Siste reis for Ringo

I dag sovnet Ringo stille og rolig inn hos veterinæren. Han fikk to sprøyter, den første gjorde at han sovnet, den andre fikk hjertet til å stanse. Jeg satt på knærne på golvet ved siden av ham og holdt hodet hans i hendene i det øyeblikket livet tok slutt. Det gjorde uutsigelig vondt, men jeg føler meg nokså trygg på at han sjøl bare følte seg trøtt – kanskje urolig over at noe skjedde uten at han forsto hva det var, men i trygge hender, tross alt.

Beslutningen om avlivning ble tatt i samråd med veterinæren. For et par måneder siden utviklet han hovne og etterhvert betente analkjertler. De siste dagene utviklet det seg til en stor svulst, som ikke lot seg kurere medisinsk. Alternativet kunne vært et omfattende kirurgisk inngrep med påfølgende lang rekonvalesenstid. Sannsynligheten for at han ville blitt hundre prosent restituert var ikke veldig stor, og jeg anså det som uaktuelt å la ham leve i flere år som stuehund mens resten av flokken dro ut på turer. Ringo har aldri vært en «kosehund» med sans for sofalivets gleder. Jeg har gjort utallige forsøk på å ta ham i hus og la ham nyte noen timer i varme omgivelser, men han endte som regel opp med å sette seg ved døra med et spørrende blikk; «Hvor lenge må jeg holde ut dette klamme innelivet?».

Å avlive en hund man har hatt i mange år gjør alltid vondt. Men noen hunder er det verre å ta farvel med enn andre. Avskjeden med Ringo er definitivt en av de tyngste jeg har opplevd som hundeeier. Egentlig er det litt pussig – Ringo var ikke en type hund som smeltet hjertene til folk som har besøkt hundegården min. I likhet med sin mor, Fia, var han ganske fjern og kjølig av seg. Ikke på noen måte aggressiv eller vanskelig i forhold til mennesker, men det var noe distansert og avmålt over ham, en ytre fasade som bare talløse timer samvær og opplevelser kunne bryte ned. Etter å ha levd sammen i ni og et halvt år utviklet vi et spesielt og tett forhold som kanskje er vanskelig å skjønne for andre. Forholdet ble bare sterkere med årene, og jeg hadde en opplevelse av at det var gjensidig. Det er mulig jeg menneskeliggjør ham utover all rimelighet, men noen ganger innbilte jeg meg at vi lignet litt på hverandre … vi var to litt sære, eldre, rustne herrer begge to.

Jeg vil alltid huske Ringo som den ultimate, komplette sledehund. Sterk, rask, langbeint, intelligent, sprengfull av kraft og energi, råsterk i hodet, alfa-hann fra snute til haletipp, en fantastisk kommandoleder som tok alle beskjeder uten å mukke. Jeg kan knapt nok huske at han noen gang prøvde å vri seg unna vanskelige utfordringer, enten det var tilsynelatende umulige snøfonner eller åpne bekker og utrygg is som måtte forseres.

Mange hundekjørere har opplevd én eller flere av sine hunder som «verdens beste». For meg var Ringo den beste, ingen over, ingen ved siden. Broren Togo ligner veldig mye, han har den samme kraften og energien, og ikke minst er han utvilsomt et atskillig mer sosialt og elskelig vesen. Togo har draget på damene, og unge tisper kryper gjerne inn i huset hans for å varme seg gjennom kalde vinternetter. Ringo derimot klarte aldri å sjarmere noen, og jeg har mang en gang undret meg over om han var en ensom alfa-sjel midt i flokken, en sjef uten nære vennskapsforbindelser.

Ringo ble født i 2003, som en av seks valper etter Fia og Atla, mitt første kull av alaskahuskyer. Fia kom opprinnelig fra kennelen til Robert Sørlie. Atla var den gang en unghund i kennelen til Frankmotunet, en litt uregjerlig krabat som ingen hadde noe tro på. Men etter å ha kjørt ham et par sesonger ble jeg overbevist om at han hadde et talent helt utenom det vanlige, og etterhvert ble han en legende i levende live som hovedleder på spannet til Kjell Brennodden, med ni eller ti fullførte Finnmarksløp.

Ringo har vært en sann kryssning av Fia og Atla. Han arvet morens sære og fjerne vesen, og hennes ubøyelige arbeidshumør – og i mine øyne har han vært en minst like god kommandoleder og arbeidshund som faren. At han aldri fikk bevist sine evner som konkurransehund har aldri plaget meg nevneverdig. Jeg har aldri hatt talent eller interesse for å bli en topp løpskjører.

Nå er det bare Togo igjen fra mitt første kull av alaskahuskyer. Ringo og Togo har vært som Knoll og Tott, alltid klar for et internt brødre-oppgjør, men aldri ute etter å skade hverandre. Togo rev av den ene øretuppen til Ringo for et par år siden, men det var et rent uhell. Jeg innbiller meg at Togo vil savne broren sin nå, både de daglige liksom-kampene, kjeklingen om førsteretten til tispene, de strabasiøse utfluktene…

Å tenke på at Ringo ikke skal løpe foran sleden flere ganger er vanskelig å akseptere. Men livet går naturligvis videre. Jeg håper for Ringos skyld at det finnes en himmel for sledehunder, og at han allerede er undervegs langs et sledespor uten ende.