med sine avrundede landskapsformer og åpne vidder er ypperlig egnet for hundekjøring.
Folldalsfjella med sine avrundede landskapsformer og åpne vidder er ypperlig egnet for hundekjøring.

Landskapet, med langstrakte daler og åpne vidder i høgfjellet, og ikke minst de lange og stabile vintrene, gjør fjellbygda ideell for livet med sledehunder. Få steder i landet bor det flere hundekjørere samlet på ett sted, og tilsammen finnes det over 300 huskyer i bygda.

Lange løyper

Langdistanse hundekjøring krever ekstremt lange løyper for de som vil trene mot de lengste løpene. En vanlig kort kveldstur er gjerne på 5-6 mil, og konkurransekjørere gjennomfører langøkter på 30-40 mil i løpet av ei helg. Skulle jeg bodd på Åndalsnes og trent for eksempel på vegen framover Isterdalen, så måtte jeg kjørt att og fram 10 og 20 ganger på en kveld for å gi hundene mange nok mil i beina.

Hundene trenger 3-4 mil før de får opp farta og varmen. Ofte går det i rusletempo ut fra hundegården, men etter 6-8 mil kan de plutselig sette opp et forrykende tempo, og da må en stå med full kroppstyngde på piggbremsen for å holde farta nede. Et topptrent hundespann som kommer hjem fra en 10-mils tur står gjerne og logrer med halen og er klar for en ny runde.

Med hundespann oppover elva Grimsa med Gamle Grimsbrua i bakgrunnen.
Med hundespann oppover elva Grimsa med Gamle Grimsbrua i bakgrunnen.

Alaskahuskyene er uten sammenligning verdens mest utholdende landpattedyr. De kan løpe sammenhengende over ubegripelige lange avstander. Iditarod, verdens lengste hundeløp, er 180 mil langt – tilsvarende Åndalsnes-Oslo tur/retur to ganger på rad. Når hundene kommer i mål i Nome lengst nord i Alaska er de beste av dem fullt i stand til å løpe samme distansen tilbake igjen til Anchorage, uten å miste vekt, uten å bli slitne, uten å klage.

 

Tåre i øyekroken

Å oppleve hundenes talent for å løpe gjør at man blir ydmyk. Jeg har mang en gang stått bak på sleden med en tåre i øyekroken og beundret de firbeinte sliterne foran i sporet. Aldri dårlig humør, alltid villige til å presse på, jo fortere jo bedre, og ingen løype er for lang. Snøstorm og svarte netter, hundene finner vegen når jeg er usikker på hvor vi er og hvor vi skal. Mange erfaringer med hundenes fantastiske retningssans har lært meg å holde kjeft når jeg begynner å bli usikker på vegen. Flere ganger har jeg opplevd helt magiske og uforståelige hendelser der hundene har funnet vegen mens jeg har vært fullstendig i villrede.

•••

Vinterkveld med ruskevær.
Vinterkveld med ruskevær.

Jeg flyttet innover i landet mye fordi jeg ikke orket mer av det vestlandske, våte været og de ustabile vintrene. Folldal er det kaldeste stedet i hele Norge med temperaturer ned mot 40 og 50 minusgrader, men kulda blir en vanesak. Her er snøen knusktørr og kald fra oktober til april. Klissvåt sørpe er et ukjent fenomen.

Når jeg kommer nedover Romsdalen og opplever at det kalde og tørre vinterklimaet avløses av sludd og regnbyger, og nordvesten står sur og kald inn fra sjøen, landskapet er kledd i blytungt grått … da blir jeg sur og lei ganske fort. Etter et par dager med grønne, våte plener og drivende regn får jeg lyst innover igjen, opp i fjellet. Snø som knitrer av kulde. Blank, svart himmel og tindrende stjerner.

Blåkald måneskinnskveld med Sølnkletten i bakgrunnen.
Blåkald måneskinnskveld med Sølnkletten i bakgrunnen.

Absurd kontrast

Kontrasten kan være nesten absurd mellom varmegradene ved Romsdalsfjorden og den isende kulda i innlandet. Etter at bygda fikk en offisiell Yr-godkjent værstasjon i 2008 har Folldal vært øverst på statistikken over de kaldeste stedene i Norge, både i absolutt laveste temperatur og i laveste gjennomsnittlige døgntemperatur. Kvikksølvet i termometeret kan befinne seg under minus-20 streken flere uker i strekk.

Både i 2010 og 2011 gikk det på humøret løs. I desember 2010 registrerte den offisielle målestasjonen en gjennomsnittelig døgntemperatur på 20,8 minusgrader, og gjennom en hel uke var den aldri over 35 minusgrader.

Jeg fikk ikke avlest temperaturen den kaldeste natta jeg har opplevd etter at jeg flytta hit, kvikksølvet hadde frosset fast på 38 minus noen dager tidligere. Men nabofrua hevdet at termometeret i bilen viste minus 47 grader da hun kjørte over Mellombekken rett nedenfor huset mitt. På et annet gardsbruk i nabolaget ble det visstnok målt 52 minus en gang på 70-tallet.

Våren 2011 dannet det seg en flere kilometer lang ispropp i Folla da isen i elva løsnet og stuvet seg sammen.
Våren 2011 dannet det seg en flere kilometer lang ispropp i Folla da isen i elva løsnet og stuvet seg sammen.

Permanent kuldelokk

Ei styggkald natt eller to er imidlertid ikke noe problem. Men når det legger seg et permanent kuldelokk som varer og varer uten ei eneste pause, så blir man rett og slett sliten, både fysisk og mentalt.

Når temperaturen synker under 40 minusgrader blir dagliglivet vanskelig. Biler uten motorvarmer starter ikke, og hvis bilen i det hele tatt starter, så forstår man fort at verken motoren eller gummihjulene har godt av å bevege seg. Man går i konstant angst for at vannet skal fryse, vedforbruket går til himmels, og alle utendørsaktiviteter går i stå. Den lille butikkgata i bygda fortoner seg som ei folketom husklynge på den sibirske taigaen.

Jeg har ennå ikke opplevd 50 minusgrader, men det har vært nært nok til at jeg vet at da begynner livet rett og slett å bli farlig. Det hjelper ikke lenger å bevege seg, ingen klær er varme nok, og blottlagte fingre og nesetupper blir følelsesløse i løpet av sekunder.

Den daglige kampen mot kulda tvinger både folk og dyr til kreative løsninger. I slike perioder sprengfyrer jeg så jeg blir rent bekymret for om vedlageret vil holde til vårsola kommer. På de kaldeste vintermorgnene våkner jeg opp til mellom 7 og 9 grader på kjøkkenet, litt avhengig av hvor ivrig jeg var til å dytte innpå ved i den svære Jøtul-kaminen før jeg krøp til køys. Da er det bare å sette seg kloss inntil vedovnen på kjøkkenet med fingrene rundt en kopp rykende, svart kaffe og vente på at verden skal tine opp.

Fia titter ut men synes det er lite fristende å forlate den lune varmen innafor ullteppet foran døråpninga.
Fia titter ut men synes det er lite fristende å forlate den lune varmen innafor ullteppet foran døråpninga.

Lurt påfunn

En svartkald kveld fant jeg på noe lurt i hundegården. Ideen fikk jeg fra en annen hundekjører som hadde prøvd det samme med vellykket resultat. Jeg klippet opp et gammalt, lurvete ullteppe i passende store biter og spikret lappene opp foran hver av gluggene til samtlige hundehus. Ullappene var akkurat store nok til å dekke åpningene, og lette nok til at hundene smetter lett inn og ut.

Jeg var litt usikker på om hundene ville sette pris på tiltaket, men de så ut til å skjønne hensikten ganske fort. Og etter å stukket hodet inn under teppefliken i noen av husene fikk jeg bekreftet at det faktisk hjalp: Temperaturen var merkbart høyere inne i husene enn utafor. Og hundene nektet å komme ut igjen når de først hadde krøpet inn i bak teppelappene.

Jeg lar gjerne hundene gå løse i hundegården så sant jeg er hjemme. Noen av dem legger seg da to og tre sammen i husene og har det antakelig sånn tålelig greit. Samtlige hus har isolerte golv, men ellers nokså trekkfulle vegger. Husene er konstruert med to rom, der det første rommet fungerer som et bislag og gjør at hundene ligger relativt lunt på et lag av halm i det innerste rommet.

Inntrykket ellers er at hundene stort sett venner seg til kulda. Men på de aller kaldeste dagene vil de helst ikke forlate husene uten at det er mat eller andre viktige gjøremål på gang.

En kort sledetur hjemmefra har jeg ei bittelita koie i skogen.
En kort sledetur hjemmefra har jeg ei bittelita koie i skogen.

Et mysterium

Jeg slutter forøvrig aldri å undre meg over dyrs evne til å leve tilsynelatende komfortabelt i streng kulde. Småfuglene flyr til og fra fuglebrettet og ser ut til å klare seg på et vis. Hare og rev har vel sine metoder. Flere ganger har jeg observert ferske liggegroper etter elgen på elveisen etter sprengkalde netter. Det virker rett og slett som om skogens konge velger seg ut de aller kaldeste kuldehølene når natteleiet velges. Hvordan de klarer å holde varmen når de ligger rett ut i snøen i 40 og 50 minusgrader er og blir et mysterium.

•••

Mye ved er klargjort for vinteren. Men holder det helt fram til våren?
Mye ved er klargjort for vinteren. Men holder det helt fram til våren?

En januarkveld sist vinter brukte jeg et par timer på en vedsjau for å gjøre tilværelsen litt lettere gjennom de kalde dagene som var ventet fram mot helga. Termometeret viste 37 minusgrader og det var grunn til å vente at temperaturen skulle falle enda noen grader utover natta. Slike kvelder er det en god følelse å ha noenlunde orden på energitilførselen. Jeg fylte to vedkasser og bar inn fire sekker med kløyvd bjørk, pluss to IKEA-bager med gammal furuved fra ei tømmerhytte som ble revet og saget opp for noen år siden. Det burde holde for de nærmeste dagene.

Tankevekkende

Det er ganske tankevekkende hvor vanvittig mye brensel som går med i løpet av en langvarig kuldeperiode. Jeg har ikke gjort noe forsøk på å beregne nøyaktig hvor mye ved som går med, men jeg antar at det går med mellom 20-30 kilo hver dag når kulda er på det verste, avhengig av hvor mange timer jeg oppholder meg innendørs.

Jeg har ofte undret meg over hvordan familien som bygde huset jeg bor i berget seg gjennom de strenge vintrene. Folldal fikk ikke elektrisitet før på 50-tallet, så det må ha vært mange hustrige dager når familien med to små unger ikke hadde andre varmekilder enn vedovnene. Huset er av førkrigs-modell, med relativt tynne tømmervegger og dårlig isolert golv og tak. Varmen forsvinner ut igjen forbløffende fort. Jeg tusler jeg ikke rundt på stua barbeint og i t-skjorte, for å si det sånn. Men så lenge jeg klarer å fore to ovner med ved, så holder romtemperaturen seg på et noenlunde akseptabelt nivå.

Ei øks, en hoggestabbe og nok ved til å holde varmen gjennom iskalde vinterdøgn kan være nok til at man føler seg rik ...
Ei øks, en hoggestabbe og nok ved til å holde varmen gjennom iskalde vinterdøgn kan være nok til at man føler seg rik …

Fenomenet «rikdom»

Mens jeg puslet med øks og vedsekker den januarkvelden kvernet tankene rundt begrepet «rikdom». Jo mer jeg saget og kløyvde og bar inn i huset, jo rikere følte jeg meg. Det er noe med den ekstreme kulda som gjør at man setter mer pris på å dekke de helt elementære behovene. Om vannet fryser, eller bilen ikke starter slik at man ikke kommer seg til butikken for å handle mat – eller om det tar slutt på veden … så ville jeg antakelig føle meg ganske ille til mote veldig fort.

Vann, mat og varme – mer trenger jeg strengt tatt ikke før jeg har en god opplevelse av å være til. Alt annet er til sjuende og sist luksus – ting og gjenstander som gjør livet bekvemmelig, men som jeg egentlig kan klare meg uten, hvis jeg MÅ.

Det fortelles om Mahatma Gandhi, en av mine store idoler, at han etterlot seg lesebrillene, ei bønnebok og ei suppeskål da han reiste videre til neste inkarnasjon. Hadde han bodd i Folldal, så hadde han antakelig også vært eier av ei øks, en hoggestabbe og en stabel med ved. Gandhi følte seg utvilsomt som en rik mann, et rikt menneske. Rikdom kan være så mangt.

Mahatma Gandhi var et rikt menneske – uten å eie mye gods og gull.
Mahatma Gandhi var et rikt menneske – uten å eie mye gods og gull.

Relativt begrep

Problemet med «rikdom» er at begrepet er så relativt. Opplevelsen av når man har for lite eller akkurat nok skifter og varierer alt etter hvem man sammenligner seg med, og hva slags forventninger man har. Et lite mindretall av verdens befolkning sliter med overvekt og helseproblemer som følge av en generelt usunn livsstil, og likevel klager de samme menneskene over at de ikke har fått det gullet og glitteret som de mener å ha fortjent.

Det store flertallet av jordklodens arme mennesker opplever derimot at dagene går med til å dekke de primære behovene for mat og klær. I den sammenhengen blir det en kunst å klype seg sjøl i arma og innse at man faktisk lever på solsiden, sjøl om kuldegradene biter i neseborene. Å eie ei øks og en hoggestabbe og en ovn er et ikke så rent ubetydelig privilegium i en verden der talløse mennesker hver eneste dag dør av underærnæring og konflikter knyttet til penger og eiendom og makt.

Men, som filosofen Arne Næss påpekte: det krever daglig trening å glede seg over en så triviell og banal rikdom.

Kald bjørk gir heldigvis mye varme når den tar fyr.
Å ha nok ved gir en god trygghetsfølelse.

37 minusgrader

Den kvelden ble jeg sittende med røyken og kaffen på hoggestabben i 37 minusgrader og glane opp mot den svarte himmelen. Jeg kjente hvordan kulda åt seg innover gjennom klesplaggene mens jeg tenkte på hvor skjørt og sart menneskelivet er, og hvor heldig jeg er som har akkurat nok.

Alt er mitt, hoggestabben og himmelen, øksa og snøen, vedfanget og varmen. Det beste i livet er faktisk gratis.

Så fint å oppdage hva som gir virkelig glede!

3 thoughts on “Tusen ord om vinter og kulde”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.